Augustus (første romerske keiser)

Augustus var sønn av Gaius Octavius og Atia, en niese av Caesar, men faren døde da han var bare fem år gammel. Han hadde sin fars navn og het i barndommen og unge år Gaius Octavius.

Slekten, gens Octavia, var fornem og med gode kontakter, men hadde ikke fostret menn til den politiske eliten i seinrepublikken. Hans første leveår var fylt med politisk strid i Roma, som endte i grandonkelens marsj mot Roma og borgerkrig mellom 49 og 45 fvt.

Caesar hadde et øye med gutten og skulle ta ham med på sitt felttog i 45 fvt. under borgerkrigen mot republikkens siste forkjempere i Spania. Octavius var imidlertid plaget av sykdom og kom først til Caesars leir etter at slaget ved Munda var vunnet 17. mars samme år.

Han tok deretter plass i Caesars stab og hjalp ham med forordninger for de spanske provinsene. Likevel var det en stor overraskelse da man etter mordet på Caesar offentliggjorde hans testament og fant at han posthumt hadde adoptert Gaius Octavius og gjort ham til hovedarving.

Da arvet han Caesars navn, renommé og klienter, men også en brennende politisk floke og en slags forventning om å hevne adoptivfaren. Hans navn ble derfor Gaius Julius Caesar Octavianus, for å markere slekten han kom fra.

Det var den sittende konsulen, Marcus Antonius, som tok føringen etter mordet på Caesar. Sammen med Lepidus, den døde diktatorens nestkommanderende og dermed den som kontrollerte hæren, fikk han presset Caesars banemenn, med Brutus og Cassius i spissen, på defensiven.

Caesar ble dermed ikke fordømt, etter hvert ble han til og med guddommeliggjort, og avtaler om et amnesti for drapsmennene ble framforhandlet. Caesars testament ble derfor erklært gyldig og offentliggjort, og overrasket alle med å innsette Octavian som arving.

Antonius hadde soldatenes lojalitet og var innstilt på å ta opp arven etter Caesar, men Octavian søkte å vinne støtte ved å utbetale det Caesar hadde lovet til folk og soldater i testamentet. Da Antonius nektet ham tilgang til formuen, knyttet Octavian seg tettere til moderate senatskretser, noe Cicero håpet å kunne utnytte til å nøytralisere Antonius og hans støttespillere i en siste kamp for republikken.

Octavian rekrutterte en hær for egne penger, som senatet sendte for å støtte Decimus Brutus, som var under press fra Antonius ved Mutina i 43 fvt. Octavians hær gjorde forskjellen og Antonius led nederlag og dro over Alpene til Gallia Transalpina.

Da senatet ga æren for seieren og kommandoen over hele hæren til Brutus, vendte Octavian dem ryggen og ledet troppene sine mot Roma, der han tvang til seg konsulatet med våpenmakt. Han kom så til enighet med Antonius, og sammen med Lepidus dannet de to «det annet triumvirat» for en femårsperiode i november 43 fvt. Denne juntaen hevdet å ha all makt i staten. De henrettet mange motstandere, blant andre Cicero, ved proskripsjoner. Deretter gikk de mot Brutus og Cassius, som ble slått ved Filippi i Nord-Hellas høsten 42 fvt. Det var særlig Antonius' fortjeneste. Etter at republikanerne var ryddet av veien, ble riket delt slik at Antonius fikk den østlige delen samt Gallia Transalpina, Lepidus fikk Afrika og Octavian fikk resten av de vestlige provinsene. Han utnyttet mer og mer i sin propaganda å være sønn av en guddom (divi filius).

Octavian fikk den tøffe oppgaven å sørge for jord til veteranene samt å få Italia på fote igjen etter borgerkrigene og proskripsjonene. Det gjorde ham upopulær i mange kretser og førte til slutt til væpnet opprør ledet av Marcus Antonius' kone Fulvia og hans bror Lucius. Octavian slo opprøret ned etter en beleiring av Perusia (det moderne Perugia). Da vant han også over hæren i hele Gallia, slik at Octavian behersket hele Vesten, mens Antonius kontrollerte hele den østlige delen av riket.

De følte hverandre på tennene, mens Lepidus, som stadig kontrollerte Nord-Afrika, mistet betydning. Partnerskapet med Antonius ble bekreftet gjennom Antonius' ekteskap med Octavians søster Octavia i år 40 fvt, og triumviratet ble fornyet for fem år ved Tarent-avtalen i 37 fvt. Takket være sin fremragende general og admiral Marcus Agrippa overvant også Octavian flåten til den siste republikanske forkjemperen, Sextus Pompeius. Lepidus, som skulle støtte Octavian i kampen, forsøkte å gjøre seg til seierherre, men tapte kontroll over hæren og ble dermed politisk parkert.

Spenningen mellom de to gjenværende rivalene økte, og forholdet fikk en personlig side ved at Antonius forstøtte Octavia til fordel for den egyptiske dronningen Kleopatra. Orientaliseringen av herskerrollen ble brukt mot ham av Octavian, som satset mye på en propagandakrig mot Antonius. I 32 fvt. fikk han hele Italia og de vestlige provinsene til å sverge en personlig troskapsed til seg. I 31 fvt. tok han regulær konsulmakt, avsatte Antonius, men erklærte krig bare mot Kleopatra. Det avgjørende slaget stod ved Actium (ved Den ambrakiske bukt, nå Artabukta) på vestkysten av Hellas. Octavian og Agrippa vant en overlegen seier, og både Antonius og Kleopatra flyktet til Egypt hvor de året etter, i 30 fvt., ble oppsporet og tvunget til å begå selvmord.

Etter seieren var Octavian suveren hersker over hele Romerriket og kunne starte med å legge Egypt til riket, men nærmest som en personlig eiendom. Han feiret storstilt triumf i Roma i 29 fvt. og lot Janustempelet lukke som tegn på at freden var inntrådt. Han dimitterte halvparten av soldatene og ga veteraner jord, før han omorganiserte senatet og det politiske livet i Roma. Han ble anerkjent som princeps senatus (senatets førstemann). Den tittelen har gitt navn til den første perioden av keiserdømmet, slik Augustus hadde etablerte det, prinsipatet. Han stilte seg som tidligere inn under Apollons spesielle beskyttelse, og lot bygge et tempel for guden på Palatinen like ved sitt eget ganske beskjedne hus.

Så begynte Octavian arbeidet med å legge borgerkrigen bak seg og fremstå som fredsfyrste og forsvarer og fornyer av de gamle romerske tradisjonene. Derfor var det også den gamle republikken som liksom skulle gjenopprettes – under eneherskerens beskyttelse. For selv om republikkens former nå på ny ble ivaretatt, var det klart at Octavian ikke hadde tenkt å gi fra seg makten. Likevel innførte han aldri noen keisertittel eller formaliserte enemakten i nye former. Han beholdt og forholdt seg til de republikanske termene og embetene.

I januar 27 fvt. gav Octavian «staten tilbake til senatet og det romerske folk», som han selv beskrev det i beretningen om sitt virke, kjent som Res Gestae. Ved siden av mange andre hedersbevisninger fikk han også tittelen eller tilnavnet Augustus («den opphøyde»),som var ladet med religiøs betydning og gav ham en helt spesiell posisjon. Han beholdt konsulatet og fikk for ti år provinsene Spania, Gallia og Syria (i tillegg til Egypt) med storparten av den romerske hærmakten.

Resultatet var samtidig en reorganisering av den romerske provinsbestyrelsen, hvor rikets provinser i praksis ble todelt. Den ene delen bestod av ordinære senatsprovinser, det vil si sivile provinser som etter republikansk mønster skulle tilfalle såkalte pro-magistrater. Den andre delen bestod av de nye keiserlige provinsene, militære provinser med stående hærstyrker. Disse ble styrt av utvalgte menn direkte under Augustus.

Alle eventuelle nyerobrede områder ble automatisk keiserlige provinser. Dette styrket keisermakten, da det sikret en demilitarisering av senatseliten, ga keiseren mulighet til å knytte til seg og premiere lojale aristokrater og sørget for at inntektene og æren fra disse militære provinsene tilfalt keiseren. Slik ble provinsadministrasjonen dessuten mer stabil, da keiseren i mindre grad var tjent med kortsiktige gevinster i form av utplyndring.

Deretter måtte også folket i de østlige provinsene sverge troskapsed. Augustus hadde, for så vidt i pakt med romersk tradisjon, tatt rollen som patron (beskytter) og bundet rikets innbyggere til seg som klienter. I den østlige del av riket fikk han mange steder religiøs kultus knyttet til seg og gudinnen Roma, og i vest ble det organisert dyrkelse av hans genius. I 23 fvt. gav han opp det årlige konsulatet, men fikk prokonsularisk imperium i særklasse (imperium maius) og tribunisk verdighet på livstid, noe som innebar alle militære og sivile herskemidler. Det republikanske uttrykket for en seirende general, imperator, ble nå regnet som en stående tittel på keiseren.

Augustus fikk også innflytelse på valgene av embetsmenn og dermed på senatets sammensetning. Ved Lepidus' død i 12 fvt. ble han pontifex maximus, leder for Romas fremste presteskap. Han skaffet seg dessuten innflytelse i rettsvesenet ved keiserlige forordninger og ved den keiserlige domstol. I år 2 fvt., i forbindelse med innvielsen av et tempel til Mars Ultor (hevneren over Caesar-morderne) på Forum Augustum, fikk han ærestittelen Fedrelandets far (pater patriae).

Augustus' regjeringstid er preget av krigføring og erobringer, blant annet i Spania, Germania, Illyria, Moesia, Pannonia og Galatia, samt sikring og organisering av flere områder, blant annet Armenia, Judea, Raetia og Noricum. Augustus gjennomførte også flere omfattende reiser i riket og oppholdt seg særlig lenge på Sicilia, i Hellas og Asia (i perioden 22–19 fvt.) og i Gallia (i perioden 15–13 fvt.).

Også finansvesenet ble reorganisert og inntektene fra provinsene ble sikret. Augustus sørget godt for hæren og veteransoldater fikk ordnede forhold. Han sørget også for å etablere en egen livgarde i Roma, pretorianerne. Hæren viste seg likevel å være snaut dimensjonert i krisesituasjoner. Det ble klart under opprøret i Pannonia i perioden 6–9 evt. og under det store nederlaget i Germania i 9 evt. (Teutoburgerskogen), med påfølgende nedjustering av imperialistiske mål. På sitt dødsleie oppfordret han etterfølgeren Tiberius til å konsolidere riket, snarere enn å utvide det. Ideen om romerfreden, pax romana, er en konsekvens av det augusteiske keiserdømmet.

I Roma gav Augustus lover mot overforbruk, gjorde utroskap til en straffesak og la sterkt juridisk og økonomisk press på de høyere sjikt for å få dem til å inngå ekteskap og produsere avkom. Moralske idealer spilte her inn ved siden av hensynet til statens behov. Augustus forbedret på mange måter forsyningssituasjonen og sikkerheten i byen Roma. Han utbedret byen i storstilt grad og organiserte den i nye bydeler.

Augustus giftet seg med Scribonia i 40 fvt. og fikk med henne datteren Julia. Han skilte seg imidlertid etter to år, da han fikk Livia Drusillas ekteskap med Tiberius Claudius Nero oppløst og tok henne til hustru i 38 fvt. Dette ekteskapet var barnløst. Livia hadde imidlertid to sønner fra sitt første ekteskap, den populære Drusus (død 9 fvt.) og Tiberius. Livia understøttet både Augustus' politikk og hans forsøk på å skape et dynasti. Dynastipolitikken var imidlertid mislykket.

Datteren Julia ble etter tur giftet bort til Augustus' nevø Marcus Claudius Marcellus (død 23 fvt.), Agrippa (død 12 fvt.) og stebroren Tiberius. Det fulgte imidlertid skandaler med Julia, rykter om utsvevende livsførsel og konspirasjoner fulgte henne til de ble skilt og hun ble forvist i 2 fvt. Sønnene fra ekteskapet med Agrippa døde enten unge (Gaius og Lucius) eller viste seg helt uskikket (Agrippa Postumus). Etter dattersønnenes død kunne Augustus best sikre sitt hus ved å adoptere Tiberius (i 4 evt.), som etterfulgte ham da han døde 19. august 14 evt. Vi kaller derfor det første keiserdynastiet for det julisk-claudiske hus, etter Caesars slekt, gens Julia, og Tiberius' gens Claudia.

Etter at enemakten var sikret og borgerkrigene over, gjorde Augustus svært mye for å fremstille seg selv som en kjærlig landsfader og fredsfyrste, og sitt regime som en gullalder. I den grad at uttrykket «den augusteiske gullalder» har festet seg. Det henspiller på den kunsten og kulturen som ble skapt under Augustus' lange og ganske fredfylte regjeringstid. Til å begynne med trakk hans venn og nære medarbeider Maecenas forfattere og kunstnere til seg, og la oppildnet til høystemte framstillinger av samtiden og keiseren. Forfattere som Vergil, Horats, Properts og Ovid regnes blant verdenshistoriens fremste – ikke for en oppstyltet og nesegrus hyllest til Augustus, men for å kombinere dikterkraft og språklig briljans med en ideologisk og storslått framstilling av den augusteiske samtiden.

Augustus lot restaurere og nybygge en rekke templer og offentlige bygninger i Roma, særlig på Marsmarken og Forum-området, og skal med en viss rett ha sagt at han overtok en by av teglstein og etterlot en i marmor. Blant de viktigste nye byggverkene fra hans tid kan nevnes Forum Augustum, Pantheon, Augustus' Mausoleum, soluret (horologium) med fredsalteret Ara pacis, badeanleggene på Marsmarken, Marcellusteateret, Octavias søylehall og omleggingen av Forum Romanum og Apollontempelet med biblioteket på Palatinerhøyden.

Den nye tidsalderen ble feiret med en sekulærfest i 17 fvt., hvor Horats skrev sekularhymnen. I midten av feiringen stod Augustus selv. Han var sønn av en guddom, selv under gudenes særlige beskyttelse og omsorg – om ikke også en gud i levende live – og han var garantisten for fred og velstand.

Augustus satte seg selv et minnesmerke i sitt fredsalter (Ara pacis) fra 9 fvt., og han har selv gitt regnskap for sitt liv i en lang innskrift, res gestae, som ble slått opp i Roma og andre steder i riket etter hans død, og som er best bevart som Monumentum Ancyranum. Det er seierherrens presentasjon av seg selv. Han skal ha vært kald, konsekvent av natur, forsiktig, noe overtroisk, ikke lite smålig og hevngjerrig, men med glimrende evner til å administrere, herske og lede mennesker. Hans politiske genistrek var å bevare republikkens former og institusjoner som en ramme for sin egen maktutfoldelse. Han levde dessuten lenge nok til å sikre sine tiltak. På avgjørende områder – særlig militært – visste han at han var avhengig av andre, og brukte menn som Agrippa, Drusus og Tiberius. Like hensynsløst som han kunne kvitte seg med motstandere, kunne han like hengivent knytte andre til seg.

Hans historiske betydning er at han etter generasjoners indre kamper skapte en ordning som i flere århundrer opprettholdt et stort sett velordnet Romerrike under en styreform som i dag kalles prinsipatet, ut fra den herskerideologien som gjør Caesar Augustus til «den første» (princeps) blant ellers like menn. Familienavnet Caesar ble til en keisertittel og har gitt oss vårt germanske ord for keiser (og det russiske tzar).

Ved sin død ble Augustus dyrket som en guddom og med ham ble en keiserkult etablert. Måneden Sextilis var blitt omdøpt til Augustus, noe den stadig heter, og nå ble presteskap og helligdommer for Augustus etablert. Kulten viste seg populær over hele riket, men støtte på problemer i det monoteistiske Judea. Det var også under Augustus' regjering at Judea ble innlemmet som romersk provins. Befolkningen der ble skrevet inn i manntallet (census), og det var her Jesus fra Nasaret ble født.

Augustus har fått en blandet vurdering i historien. Som den som samlet og organiserte Romerriket og keisermakten, har han hatt mange beundrere – spesielt hans politiske teft og realpolitiske evner er framhevet. Den til dels nesegruse beundring han nøt i mellomkrigstidens Europa under diktatorer som Hitler, Mussolini og Franco, fikk et kraftig oppgjør med sir Ronald Symes bok The Roman Revolution som ble utgitt i 1939 og var et oppgjør med dyrkingen av eneherskere. Her framstilles Augustus som en revolusjonær realpolitiker som manøvrerte i et opprørt hav etter drapet på Caesar. Når politiske fraksjoner og partier utspilte hverandre, lå det hele åpent for en mann som visste å utnytte flere fraksjoner og det maktpolitiske vakuumet imellom dem. Augustus’ suksess forklares med hans evner til å skaffe og beholde oppslutning ved vold, trusler og propaganda og balansere ulike klientgruppers ønsker uten å framstå for autokratisk. Seinere historikere har nedtonet det revolusjonære og ser heller Augustus' regime som en overgangsperiode – en naturlig evolusjon, ikke en revolusjon.

• Romerriket
• Romerrikets historie
• Keisere i Romerriket

• Eck, Werner: The Age of Augustus, 2003
• Everitt, Anthony: Augustus : The Life of Rome's First Emperor, 2006
• Galinsky, Karl: Augustan Culture, 1996
• Galinsky, Karl, red.: The Cambridge Companion to the Age of Augustus, 2005
• Levick, Barbara: Augustus: Image and Substance, 2010
• Thomsen, Rudi: Augustus – Liv og virke, 2001