Hopp til innhold

Ethel Smyth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Ethel Smyth
FødtEthel Mary Smyth
22. apr. 1858[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Sidcup (Stor-London)
Død8. mai 1944[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (86 år)
Woking[4][6]
BeskjeftigelseKomponist,[7] librettist, dirigent, selvbiograf,[7] stemmerettsforkjemper,[7] skribent, kvinnesaksforkjemper, Woman's Social and Political Union-medlem, sykepleier
Utdannet vedHochschule für Musik und Theater Leipzig[8]
FarJohn Hall Smyth[9]
MorEmma Struth[9]
SøskenMary Smyth Hunter
NasjonalitetStorbritannia
SpråkEngelsk, fransk, tysk
Medlem avWomen’s Social and Political Union[8]
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire (1922)[8]
Æresdoktor ved Universitetet i St. Andrews (1928)
Æresdoktor ved Durham-universitetet (1910)
Æresdoktor ved Universitetet i Oxford
SjangerOpera
Viktige verkDer Wald, The March of the Women, The Boatswain's Mate, The Prison, Mass in D, Fête Galante, Piano Trio
Nettstedhttps://www.ethelsmyth.org
IMDbIMDb
Ethel Smyth på Commons

Ethel Mary Smyth (1858–1944) var en britisk komponist, dirigent, forfatter og stemmerettsforkjemper.

Liv

Ethel Smyth var det fjerde av de i alt åtte barna til John H. Smyth og Nina Struth. Faren var generalmajor og tjente lenge i den bengalske armeen, mens moren tilbrakte sin ungdom i Paris og snakket bedre fransk enn engelsk. Familien var typisk for det viktorianske øvre mellomskiktet; de mannlige familiemedlemmene som ikke fikk militære løpebaner gjorde karriere som biskoper, kjøpmenn eller bankierer.

Ethel var et temperamentsfullt og egenrådig barn. Fjorten år gammel ble hun sendt til et kort opphold på et jentepensjonat som beskrev henne som unmanageable («uhåndterlig»). Hun ønsket å studere musikk, men familien avviste dette på absolutt grunnlag. Ved å ta i bruk strategier som sultestreik, isnende taushet og nekte å delta på aktiviteter som ble forventet av unge «ladies» av hennes klasse (kirke-, middags- og ballbesøk), fikk hun i 1877 endelig gjennom sitt forsett om å studere i Leipzig.

Undervisningen ved konservatoriet i Leipzig skuffet henne: lærerne (deriblant Carl Reinecke) kom ofte for sent til undervisningen, var ikke interessert i studentenes komposisjoner og foretrakk å fortelle anekdoter i stedet for å fylle undervisningen med reelt innhold. Av større betydning for Smyth ble den kretsen av musikere hun omgikk i byen. Hun sluttet ved konservatoriet etter ett år og fikk hjelp og undervisning av komponisten Heinrich von Herzogenberg.[10] Han og kona Elisabet var barnløse og tok seg av Smyth som sitt eget barn. Forholdet til den 11 år eldre Elisabet utviklet etterhvert seg til en regulær kjærlighetsaffære som ektemannen enten ignorerte eller ikke var klar over.

I Herzogenbergs hus tok Smyth med liv og lyst del i Leipzigs kulturliv. Hun ble kjent med Clara Schumann, Anton Rubinstein, Max Friedlaender, Edvard Grieg og Johannes Brahms, og knyttet et nært vennskapsbånd med Felix Mendelssohns datter Lili Wach. Spesielt Brahms var en hyppig gjest i Herzogenbergs hus, men hans sterke forbehold overfor komponerende kvinner såret Ethel Smyth, selv om hun også beundret ham. Hun skrev en bitende kommentar om at Brahms ser på vakre kvinner «som sultne gutter [ser] på kakestykker».

Fra 1913 ble hørselen gradvis dårligere og hun ble tilslutt helt døv. Ute av stand til å skrive musikk skiftet hun interesseområde og skrev mellom 1919 og 1940 ti bøker, stort sett med selvbiografisk materiale.[10]

Virke

Ethel Smyth, krittegning av John Singer Sargent fra 1901 (National Portrait Gallery)

Ethel Smyths liv var preget av et forsøk på å få gjennomslag og offentlig anerkjennelse som komponist. På hennes tid var ikke kvinnelige musikere annet enn deltidskomponister, eksempler er Clara Schumann og Fanny Mendelssohn. Ethel Smyth ønsket på sin side å bli vurdert på like fot med sine mannlige kolleger og bli i stand til å leve av musikken.

Stort sett fikk musikken hennes blandet mottakelse, hun ble vanligvis vurdert som en «kvinnelig komponist» og sjelden som en komponist på lik linje med andre. Dermed ble hun til en viss grad marginalisert og dømt etter doble standarder: på den ene siden mente man hun manglet feminin sjarme om hun skrev kraftig, rytmisk vital musikk, på den andre siden ble hun anklaget for å ikke nå opp til sine mannlige kollegers kunstneriske standarder om hun skrev lettere og mer melodiøst.[11][12]

Det tok lang tid før Smyths musikk fikk videre anerkjennelse i England, ikke før i på 75-årsdagen i 1934 ble verkene hennes hedret på en festival. Smyth var da fullstendig døv og kunne selvsagt verken høre musikken framført eller jubelen fra publikum.[13][14]

Smyth skrev operaer, symfoniske og konsertante verk, kor- og kammermusikk. The Wreckers er hennes mest kjente opera. The March of Women ble en hymne for den engelske kvinnebevegelsen og regnes som hennes mest kjente verk.

I 1922 ble Smyth Dame Commander of the Order of the British Empire (DBE).[10]

Bibliografi

  • Impressions That Remained: Memoirs (1919)
  • Streaks Of Life (1921)
  • A Three-Legged Tour in Greece (24. mars – 4. mai 1925) (1927)
  • A Final Burning of Boats, etc. (1928)
  • Female Pipings in Eden (1933)
  • Beecham and Pharaoh (1935)
  • As Time Went On ... (1936)
  • Inordinate (?) Affection: A Story for Dog Lovers (1936)
  • Maurice Baring (1938)
  • What Happened Next (1940)

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Dame Ethel Smyth, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ethel-Smyth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Find a Grave, oppført som Ethel Mary Smyth[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 25553, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Présence Compositrices, Presence compositrices-ID av komponister smyth-ethel[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Virginia Blain; Isobel Grundy; Patricia Clements (1990) (på en), The Feminist Companion to Literature in English: Women Writers from the Middle Ages to the Present, OL2727330W, Wikidata Q18328141 
  8. ^ a b c The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 1002[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c Gates, Eugene (2013): «Dame Ethel Smyth: Pioneer of English Opera» i: Kapralova Society Journal 11, no. 1 (2013): s. 1-9.
  11. ^ «Smyth's music was seldom evaluated as simply the work of a composer among composers, but as that of a "woman composer." This worked to keep her on the margins of the profession, and, coupled with the double standard of sexual aesthetics, also placed her in a double bind. On the one hand, when she composed powerful, rhythmically vital music, it was said that her work lacked feminine charm; on the other, when she produced delicate, melodious compositions, she was accused of not measuring up to the artistic standards of her male colleagues.»
  12. ^ Gates, Eugene (2006), Damned If You Do and Damned If You Don't: Sexual Aesthetics and the Music of Dame Ethel Smyth, Kapralova Society Journal 4, nr. 1, 2006: 1-5
  13. ^ «On her seventy-fifth birthday in 1934, under Beecham’s direction, her work was celebrated in a festival, the final event of which was held at the Royal Albert Hall in the presence of the Queen. Heartbreakingly, at this moment of long-overdue recognition, the composer was already completely deaf and could hear neither her own music nor the adulation of the crowds.»
  14. ^ Leon Botstein, The Wreckers on americansymphony.org Hentet 2. mai 2013

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ethel_Smyth&oldid=22911026»