Den første «byenes krig»

Den første «byenes krig» (7. - 22. februar 1984) var en periode under Iran–Irak-krigen da partene angrep befolkningssentra med fly og taktiske bakke-til-bakke-missiler. Iraks ledelse brukte terrortaktikk mot byene for å legge press på Teheran ved å demoralisere sivilbefolkningen. Irans ledelse gjengjeldte på lignende måte.

Forspillet

Sent i 1983 hadde irakerne flere ganger forsøkt å stanse stridene i bytte med forhandlinger for å få en fredelig løsning på krigen, men mullahene i Teheran ville ikke akseptere en fredelig løsning. Som svar på Saddam Husseins anmodning ved begynnelsen av 1984 publiserte mullahene på nytt sitt ønske om å fjerne Saddam Husseins regime i Bagdad, og tok avstand fra enhver fredelig løsning på konflikten.

I mai og november 1983 hadde irakerne angrepet flere byer i sørvestlige Iran med raketter og bombefly. Etter erklæringen om å velte regimet i Teheran, truet irakerne 1. februar med å bombe elleve byer i Iran, og oppfordret til evakuering av disse. Som svar på trusselen fra Bagdad truet iranerne 3. februar med å angripe industrielle og sivile mål i de tre byene Basra, Khanaqin og Mandali.

7. februar 1984 gjennomførte Iran en mindre bakkeoffensiv på det nordlige frontavsnittet i Kurdistan, en av flere begrensede taktiske operasjoner under krigen. Irak svarte med å gjøre alvor av sin bombetrussel.

Første «byenes krig»

To Scud-B kortdistanseraketter rammet byen Dezful, om lag hundre kilometer inne i Iran, fulgt av raketter som rammet fem andre byer. Kort tid etter angrep det iranske flyvåpenet med Phantom jagerbombefly politisk følsomme mål og tettbebygde strøk i tre byer inne i Irak. Irakerne sendte deretter flere Scud raketter mot ytterligere fem iranske byer.

Den 11. februar 1984 angrep igjen Irak Dezful med to Scud-B raketter, og tre dager deretter bombet 20 jagerbombefly byen Ilam. Det iranske flyvåpenet angrep byene Baquba, Al-Amarah, Al-Kut og Ali-al-Gharbi i dagene fram til 15. februar, men med begrenset suksess.

Natt til 17. februar brøt en irakisk MiG-25 lydmuren over Irans hovedstad Teheran. Åtte minutter senere brøt det samme flyet lydmuren over den religiøse byen Qom. Befolkningen ble bråvekket av sjokkbølgen.

Neste dag kom Irakerne med et tilbud om å avstå fra angrep mot sivile mål. Tilbudet ble i første omgang avslått av Iran. Javier Pérez de Cuéllar, FNs generalsekretær, klarte å overtale iranerne til å gå med på irakernes forslag 22. februar 1984. Grupper fra UNTSO ble utstasjonert i de to hovedstedene for å overvåke avtalen.

Etterspillet

Begge parter hadde tatt lærdom av bombeoffensivene på motpartens befolkningssentra. Det irakiske luftforsvaret var dårlig rustet til å motstå samtidig angrep av grupper med to til fire fly i lav høyde. Irak besluttet derfor å konsentrere flystyrkene om «tankskipskrigen» i Den persiske gulf. Denne krigen var del av den økonomiske krigføringen. Terrorbombingen gav derimot ingen raske resultater av verken militær eller politisk karakter, og sjokkvirkningen på sivilbefolkningen var kortvarig og minimal.

Iran på sin side hadde for få fly til å risikere oppdrag mot mål av liten betydning dypt inne i Irak. Iranerne besluttet derfor å anskaffe egnede kortdistanseraketter, eller taktiske bakke-til-bakke raketter slik som Scud, for strategisk avskrekking mot irakiske byer som et motmiddel mot fremtidig terrorbombing. De kontaktet Syria og Libya, og ble etter flere måneder enige om overføring av mobile rakettramper for disse våpnene. Samtidig ble det overført et stort antall Scud-raketter og personell for opplæring i bruk av materiellet. Leveransen kom i stand høsten 1984.

Flere hundre var drept eller såret på begge sider under den første «byenes krig».

Litteratur

• Efraim. Karsh (2002). The Iran-Iraq War 1980-1988. Essential histories. 20. Oxford: Osprey. ISBN 1841763713. 
• 1970-, Cooper, Tom, (2000). Iran-Iraq War in the air, 1980-1988. Atglen, PA: Schiffer Military History. ISBN 0764316699. OCLC 51811958. 

Referanser

Autoritetsdata