Hopp til innhold

Den dansk-svenske krig 1808–1809

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Krigen med Sverige 1808–1809»)
Krigen med Sverige 1808–1809
Konflikt: Del av Napoleonskrigene
Dato14. mars 1808 - 10. desember 1809
StedSverige og Norge
ResultatUavgjort, gjenopprettelse av status quo uten resultater for noen av partene
Stridende parter
Sveriges flagg Sverige
Storbritannias flagg Storbritannia
Danmarks flagg Danmark-Norge
Frankrikes flagg Frankrike
Kommandanter og ledere
Sveriges flagg Gustav IV Adolf
Sveriges flagg Karl XIII
Sveriges flagg Gustaf Mauritz Armfeldt
Sveriges flagg Georg Carl von Döbeln
Danmarks flagg Frederik VI
Danmarks flagg Christian August
Styrker
22 000 mann36 000 mann
Tap
ca. 200 til 400 døde og sårede i kamp
900-1200 krigsfanger
ca. 210 til 400 døde og sårede
152 krigsfanger
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792–1815
1. koalisjon

2. koalisjon
3. koalisjon
Pommerske krig
4. koalisjon
Russisk-tyrkiske

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Sverige-Norge (1)
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Sverige-Norge (2)
7. koalisjon

Krigen med Sverige 1808–1809 var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige som inngikk i Napoleonskrigene og hovedsakelig ble utkjempet i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Danmark-Norge hadde etter flåteranet i København i 1807 alliert seg med Frankrike og forpliktet seg til å erklære krig mot Sverige for å tvinge svenskene til å tiltre fastlandssperringen, som Napoleon hadde innført som et strategisk tiltak mot Storbritannia. Danmark-Norges krigsmål var blant annet å prøve å gjenerobre Skåne og andre provinser som var tapt ved freden i Roskilde i 1658. Sveriges krigsmål var å erobre Norge og å oppnå tollfrihet i Øresund.

Ettersom Sverige hadde vært i krig mot Napoleon siden 1805, og Danmark hadde inngått forbund med den franske keiseren og Russland, var det vanskelig å unngå krig i Norden etter flåteranet. Freden i Tilsit 7.-9. juli 1807 gjorde slutt på den fjerde koalisjonskrigen. Russland og Preussen trakk seg ut, slik at bare to land var tilbake – Storbritannia og Sverige. Tsar Aleksander I forpliktet seg til å tvinge Sverige til å bryte med Storbritannia dersom svenskene nektet å slutte fred på de franske vilkårene. Danmark-Norge sluttet seg til den fransk-russiske alliansen etter at den dansk-franske forbundstraktaten var undertegnet i Fontainebleau 31. oktober.

Sveriges konge, Gustav IV Adolf, nærte et nesten fanatisk hat til Napoleon. Derfor tok han ikke hensyn til de diplomatiske fremstøtene og den overveldende trusselen, men fortsatte å være Storbritannias eneste allierte på det europeiske kontinentet. Napoleons krav til sine alliansepartnere var å tiltre fastlandssperringen. Tsar Aleksander I, som hadde fått frie hender for en aggressiv ekspansjonspolitikk i den russiske interessesfæren, fikk klarsignal fra Napoleon til å angripe Sverige vinteren 1808–1809 etter at det ble kjent at Gustav IV Adolf nektet å bøye seg for de franske kravene. 24 000 russiske soldater rykket over grensen mot Finland den 21. februar 1808. Finskekrigen om herredømmet over Finland var i gang.

Det hadde vært intens diplomatisk aktivitet mellom utsendinger fra de to lands regjeringer under opptrappingen mot krigsutbruddet. I St. Petersburg fryktet man at Danmark-Norge skulle gå fra sine forpliktelser som Russlands forbundsfellet og ikke delta i den planlagte tofrontskrigen mot Sverige. Men den dansk-norske regjering hadde intet alternativ til å slutte seg til det russiske angrepet på Sverige. Den 14. mars 1808 ble krigserklæringen overlevert til Sverige etter at den var underskrevet av regenten, kronprins Frederik. Dagen før krigserklæringen ble mottatt i Stockholm, døde den sinnslidende kong Christian VII av slag som følge av forskrekkelse over nyheten om at en spansk-fransk hær har gått inn i Jylland. Danmark-Norge fikk en ny konge samtidig som rikene gikk til krig mot Sverige som Frankrikes allierte.

Som svar på Danmark-Norges krigserklæring begynte svenskekongen å planlegge en invasjon av Sjælland for å tvinge danskene til å slutte separatfred, men denne planen eksisterte bare på papiret. De utstasjonerte troppene i Sør-Sverige på omtrent 7 000 mann ble i stedet disponert i en defensiv stilling mot et mulig alliert angrep over det islagte Øresund. Til Stockholm var det kommet meldinger om at Napoleon hadde sendt en forbundsarmé som forsterkning til Danmark.

Den svenske hæren

[rediger | rediger kilde]

Den svenske hæren i Sverige utgjort totalt 23 000 mann, 7 000 i Skåne under kommando av Johan Christopher Toll, 14 000 ved grensen mot Norge under kommando av Gustaf Mauritz Armfeldt og 2 000 mann i Norrland under Johan Bergenstråhle. Den svenske hæren var dårlig utrustet og trent og hadde liten krigserfaring i forhold til de større hærene på det europeiske kontinentet. Men hæren representerte utvilsomt en respektabel styrke i Nord-Europa.

46 000 svenske soldater var blitt utkommandert i 1808, men under press fra tre sider hadde svenskene ikke mulighet til å legge hovedstyrken på noe enkelt frontavsnitt. Den svenske hæren måtte beholde muligheten til å sende tropper dit de til enhver tid trengtes mest. Den viktigste krigsskueplassen var i øst, der den russiske invasjon truet det svenske herredømmet i Finland. Men også trusselen om dansk og fransk invasjon i sør fra Sjælland ble tatt på alvor. Den svenske Vestarméen besto på papiret av omkring 15 000 mann, inndelt i to fløyer. Høyre fløy på om lag 9 000 mann ble ledet av Armfeldt selv, og venstre fløy på ca. 6 000 mann ble ledet av generalmajor Vegesack.

Vestarméens høyre fløy

[rediger | rediger kilde]

Under ledelse av general Armfelt i Värmland:

  • oberst Gahns «flyvende korps» (Dalkorpset) på ca. 650 mann i Dalby sogn
  • oberst Leijonstedts 1. brigade på ca. 1600 mann i Eda sogn
  • oberst Schwerins 2. brigade på ca. 2500 mann i Töcksmark, øst for Aurskog og Blaker
  • oberst Cederströms 3. brigade på ca. 1750 mann i Holmedal
  • oberst Cronstedts 4. brigade på ca. 1700 mann i området øst for Marker

Vestarméens venstre fløy

[rediger | rediger kilde]

Under ledelse av generalmajor Vegesack i Bohuslän:

  • en brigade ved Strömstad
  • en brigade ved Töftedal
  • en brigade i området Göteborg-Uddevalla

Andre avdelinger

[rediger | rediger kilde]

Den franske hæren

[rediger | rediger kilde]

Ved krigsutbruddet hadde Napoleon sendt forsterkninger til Danmark fra Frankrike, Spania og Nederland under ledelse av marskalk Jean-Baptiste Bernadotte (totalt ca. 45 000 mann, 12 500 franskmenn, 14 000 spanjoler, 6 000 nederlenderne og en dansk reservetropp på 12 500 mann), hvilken innebar at den dansk-franske styrken bestod av ca. 81 000 mann. Et krav fra Frankrike om å delta i krigen mot Sverige var at forbundsarméen skulle stå under fransk befal.

Det ble ikke noe av angrepet fra Sjælland over sundet etter at engelskmennene hadde rukket å stenge beltene med sine skip svært tidlig etter isløsningen. De franske styrkene kom for sent til Danmark til å rekke å benytte tiden mellom oppbrytningen av isen og de britiske patruljene som normalt var på få uker.

Den norske hæren

[rediger | rediger kilde]

Den norske hæren hadde vært forberedt på en fremtidig krig med Sverige siden høsten 1807. Men ettersom hæren var nødt til å opprettholde et sterkt kystforsvar mot angrep fra den britiske flåten som blokkerte kysten og hadde avskåret forbindelsen mellom Norge og Danmark, var felthærens tilstand dårlig i begynnelsen av 1808. Medregnet landvernkompanier og frivillige etter den omfattende mobiliseringen telte hæren om lag 25 000 mann. I tillegg kom kystvernet med ca. 10 000 mann.

Felthæren

[rediger | rediger kilde]
  • 8 grenaderbataljoner (hver med 4 divisjoner) på til sammen ca. 4 800 mann
  • 14 musketerbataljoner (hver med 4 divisjoner) på tilsammen ca. 8 400 mann
  • 10 depotbataljoner (hver med 3-4 divisjoner) på tilsammen ca. 5 000 mann
  • 2 skiløperbataljoner (hver med 3 kompanier) på tilsammen ca. 600 mann
  • 1 jegerkorps (4 kompanier) på ca. 600, senere 720 mann
  • 10 skarpskytterkompanier på tilsammen ca. 1 200 mann
  • 1 lett bataljon (6 kompanier) på ca. 600 mann
  • 24 beredne dragonkompanier på tilsammen ca. 1 800 ryttere
  • 6 festningsbatterier på tilsammen ca. 300 mann
  • 3 feltbatterier (1 ridende og 2 marsjerende batterier), tilsammen ca. 300 mann
  • 1 pionerkompani på ca. 150 mann

Stattholderen prins Christian August, som hadde overtatt ledelsen av den norske hæren, hadde i begynnelsen bare åtte tusen mann til rådighet langs hele grensen fra Svinesund til Trøndelag. De sønnenfjelske troppene var på papiret inndelt i tre brigader. Prinsen måtte skrape sammen det som var å finne av mannskaper, men etter at mobiliseringsordren var utsendt, hadde de fleste avdelingene fått flere soldater enn forutsett. For å få styrkene fulltallige måtte det skrives ut mange uøvde rekrutter. Den norske hæren var i en sørgelig forfatning og manglet våpen, ammunisjon, uniformer, proviant og fôr. Det har vært sagt at hæren aldri før hadde gått i felt med så store mangler. Mange soldater hadde utrustning som var nesten 20 år gammel. Felttroppene fikk det beste av det lille som fantes; de øvrige måtte nøye seg med det som var igjen, og ofte var det ikke nok våpen eller utstyr.

Det sønnenfjelske forsvaret

[rediger | rediger kilde]

Etter at oppmarsjen ved grensen var gjennomført i slutten av mars 1808, inndelte Christian August de sønnenfjelske styrkene langs grensen på Østlandet fra sør til nord:

Festningsgarnisonene

[rediger | rediger kilde]

I resten av Norge i året 1808

[rediger | rediger kilde]

Til sammen utgjorde de norske felttroppene i det sønnenfjelske forsvaret om lag 9 000 mann, i tillegg ble festningene forsvart av ca. 5 000 mann. I Trøndelag stod 3 300 mann i felten for det nordenfjelske forsvaret.

Krigsforberedelsene

[rediger | rediger kilde]

Etter at finskekrigen hadde brutt ut, så regjeringen i København at situasjonen innbød til hente fram den gamle og ofte forsøkte planen med et dansk hovedangrep mot Skåne synkronisert med et norsk utfall over svenskegrensen mellom Svinesund og Trøndelag. Napoleon svarte på anmodningen fra København om forsterkninger med å sende 20-30 000 soldater til å delta i den planlagte invasjonen av Skåne. Den norske hær skulle angripe med 5 000 mann for å binde opp betydelige svenske styrker, samtidig som det allierte fremstøtet over Øresund fant sted.

5. mars, få dager etter at den dansk-norske regjeringen hadde bestemt seg, begynte marskalk Bernadotte, som nå var fransk guvernør i Hamburg og de andre Hansabyene, å marsjere mot Danmark med en forbundsarmé på 32 000 mann. Men mye tyder på at Napoleon ikke hadde til hensikt å la sine tropper gå til direkte aksjon. Etter at Bernadotte med store deler av forbundsarméen hadde slått leir på Sjælland, ble det ikke gitt noen ordre om videre framrykning mot utskipningshavnene i Danmark. Isen på beltene og sundet begynte å brytes opp i midten av mars. Til alles overraskelse viste de første britiske krigsskipene seg svært tidlig, mens isflakene ennå lå ganske tett. Admiral Hyde Parker hadde ligget i Göteborg vinteren 1807-08 med sin eskadre og kom derfor meget tidlig av sted til sundene mellom Kattegat og Østersjøen. Bernadotte, som hadde mistet verdifull tid mens man lå isfast, mistet også muligheten til å sikre overfarten før de britiske krigsskipenes ankomst.

De fremmede troppene på Sjælland, Fyn og Jylland ble mer en byrde enn en hjelp for den danske befolkningen. Et annet problem oppstod etter at nyheten nådde Danmark om at Spania hadde gjort opprør mot Napoleon. De spanske troppene måtte da avvæpnes og interneres. I midten av april 1808 ble de danske og franske planene om invasjon i Sverige avblåst. Danmark ble først kvitt de siste fremmede tropper i desember 1808.

Etter den dansk-norske krigserklæringen var overlevert i Stockholm 14. mars 1808, begynte Gustav IV Adolf å planlegge felttoget mot Danmark og Norge, og det beslagla mesteparten av hans oppmerksomhet. Han hadde lenge ønsket å erobre Norge og så nå en mulighet til å virkeliggjøre sitt ønske. Til tross for at det svenske forsvaret i Finland var hardt presset av de russiske invasjonsstyrkene, ble store deler av Vestarméen konsentrert mot Norge for å gjennomføre en begrenset offensiv på kort varsel. De svenske krigsplanene gikk ut på først å la venstre fløy angripe ved Strömstad for å trekke norske styrker sydover, og deretter skulle høyre fløy gå fram i tre fremstøt, med et opphold på 24 timer mellom hvert. Hensikten med den svenske planen om separate fremstøt på flere forskjellige steder og tider var å forvirre nordmennene og samtidig å bryte seg gjennom på så mange steder som mulig.

Christian August, som hadde fått ordre fra København om å gjøre innfall i Sverige med fem tusen mann, hadde gjort seg populær både i folket og blant soldatene, som ga ham tilnavnet «Gustenborgeren». De oppfattet ham som en gavmild, omgjengelig og dyktig feltherre, som forsto sine norske tropper. Han hadde ervervet seg stor militær innsikt og krigserfaring. Etter at mobiliseringen av den norske hæren var gjennomført i mars, kom de alvorlige manglene på utrustning og forsyninger til å forsinke krigsforberedelsene. Oppmarsjen var ikke avsluttet før 28. mars. Etter at han hadde fått kjennskap til den svenske vestarméens forberedelser, besluttet Christian August å satse på et forsvar i dybden med indre operasjonslinjer. Det lå ennå mye snø i grensetraktene, og det betød at det ville bli vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Christian August så dette som en stor fordel for sine norske soldater. De svenske offiserene oppfattet derimot snøen som en alvorlig hindring for den planlagte offensiven.

Året 1808

[rediger | rediger kilde]

Det nordenfjelske frontavsnittet

[rediger | rediger kilde]

I de siste dagene i mars hadde de norske og svenske forposter langs grensen vært i kontakt med hverandre, men de spredte trefningene var resultatløse. Den 1. april 1808 ble krigshandlingene innledet av Johan Bergenstråhle, som med sine 2 000 mann utgjorde den såkalte Nordavdelingen i Jemtland og Herjedalen. To kompanier på 235 mann under major Gyllenskrepp gikk over grensen fra Herjedalen mot Røros og kom i mindre strid med en norsk feltvakt på 40 mann fra oberst Bangs brigade på Brekken ved Aursunden. Etter at feltvakten hadde trukket seg tilbake, begynte svenskene med uvanlig omfattende plyndring i grenseområdet. Det norske forpostkompaniet på 140 mann, som feltvakten var en del av, trakk seg tilbake til Røros uten strid. Oberst Bangs nærmeste styrke, en musketerbataljon på 600 mann med major Sommerschild som sjef, gikk til motangrep og tvang svenskene tilbake over grensen kort tid etterpå. Nordmennene kunne ikke innhente de retirerende svenske kompaniene, da de merkelig nok ikke var utstyrt med ski, til tross for at det fremdeles var godt vinterføre.

Den svenske framrykningen i Trøndelag ble i virkeligheten gjennomført som et skinnangrep mot det nordenfjelske forsvaret for å hindre troppeforflytninger sørover til det sønnenfjelske. Bergenstråhle med mesteparten av Nordavdelingen trakk seg tilbake til Sundsvall og kunne ikke lenger påvirke det videre forløpet av krigen i Norge. De norske styrkene ble stående ved Røros, troppeforflytningene hadde allerede vært i gang da svenskene rykket over grensen. Tre bataljoner og et skiløperkompani marsjerte sørover til Elverum og Åsnes i mars-april 1808. De trønderske avdelingene fra 2. trondhjemske regiment brukte bare 14 dager på marsjen.

Som hevn for plyndringene på Brekken marsjerte en styrke på 558 mann fra oberst Bangs brigade den 8. april (Angell hevdet dette hendte i august 1808) over Malmagen fram til Ljusnedal. De kongelige eiendommene i Funnesdalen i Herjedalen ble plyndret og herjet i et rent røvertokt. Alt krigsbytte som var tatt fra Brekken, inkludert 22 geværer fra feltvakten, ble gjenerobret i Ljusnedal etter en kort ildkamp med de svenske styrkene. Oberst Bang vendte tilbake etter over en ukes opphold i Jemtland. Han hadde fulgt ordren om ikke å brannskatte befolkningen.

Etter den begivenhetsløse våren ved den nordenfjelske fronten ble flere avdelinger som var sendt sydover tilbakeført til Røros, mens resten ble forlagt mellom Roverud og Kongsvinger. I august 1808 gikk 644 trøndere med artilleri og ridende dragoner over grensen fra Verdal og Meråker inn i Jemtland i to fremstøt som møttes ved Duved. Denne norske offensiven inn i Jemtland ble stanset ved Jerpen skanse den 15. august. Etter to dager hadde major Coldevin besluttet seg for å avbryte offensiven forde det var kommet svenske forsterkninger til Jerpen skanse. Det første felttoget ble avsluttet den 19. august.

Streiftog fram og tilbake over grensen på den nordenfjelske fronten fortsatte fram til vinteren, men den kalde høsten og det tidlige snøfallet la en demper på den militære virksomheten i nord. Våpenstillstanden fra 7. desember 1808 gjaldt ikke de nordenfjelske styrkene under kommando av general von Krogh.

Det sønnenfjelske frontavsnittet

[rediger | rediger kilde]
Det svenske angrepet
[rediger | rediger kilde]

I de første ukene av april 1808 hadde det bare vært mindre trefninger mellom forpostene. Den første svenske som ble tatt til fange i krigen var en løytnant som sammen med sin patrulje hadde gått over grensen den 2. april i Kongsvingertraktene. I disse dagene fikk Armfeldt alvorlige problemer med forsyningssituasjonen og ble tvunget til å angripe med høyre fløy istedenfor venstre, som var verst rammet av manglende forsyninger. Det lå ennå mye snø i grensetraktene, og det var vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Armfeldt beordret derfor de svenske avdelingene til å rykke frem i atskilte kolonner uten at de kunne gi støtte til hverandre. Fra nord til sør skulle de separate kolonnene hver for seg marsjere over grensen. Først ut den 11. april på Midtskogen var oberst Gahn med sitt korps på 650 mann og et par kanoner.

Natten til 11. april gikk den svenske oppklaringsavdelingen på 160 mann over grensen og møtte hissig motstand fra den norske feltvakten ved Flisa vest for Vermunden. En trefning fant sted ved Skalbukilen og Nyen mellom oppklaringsavdelingen og oberst Staffeldts tre kompanier, deriblant Elverumske skiløperkompani. 1 skiløpersoldat ble lettere såret. Trefningen ved Nyen innledet krigshandlingene på den sønnenfjelske fronten. To dager senere inntraff den atskillig blodigere trefningen ved Skalbukilen, der svenskene ble slått tilbake.

Det svenske hovedangrepet mot sør begynte natten til 14. april med den svenske 2. brigade i Aurskog-Høland området. Christian August, som hadde flyttet sitt hovedkvarter til Rakkestad, fikk melding om svenskenes framrykning og marsjerte med høyre fløybrigade nordover for å møte trusselen fra øst ved Haneborg den 17. april. Hans valg av indre operasjonslinjer viste seg egnet for et forsvar i dybden, slik at han kunne konsentrere sine styrker mot det ene eller det andre frontavsnittet, der de trengtes mest. Kampene i Høland og Aurskog sluttet med norsk seier; den svenske brigadesjefen følte seg så truet av de norske motangrepene fra sør og vest at han beordret retrett, men ikke før slaget ved Toverud var utkjempet 19.-20. april. Oberst Schwerin var slått tilbake, men hadde reddet seg unna et hovedslag fordi Christian August hadde besluttet å rykke raskt fram til Kongsvinger og gå til et stort angrep der.

For å sikre sin egen rygg mot den svenske 3. brigade sendte prinsen to sterke kompanier sørover til Lund for å stoppe svenskene fra å fortsette mot Ørje bro. Trefningen ved Lund den 20. april endte med norsk seier. Den svenske forposten fra brigaden ved Ørje ble fordrevet fra brua over Mjerma av kaptein Zarbell, som kom ut for et kompani av svenske jegere, men slo det tilbake etter kamp. Etter dette holdt 3. brigade seg foreløpig i ro øst for Haldenvassdraget.

I nord innledet Armfeldt sitt angrep med om lag 1600 mann fra Eda over grensen til Kongsvinger i tre kolonner om kvelden den 15. april. Han drev bort den svake grensevakten og fortsatte til Lier-stillingene i løpet av flere dager med sprede trefninger. De norske forsvarerne måtte trekke seg tilbake fordi de stod i fare for å bli omgått av svenskene på flankene. Oberst de Seues Sentrumsbrigade foran Kongsvinger mot Magnor var dårlig utrustet og hadde bare 800 mann, hvorav 556 landvernsoldater og to grenaderkompanier. Slaget ved Lier ble meget hardt, og svenskene greide tross hardnakket motstand å innta stillingen i løpet av 18. april. Av deres ca. 2400 mann ble ca. 200 drept, såret eller tatt til fange. De Seue trakk sine styrker tilbake over isen på Glomma i sikkerhet under Kongsvinger festnings kanoner.

Minnestøtte over falne i kampene ved Trangen, reist ved Åsnes kirke

Armfeldt hadde vunnet, men Christian August reagerte hardt på nyheten og avsatte oberst de Seue fordi forsvarsplanen var blitt forstyrret av nederlaget ved Lier, en handling som ikke levnet mye ære til «Gustenborgeren». Prinsen måtte la hovedstyrken gå til Blaker for å stanse et svensk angrep fra Kongsvinger i nord eller fra Høland i sør. Det heldige utfallet av Toverud-kampene og trefningen ved Lund stabiliserte situasjonen i sør. Armfeldt ønsket nå å gå til angrep på Kongsvinger først. Oberst Gahn med sitt «flyvende korps» fikk ordre om å ta seg fram til Glomma og derfra nedover mot Kongsvinger. Armfeldt vil med dette foreta en knipetangsmanøver for å få kontroll over dette viktige støttepunktet. Ordren til oberst Gahn om en så dristig farefull framrykning har alltid vært omstridt, ettersom overlegne norske styrker på ca. 800 mann lå ved Flisaelven.

Gahn marsjerte fra leiren på Midtskogen om kvelden den 24. april med ca. 500 mann langs den snøslapsete vegen til Flisaelven og videre langs elven ned mot Trangen sørvest for Nyen i retning Åsnes. Fra Nyen rykket store norske styrker om morgenen ned for å angripe svenskene i ryggen, mens det ble bygd forhugninger mellom høydene Kjellåsen og Butteråsen ved Trangen. Av oberst Staffeldts brigade på 1.050 mann deltok ca. 800 mann i angrepet. Slaget ved Trangen ble et alvorlig nederlag for svenskene. Hele korpset var tilintetgjort etter at ca. 450 mann var tatt til fange ved Trangen, og ytterligere 65 ved Midtskogen den 25. april. Begge parter hadde til sammen ca. 150 falne eller sårede under kampene.

Etter kampene ved Trangen fikk oberst Staffeldt ordre om å flytte sin brigade ned til Kongsvinger for å forsterke forsvaret av festningen. Da Armfeldt fikk melding om nederlaget i nord, fryktet han et norsk angrep på flanken så lenge det var is på Glomma. Den svenske kommandanten hadde mistet sin høyre flankestyrke mot nord, og sterke norske styrker samlet seg langs Glomma ved Kongsvinger og Blaker. Armfeldt fant det nødvendig å vente på venstre fløy under Vegesack, som ennå ikke hadde begynt fremrykningen, bortsett fra noen mindre oppklaringsutfall for å drive de sterke norske styrkene sørover. Etter omgrupperingen av forsvaret omkring Kongsvinger under kommando av oberst Staffeldt reiste Christian August sørover for å komme svenskene i forkjøpet ved en offensiv i Ørjeområdet. Armfeldt gjorde det samme; uten beleiringsartilleri og med store norske styrker i området var et nytt angrep på Kongsvinger ikke lenger mulig. Oppgaven måtte bli å forsvare de erobrede områder og å binde nordmennene der. Snøsmelting og teleløsning hadde satt inn, slik at framkommeligheten fra nord var blitt vanskelig, og et fremtidig angrep måtte skje lenger sør på barmarksføre.

Kampene i sør
[rediger | rediger kilde]

Prins Christian August hadde først tenkt å angripe med hovedstyrkene fra Blaker mot den svenske 3. brigade ved Ørje, men fikk meldinger som tydet på at et svensk angrep over grensen lenger sør var nær forestående. 2.-3. mai rykket om lag 2 000 mann fra to svenske brigader under Vegesack frem på tre kolonner mellom Holmgil og Prestbakke øst for Halden, men føreforholdene var fremdeles så dårlige at fremrykningen ble stanset på en linje Hallerød-Gjeddeludd-Enningdal kirke-Berby. Lenger nord rykket en svensk styrke på vel 1 000 mann samtidig frem fra Nössemark over grensen mot Bjørkebekk og Skotsund i Aremark, men mått også stanse. I løpet av mai måned forskanset de svenske troppene seg langs en linje fra sørøst for Kongsvinger, bak Haldenvassdraget fra Kroksund og langs den nye linjen fra Aremark til Iddefjorden.

Den norske offensiven som hadde vært planlagt, ble oppgitt til fordel for omgruppering av de stående styrkene, inkludert oberst Holsts brigade som hadde ligget nordøst for Rødnessjøen og måtte flyttes tilbake til Mysen. Et avgrenset fremstøt mot den svenske brigaden ved Ørje med om lag 1 000 mann ble rettet over Mjerma under kommando av major Andreas Krebs den 4. mai 1808. Kampene i Aremark i løpet av 5. mai fra Rødenessjøen til Slupstad ble hard, svenskene måtte rømme sine stillinger helt frem til de godt utbygde stillingene før Ørje, hvor de klarte å holde stand. De norske tapene var 10 sårede, mot svenskenes 10 døde og 16 sårede. Krebs med sin utmattede gruppe ble kalt tilbake, mens major Friederich Fischer med ca. 500 mann dro videre fra Mysen og kom overraskende på de svenske feltvaktene ved Ysterud og Li vest for Ørje 7. mai. Til tross for et tap på kun 9 sårede klarte ikke Fischer å fortsette fordi Ørje bru var brent av svenskene. En norsk sikringsstyrke ble etterlatt ved Lund.

Flere andre steder ble det satt inn lokale angrep mot svenske stillinger. Natten til 8. mai rykket major Peter Krefting med tre divisjoner mot Skotsberg for å bryte sambandet mellom de svenske styrkene i Aremark og Ørje. Angrepet ble slått tilbake under den første trefningen ved Skotsberg, der et sund skilte svenskene og nordmennene fra hverandre. Krefting forsøkte på nytt å ta seg over sundet under den andre trefningen ved Skotsberg 13. mai med to kanoner og fire håndmorterer, men ble stoppet nok en gang. Fra Fredriksten gjort løytnant Johan Spørck et utfall med 120 mann mot den svenske stillingen ved Gjeddelund den 9. mai, men kom ut for et kompani fra Holtet som gjenerobret stillingen. Trefningen ved Gjeddelund var hard, og Spørck mistet én mann og 6 sårede, mens svenskene hadde en fallen, 11 sårede og 2 tilfangetatte. Et nytt, mindre fremstøt med en norsk divisjon skjedde 12. mai vest for Strømsfoss. Med sine beskjedne styrker innledet kaptein Hans Harboe Grøn sin lokale krig med de svenske feltvaktene frem til 28. mai. Først etter at svenskene satte inn en bataljon trakk Grøn seg tilbake.

Kampene i Kongsvingerdistriktet
[rediger | rediger kilde]

Etter at oberst Staffeldt hadde etablert seg i Kongsvinger, var det rolig ved grensen fram til begynnelsen av mai, bortsett fra mindre trefninger som stadig forstyrret svenskene med små utfall og stridspatruljer. Allerede den 5. mai ble en svensk forpost utslettet etter at 10 svensker var til fange, og en forpost ved Vinger prestegård ble drevet på flukt med tap av 7 menn som ble ført i fangenskap til Staffeldt. Det var til stor irritasjon for den svenske brigadesjefen at han stadig ble påført tap av patruljer og mindre forposter ved nordmennenes spredte krigføring.

Dette førte til at de svenske styrkene ble konstentrert. Bl.a. ble den svenskenes 2. brigade flyttet nærmere 1. brigade, som også fikk overført beleiringsartilleri for et planlagt angrep på Kongsvinger festning. To svenske brigader på 4 000 til 5 000 mann hadde i slutten av mai gruppert seg i Kongsvingerdistriktet mot Staffeldts venstre fløybrigade med to forsterkede bataljoner, tre skiløperkompanier og 2 eskadroner. Svenskene hadde igangsatt utbygging av nye stillinger, skansen ved Lier med forskansninger vendt mot vest, og den såkalte Skinnarbøllinjen langs elven Skinnarbølå øst for Vingersjøen vendt mot nord. Nordmennene fulgte årvåkent med på hva som foregikk ved stadig å sende oppklaringspatruljer som gikk aggressivt ut mot svenskene. Større troppeforflytninger var ikke mulige før i midten av mai, og allerede den 15. mai fikk Staffeldt ordre om å foreta et større angrep på svenskenes høyre flanke. Men føreforholdene var fremdeles ikke gode nok, og veiene hadde bare så vidt begynt å tørke opp, slik at det først var mulig å sende ca. 1 000 mann mot «Skinnarbøllinjen» tre dager senere, den 18. mai 1808.

Trefningen ved Mobekk begynte ikke godt for de norske soldatene, som kom to timer for sent til Mobekk skanse nettopp da det var vaktavløsning og dermed dobbelt bemanning. Svenskene klarte å ødelegge den viktige brua over elven ved Overud, og de norske styrkene ble stående på sin side mot de svenske forsvarerne som kjempet innbitt i forskansningene. Etter fire timer ble kampene ved Mobekk oppgitt, de norske troppene returnerte til Kongsvinger i god orden. 35 nordmenn var enten drept eller såret mot 38 drept og sårede hos svenskene.

For å rette opp den mislykkede operasjonen ved Mobekk var Staffeldt blitt tvunget til å foreta en ny operasjon. Denne muligheten ble hanklar over da han like etterpå fikk nye etterretninger. Det ble oppdaget at et svensk jegerkompani var blitt flyttet til Jerpset gårdVestmarka for å holde forbindelsen til 2. svensk brigade som lå nærmere grensen. 23. mai ble troppene fra kaptein Wilhelm Jørgensens lette kompani, populært kalt «Lærdølene», sammen med 65 åmodtske skiløpere ferget over Glomma ca. 10 km vest for Kongsvinger. De åmodtske skiløperne og lærdølene gikk til angrep på Jerpset gård om aftenen 24. mai og oppdaget at svenskene hadde sendt ut flere patruljer. Det overraskende overfallet mot den gjenværende styrken på bare 29 mann ble en seier. Under de rasende nærkampene mistet Jørgensen bare 3 drepte og 1 såret, men tok 25 svensker til fange. Flere, inkludert en baron, var stukket ned og drept av Lærdølene.

Svenske tropper som var innkvartert på gårdene omkring klarte ikke å innhente nordmennene som etter kampene trakk seg tilbake inn i skogene i ly av mørket. Oberst Staffeldt planla flere angrep, men begivenhetene på Jerpset satte et så stort støkk i Armfeldt at han beordret tilbaketrekning fra de fremskutte stillingene i første omgang. Dessuten hadde han allerede den 19. mai fått ordre fra Gustav IV Adolf om et alminnelig tilbaketog.

Svensk tilbaketrekking
[rediger | rediger kilde]

En engelsk flåtestyrke var ankommet Göteborg med 10 000 mann om bord den 18. mai 1808. Gustav IV Adolf ønsket nå å foreta et svensk-engelsk angrep mot Sjælland og befalte derfor at Vestarméen skulle trekkes tilbake inn i Sverige og innta sikre forsvarsposisjoner. Alle planer om angrep mot det norske forsvaret ble nå oppgitt. Armfeldt fikk ordre om å trekke Vestarméen tilbake til sikre posisjoner bak grensen for å reorganisere avdelingene og sikre grenseovergangene. Som forberedelse til angrepet mot Sjælland ga Armfeldt den 30. mai både 1. og 2. svenske brigade ordre om å trekke seg tilbake til Sverige.

Det svenske oppbruddet kom overraskende på nordmennene. Det gjorde at bare noen små patruljer fikk kontakt med svenskene om kvelden den 30. mai, da 1. svenske brigade avmarsjerte fra Lier fram til Morast og ble forlagt i dette området. 2. svenske brigade, som hadde operert i Aurskog-Høland, gikk tilbake til Køla i Skillingmark 1. juni. Staffeldt rykket dagen etter svenskenes tilbaketog fram til Eidskog med sine tropper, og om kvelden 31. mai var hovedstyrken kommet fram til Matrand. Mindre avdelinger ble sendt som sikring mot Flisa i nord og på Øst- og Vestmarkene mot sør.

De andre to svenske brigader som hadde stått bak Halden-vassdraget gikk 8.-9. juni tilbake over grensen sammen med de delene av venstre fløy som var kommet frem til Skotfoss. I midten av juni sto bare de to svenske brigadene fra Vestarméens venstre fløy fremdeles i stillinger på norsk område. Dette kom også overraskende på nordmennene. Ved månedsskiftet mai-juni hadde Christian August planlagt en generell offensiv mot sør til Rødenes/Ørjebro og Enningdalen for å presse svenskene ut. I stedet ble et mindre fremstøt planlagt av kommandanten på Fredriksten festning, oberstløytnant Juel, som skulle sørge for å sprenge de svenske styrkene i Enningdalen. Svenskene hadde befestet Prestebakke med forskansninger både mot øst og vest med større styrker forlagt ved Ende, Berby og Enningdalsbroen. Juel var alvorlig syk og ga oppdraget til kaptein Arild Huitfeldt, som begynte å rykke frem kvelden 9. juni med en styrke på til sammen 710 mann.

Fremstøtet mot sør ble vellykket. Under slaget ved Prestebakke 10. juni klarte Huitfeldt å forvirre de svenske offiserene med en manøvre som overrumplet og omringet de svenske styrkene ved Prestebakke. De svenske tapene var til sammen 60 døde og hardt sårede og 395 krigsfanger, av disse 34 sårede, og to kanoner. Den svenske styrken på ca. 420 mann ble utslettet og en mindre styrke på ca. 150 mann overgav seg ved Berby. De norske tapene var beskjedne med bare 12 døde og sårede. Av de om lag 1.400 svenskene som var involvert, var 455 drept eller ført vekk i fangenskap. I Sverige ble det reagert overfor dette oppsiktsvekkende nederlaget, og den svenske kommandanten, oberstløytnant Lars Jacob von Knorring, ble stilt for krigsrett.

Etter at svenskene hadde fått forsterkninger, gikk de til motangrep den 14. juni for å innta sine tidligere stillinger. Hovedstyrken hadde sammen med fangene rykket tilbake til Fredriksten. De norske forpostene ved Prestebakke, Ende og Gjeddelund ble drevet tilbake etter en kort strid mot de tallmessige overlegne svenskene. Men svenskene forlot sine stillinger og gikk tilbake over grensen i dagene mellom 20. og 24. juni. Det stod nå ikke lenger svenske tropper på norsk jord.

Krigen resten av året
[rediger | rediger kilde]

Etter at svenskene hadde fullført sitt tilbaketog fra Norge, hadde de norske styrkene rykket frem til grensen mot Sverige og satt opp grensevakt. I tiden fram til desember ble det gjort enkelte streiftog over grensen både fra norsk og svensk side, men de fikk liten betydning.

29. juni satte kaptein Jens Werenskiold med sin divisjon av Sønnenfjelske regiment over Singlefjorden til Lervik for et utfall mot den svenske feltvakten ved Svinesund. Under trefningen ble Werenskiold angrepet av en svensk bataljon som forsøkte å innhente nordmennene før de kom seg tilbake over sundet. 19 svensker ble tatt til fange mot 2 sårede nordmenn, og 1 svensk offiser ble drept.

I nord hadde oberst Staffeldt, som forøvrig ble utnevnt til generalmajor den 30. juni, holdt seg i ro på grensevakt i Eidskog med unntak av enkelte streiftog over grensen. Et planlagt framstøt mot fiendens svake høyre fløy over Tolvmilskogen inn i Dalarne med skiløperkompaniene som fortropp var under planen fikk ikke tilslutning av prins Christian August og måtte kanselleres.

I begynnelsen av juli fikk Staffeldt ordre om å rykke over grensen og gjennomføre norske streiftog på flere steder. En kolonne med fire kompanier ble sendt fram til Morast, en annen kolonne på to kompanier til Magnor tollsted og en tredje kolonne på tre kompanier med major Stabell i spissen til området sør mot Vestmarka. Stabells gruppe fortsatte videre inn i Sverige 18. juli og fram til de svenske stillingene ved Adolfsfors, deretter tilbake til Matrand etter to dagers opphold på svensk grunn. Svenskene svarte i form av et overraskende angrep med 900 mann på de norske feltvaktene ved Emterud og Magnor den 19. juli. Svenskene hadde oppdaget at Lærdølenes feltvakt hadde dårlig vakthold, og de tok hevn for overfallet på Jerpset ved å ta Lærdølenes kompanikasse og 20 fanger, og de drepte 1 mann og såret en annen. Lærdølene foretok på egen hånd et mindre streiftog over grensen.

I august ville Staffeldt gå mot Falun som støttekorps for trønderne i Jemtland og sendte en styrke på 200 mann til Midtskogen 10. august. Støttekorpset marsjerte videre til Dalby i Sverige og returnerte til Baltebøl den 20. august. De fant ikke svenske tropper i området, bortsett fra grensevakten ved Midtskogen. For de norske troppene i nord ved Kongsvinger og Matrand ble det en langvarig periode med konstant vakthold, kjedsomhet og dårlige forhold i det tynt befolkede Eidskog med glissen bebyggelse og lite mat. Felttroppene måtte oppholde seg i barhytter resten av sommeren og inn i høsten.

Plyndringstokter mot svenske sivilister på den andre siden av grensen ble avverget. Om norske soldater hadde med seg tyvegods på veien tilbake fra streiftog, skulle dette sendes tilbake. Offiserene på begge sider var meget opptatt av at deres soldater skulle vise god oppførsel overfor sivilbefolkningen, men grensetraktene var tynt befolket og det sparsomme næringsgrunnlaget ble raskt oppbrukt av de militære. Dårlig forpleining, elendige innkvarteringsforhold og manglende forsyninger med lite mat begynte å få en farlig virkning på troppene på begge sider av grensen.

Da det engelske hjelpekorpset til Sverige trakk seg tilbake til Storbritannia 3. juli, ble det planlagte angrepet på Sjælland oppgitt. Styrkene som hadde vært avsatt til dette ble sendt til Vestarméen. Svenskene hadde nå 18.500 mann langs norskegrensen, men det ble likevel en «stille» sommer og høst frem til september.

I nord hadde oberstløytnant Adlersparre foretatt et mindre fremstøt fra Eda i Värmland med en bataljon og 400 jegere mot den norske feltvakten ved Vilsberg den 2. september. Under kampene forsøkte løytnant von Krogh med en pelotong bergenhusiske musketerer å bryte seg gjennom de svenske linjer i et bajonettangrep, men ble nedkjempet. 34 nordmenn ble tatt til fange, og flere sårede døde senere.

Kart over slaget ved Berby 12. september 1808 (utgitt 1810) og Andreas Blochs skildring av kampen. Stridighetene i Enningdalen i Østfold var del av den dansk-svenske krigen 1808–1809.

Oberst Carl Henrik Posse som overtok kommandoen over de svenske troppene ønsket å stive opp den lave moralen og uroe nordmennene. Dermed ble det foretatt et utfall inn i Norge med det som kalles en «væpnet rekognosering» den 12. september 1808 med 1.400 mann fordelt på to kolonner. Dette var inspirert av det heldige utfallet ved Eda.

Utfallet inn i Norge begynte i Naverstad og Skee mot Enningdalen mot major Krebs' grensevaktstyrkene ved Berby. I selve trefningen deltok om lag 900 svensker mot 400 nordmenn, men major Krebs viste seg som en kompetent og aggressiv offiser under de harde kampene om Berby gård, brua over Rørselva og Tyslingmoen. Posse innså at angrepet hadde kjørt seg fast og bad om våpenhvile for å trekke troppene tilbake, dette gikk Krebs med på. De norske styrkene hadde nesten brukt opp ammunisjonen etter fire timers kamp. Så snart våpenhvilen (på kun en halv time) var over, inntok de norske troppene sine tidligere stillinger. Posse var forundret over den rasende motstanden og trakk seg tilbake over grensen. De norske tapene var 33 døde og sårede mot de svenske tapene på 48 døde og sårede (usikkert).

I oktober hadde svenskene foretatt et utfall med mindre avdelinger for å forstyrre og alarmere nordmennene på Vestmarka og Austmarka, mens en betydelig større styrke fortsatte langs hovedveien fra Magnor den 20. oktober 1808. Det kom til mindre kamphandlinger som drev de norske forpostene tilbake til Skotterud, og det ble forberedt forsvar på stedet mot svenskene. Men det kom ikke til større kamphandlinger, svenskene snudde og dro tilbake over grensen. En uke senere trakk Staffeldt størsteparten av sine styrker tilbake til Lier for å gå i vinterkvarter.

Våpenhvile og nød
[rediger | rediger kilde]

Den britiske blokaden av Norge gjorde seg etter hvert mer og mer gjeldende, og de små forsyningene som nådde frem fra Danmark og Nord-Russland var ikke nok. Overalt var det matmangel, og det lot seg ikke gjøre å erstatte mundering og annen utrustning som ble nedslitt og ødelagt etter flere måneder i felt. Mulighetene for å gjennomføre ytterligere offensive foretak ble mindre med tiden, og Christian August valgte derfor å holde troppene sine tilbake. Det var ikke mye bedre i de tynt befolkede grensetraktene for svenskene under generalløytnant Bror Cederström, som hadde overtatt etter Armfeldt i august.

Utover høsten kom det til forhandlinger mellom prinsen og svenskene, men det tok sin tid å få kontakt med kongen i Danmark. Christian August mente at han ikke kunne fortsette fiendtlighetene mot Sverige på grunn av den nød og mangel som hersket i landet. I strid med kongens vilje inngikk han en avtale om våpenstillstand for det sønnenfjelske frontavsnittet den 22. november. Våpenstillstandsavtalen trådte i kraft 7. desember 1808. Den kunne sies opp på 48 timers varsel, men ble gjeldende for resten av krigen.

Dessverre kom våpenhvileavtalen for sent både for den norske hæren og den svenske Vestarméen, som begge ble hardt rammet av sykdommer som spredte seg østfra og inn i grensetraktene, der flere tusener oppholdt seg under elendige forhold i flere måneder. Den norske felthæren på til sammen ca. 17 000 mann hadde i mars 1809 8 777 mann på lasaretter. Av disse døde 1 200; bare mellom april og september 1808 døde 700. Den verste tiden var høsten og vinteren 1808 da halvparten av soldatene i felthæren var syke.

I den svenske Vestarméen var forholdene enda verre fordi sykdommene som tyfus og dysenteri kom fra øst. De svenske kildene har ikke presise opplysninger om det totale antallet syke, bare stykker fra diverse rapporter og nedtegnelser fra offiserene i Vestarméen finnes. Sykeligheten hadde steget fra 22 % av felttroppene i september til 25 % i november. 20. desember hadde 3. svenske brigade bare 1 284 friske soldater, 1 677 var blitt innlagt som syke. I november var 403 svensker døde. Ifølge de svenske historiske kildene var den svenske forpleiningen mye dårligere enn i den norske hæren.

Sjøkrigen

[rediger | rediger kilde]
Skjærgårdskrigen
[rediger | rediger kilde]

Som sikringsstyrke mot omgående bevegelser sjøveien og til støtte for en eventuell offensiv ble flåteavdelinger sendt til Hvalerøyene fra den norske skjærgårdsflåten og til Strömstad fra Gøteborgseskadren i mars-april 1808. De korte avstandene mellom Hvalerøyene og den nordre Båhuslenskysten førte raskt til at begge flåtestyrkene som bestod av kanonsjalupper, kanonjoller og armerte båter ble innviklet i trefninger og manøvreringer. De svenske sjøoffiserene hadde fått ordre om å søke slag med den norske skjærgårdsflåten, men ofte ble det bare større manøvreringer og mindre rekognoseringstokt i farvannet mellom øyene langs kysten. De norske sjøoffiserene hadde ordre om å bevokte sjøveien mot Østfold og Svinesund. Det hindret dem ikke i å foreta utfall mot svenske mål langs kysten flere ganger.

Kommandør Fisker, operativ sjef for skjærgårdsflåten, kom til den sørøstlige enden av Hvalerøyene og opprettet i Gravningsundet en flåtebase for sin eskadre på cirka tretti fartøyer. Herfra styrte han om morgenen den 20. april mot Strömstad. Under rekognoseringstoktet utenfor Strömstad sendte Fisker en del av sine matroser og en tropp soldater om bord på fire sjalupper ved Seläters brygga syd for Svinesund i ly av mørket. 9 svensker ble tatt til fange. Fisker med resten av eskadren rodde videre mot Strömstad, og etter en maktdemonstrasjon i sundet mellom Furuholm og Killingholm, bare en kilometer fra havnen, snudde nordmennene. Fisker ønsket å uroe det svenske kystforsvaret i nordre Båhuslen. Derfor sendte han natten til 22. april en divisjon fra den norske eskadren til Hustyft en halv mil sørvest for Svinesund. Løytnant Ager som ledet landgangen, kom så overraskende på den svenske forposten mot Svinesund at 18 svensker ble tatt til fange uten motstand. Den 25. april skjedde enda en landgang på nordre strand av Dynekilens munning uten synlige resultater mot et mer våkent kystforsvar.

Kaptein G.H. Nordberg kom til Strömstad med sin divisjon den 22. april med langt færre fartøyer enn på den norske siden. Tidlig på morgenen den 27. april rykket kommandør Fisker mot sør for å ta og ødelegge det strategiske viktige magasinet i Strömstad. Dette ble oppdaget av det svenske bevoktningsfartøyet, som sendte melding til Nordberg om de norske fartøyene på vei fra Hvalerøyene. Nordberg rykket ut med sine fem kanonbåter til sundet mellom Furuholm og Killingholm og satte et mindre batteri på Furuholm. Slaget ved Strömstad etter en og en halv times strid sluttet med norsk nederlag, Fisker måtte retirere med tap av 11 døde og sårede, samt to skadede kanonsjalupper. Nordbergs tap var 19 døde og sårede.

Nordberg forsterket sin divisjon med en mortersjalupp, en sjalupp og en til to mindre kanonbåter kort etterpå. Divisjonen ble senere utvidet til en ekte flotilje med åtte nye kanonsjalupper den 2. mai. General Vegesack, som planla en ny offensiv etter at den venstre fløyen hadde gått inn i Norge i begynnelsen av mai, ønsket å ta seg over Svinesund med en flytebro under bygging i Strömstad. Det fremste hinderet mot denne nye offensiven var den norske skjærgårdsflåten, som måtte tilintetgjøres eller drives bort for å sikre overgangen i Svinesund. Major N.J. Rahmn dro fra Göteborg med en eskadre på 9 kanonsjalupper, en halvgalei, to proviantfartøyer og en mindre kanonbåt den 4. mai. 11. mai 1808 var den svenske skjærgårdseskadren blitt en sterk flåtestyrke på en jakt, 13 kanonsjalupper, 12 kanonjoller og tre andre krigsfartøyer samt en halvgalei med en samlet besetning på omkring 1.040 mann.

Den norske eskadren på 24 til 25 kanonbåter viste seg utenfor den svenske kysten på et større rekognoseringstokt den 7. mai, men Rahmn, som skulle ha gått til angrep på nordmennene, var samme dag blitt erstattet av Carlheim-Gyllensköld. Dette var begynnelsen på en rekke ledelsesproblemer for den svenske skjærgårdseskadren. Utover året ble kommandantene skiftet flere ganger. Hver gang kom de med innsigelser mot ordrer om å oppsøke nordmennene for et sjøslag.

Carlheim-Gyllensköld sendte ut halvgaleien og de mindre kanonbåtene på rekognoseringstokt, og de oppdaget raskt at skjærgården gav nordmennene meget gode posisjoner fra Hvalerøyene med mange og smale sund, og beskyttede havner med flere forskjellig utløp rettet mot den nordre Båhuslenskysten. Fisker hentet inn flere fartøyer og hadde den 19. mai hele 37 fartøyer stasjonert i området omkring Hvaler. De svenske arméoffiserene var blitt så frustrert av forsinkelsen at Carlheim-Gyllensköld så seg tvunget til å foreta en større rekognosering med eskadren den 20. mai. Han dro til Dynekilen med alle fartøyene, men sendte Rahmn med hovedstyrken tilbake til Strömstad.

Nordmennene gikk til angrep med 26 kanonbåter fra Gravningsund 21. mai og kom fram til Tjurholmen utenfor Dynekilens munning. Svenskene trakk seg tilbake inn i Dynekilen og forsøkte å lokke nordmennene etter. Den svenske hovedstyrken hadde raskt kommet tilbake, Carlheim-Gyllensköld ønsket å gå til angrep fra Hallsö sund mellom Norra og Södra Hallsön, men det ble for mørkt mot aftenen. I ly av mørket trakk nordmennene seg tilbake fra Tjurholmen uten at et skudd ble løsnet. Dette oppmuntret svenskene til å bli mer dristige, og flere rekognoseringstokter fra Dynekilens munning mot Hvalerøyene ble gjennomført frem til 27. mai. Om morgenen den 27. mai 1808 gikk Carlheim-Gyllensköld til angrep mot nordmennene med cirka 30 kanonbåter. De fant seks til sju norske kanonsjalupper i Gravningsund som trakk seg tilbake. I det trange sundet ble de satt under ild fra en 24-punds kanon på land. Nordmennene kom tilbake, og med godt posisjonerte kanonbåter tok de svenskene under drepende ild. Slaget ved Hvalerøyene sluttet med svensk nederlag, og en kanonbåt ble totalt ødelagt. Danske kilder oppgir at 20 ble drept og såret, ifølge Carlheim-Gyllensköld ble to såret.

Tilbakeslaget den 27. mai tvang svenskene til uvirksomhet. Carlheim-Gyllensköld ble tilbakekalt til Stockholm den 10. juni fordi det var stor misnøye med hans ledelse. Rahmn, som overtok, holdt sin posisjon ved Dynekilens munning utover juni måned, men våget heller ikke å gå til angrep på nordmennene. Fisker som flyttet sitt hovedkvarter til vestsiden av sørlige Sandøy nærmere den svenske kysten, ønsket ikke å gå til angrep mot en jevnbyrdig motstander i gode posisjoner. Prins Christian August hadde planlagt et angrep på den svenske eskadren i samband med gjenerobringen av Prestebakke og Berby den 18. juni. Men da angrepet fra Fredriksten ble avlyst, ble flåteangrepet også kansellert.

Armfeldt ønsket fremdeles et maritimt oppgjør, og den 1. juli ble det på hans ordre gjennomført en rekognosering for å lokke nordmennene ut fra Hvalerøyene. Rahmn sendte ut 9 kanonsjalupper til farvannet mellom Tjurholmen og Norra Hallsön i håp om utløse et norsk angrep fra Gravningsund ved holmene nordøst for Tjurholmen. Der hadde svenskene utplasserte 17 kanonbåter, men de ble oppdaget av nordmennene i forveien. Nordmennene foretok flere manøvreringer, men nektet å svare på Rahmns utfordring. Gjennom resten av sommeren var begge parter uvirksomme utover å holde øye med hverandre. Dynekilen ble nå svenskenes viktigste flåtebase.

Fra Göteborg kom forsterkninger til skjærgårdseskadren i Dynekilen i september. 26. september hadde Rahmn en eskadre delt i fem kanonsjalupp-divisjoner og to kanonjolle-divisjoner på til sammen 39 kanonbåter og 1.660 mann. Med dette hadde svenskene fått en tallmessig overlegenhet, i forhold til den norske skjærgårdsflåten, som bestod av bare 25 fartøyer, hvorav 12 kanonsjalupper. Generalløytnant Cederström, som tok den faktiske ledelsen, ønsket å gå til angrep for å blokkere innløpet til Svinesund, men dette strandet på uenighet med eskadresjefen Rahmn. Han ville rykke sjøveien mot Sandøyene til Svinesund. Cederström gjorde senere den samme vurderingen; den norske eskadrens stilling var for sterk i et terreng som gav store defensive fordeler.

Om høsten begynte sykdommer å gjøre et kraftig innhugg på begge sider, mest på den svenske skjærgårdseskadren. I november var bare 1.024 friske menn tilbake av den opprinnelige styrken på 1.660 mann. I slutten av november trakk svenskene seg sørover til Marstrand da Dynekilen begynte å bli islagt. 18. desember var hele nordre Båhuslenskysten forlatt av svenskene. Den norske skjærgårdsflåten hadde fått store problemer med innkvartering om høsten, og kommandant Fisker hadde vært tvunget til å ta hensyn til Sørlandskysten. Å våge seg på et sjøslag mot svenskene var ikke mulig. I desember 1808 gikk nordmennene i vinterkvarter etter at fartøyene var trukket tilbake til Oslofjorden fra Hvalerøyene.

En liten episode hendte den 22. november til sjøs ved Skagen. Der hadde den norske briggen «Seagull» erobret det svenske krigsfartøyet «Gripen», en kutter med besetning på 43 mann. Etter å ha fått grunnskudd (under vannlinjen) strøk svenskene flagg som tegn på overgivelse. Alle ble ført til Norge som krigsfanger.

Innsjøene
[rediger | rediger kilde]

Mot sør langs grensen mot Svinesund er landet gjennomskåret av elver, vann og sjøer mellom Østfold og Dalsland. Den langstrakte (Iddefjorden), som i krigstid var mer en innsjø enn en fjord, var avskårte fra den øvrige norske vestkysten av det smale Svinesund. Som i tidligere kriger ble en lokal sjøflotilje oppsatt i Iddefjorden fra Fredrikshald for å overvåke den svenske strandbredden og forhindre svenske forsøk på å ta seg over med mindre patruljer. Det er lite kjent at svenskene også hadde sine egne flotiljer i andre sjøer mot norske streiftog og større angrep etter at tilbaketrekningen fra Norge var fullført i juni. Øst for Aremark er det en sjø som krysset grensen og som dessuten er en stor del av et vassdrag som dekker store deler av Dalsland. Innsjøen Stora Le er så stor at et norsk fremstøt til vanns raskt kunne ha rykket langt inn i Sverige. Derfor hadde svenskene dannet en mindre flotilje i sommermånedene. Mot sør ikke langt fra Enningdalen er det to sjøer, Søndre Kornsjø og Nordre Kornsjø, som også krysser grensen. Der hadde svenskene ikke egne sjøstyrker, men fartøyer som ble tatt i bruk for transportformål over grensen til vanns.

Iddefjordsflotiljen med base i Fredrikshald deltok i den norske offensiven 10. juni mot Prestebakke og Berby. Da hadde tre prammer og 14 armerte båter med to amusetter, en haubits og 7 håndmorterskyts rykket innover Iddefjorden for å avlede oppmerksomheten. Flere ganger hadde denne flotiljen foretatt landstigning på den svenske strandkanten for å uroe vaktene, noen ganger med vellykket resultat. 19. september hadde 200 svensker gått mot Husebro og Krokstrand, men de oppdaget at en norsk feltvakt på stedet ble støttet av Iddefjordsflotiljen. Om dagen holdt nordmennene Krokstrand besatt, og om natten overnattet de på fartøyene. Det kom flere ganger til skjærmysler mellom svenske rekognoseringsenheter og den norske feltvakten frem til den 13. oktober. Krokstrand ble oppgitt etter ordre fra Christian August.

I oktober hadde en sjøkrig brutt ut mellom den norske Iddefjordsflotiljen og mindre svenske båtpatruljer. Fra den svenske strandkanten som var blitt sikret av den svenske grensevakten, dro mindre patruljer mindre innfall over fjorden for å forstyrre den norske grensevakten. Det kom til skarp strid 15., 16., og 20. oktober uten nevneverdige resultater. Begge sider forsøkte å ta hverandres båter i mindre ekspedisjoner mot mosatt bredd av fjorden. Under et slikt innfall ble to svensker tatt til fange ved Pilegården, men de ble sendt tilbake to dager senere fra Fredriksten. En ny trefning fant sted om natten mellom 31. oktober og 1. november ved Svinesund. Det ble også den siste.

Den svenske flotiljen på Store Le var blitt forsterket i slutten av august til en styrke på to prammer med to 3-punds kanoner og to mindre skyts, og sju større båter med en besetning på til sammen 226 mann. Major G. Bergenstråhle som flotiljekommandant og marineløytnant J. Söderström som «befalhavende sjøoffiser for eskadren i Store Le sjøen» dro nordover til Nössemark den 1. september. Flotiljen skulle seile nordvestover inn i Otteidsvik på den norske delen av sjøen for å undersøke de norske stillingene og finne ut om de hadde planer for ilandstigning på svensk område. Bergenstråhle fant flere norske patruljebåter som trakk seg tilbake langs strendene oppover i sjøen. Det kom til skuddveksling mellom den svenske flotiljens «avantgarde» på en pram og fem båter og en av disse norske båtene. Bergenstråhle vendte om fordi det hadde begynte å blåse sterk sørlig vind. 14. oktober ble det gjennomført et nytt svensk rekognoseringstokt i den norske delen av sjøen opp i Smogesund uten at de støtte på fiendtlige farkoster.

Den 7. oktober foretok svenskene på nytt en ekspedisjon med flotiljen for å ødelegge en forpost ved Mosvik i Norge. For å komme overraskende på nordmennene rodde svenskene hele natten tett på den østre stranden i storm og regn. Natten til 8. oktober ble en hæravdeling landsatt nord for Tolsby. Derfra ble nordmennene overrumplet og tatt til fange etter en kort kamp. Av enheten på 18 mann ble 10 tatt til fange. Dagen etterpå, den 9. oktober, vendte svenskene tilbake med en kanonpram og flere småbåter og rykket frem til Otteidsviks munning, der de kom under ild fra flere nordmenn på en nærliggende holme. Svenskene drev bort de norske forsvarene uten tap og tok en båt. Den svenske flotiljens nærvær på Store Le hadde vært viktig for å hindre norsk virksomhet på svensk område. Christian August hadde allerede i juni planlagt å sende norske styrker på medbrakte flåter ut på sjøen.

Dette kunne ha hendt som ledd i et mindre norsk streiftog fra Enningdalen ledet av den aggressive major Krebs mot de svenske grensetraktene Måsakasan, Sågemarken og Stabäckehult. Kaptein Mundh med 300 mann marsjerte fra Svenningsbø den 4. september mot grensen. Der delte han sine styrker i flere mindre detasjementer og dro videre mot Nordre Kornsjø med flere avdelinger. Mundh kom seg over til svensk side av sjøen med en pram, en flåte og tre båter for å rekognosere. Han vendte tilbake etter noen mindre trefninger med flere svenske fanger.

Den sørlige fronten

[rediger | rediger kilde]

Året 1809

[rediger | rediger kilde]

Freden i Jönköping

[rediger | rediger kilde]

Etterspillet

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]