Davignon-rapporten var starten på utenrikspolitisk samarbeid innad i EF, forløperen til EU. Rapporten, som var kalt opp etter den belgiske politikeren Étienne Davignon, ledet til dannelsen av en uformell mellomstatlig konsulteringsmekanisme kalt Det europeiske politiske samarbeid (European Political Cooperation, EPC), som ble styrket med Københavnrapporten fra 1973 og London-rapporten fra 1981, kodifisert inn i EF-regelverket med enhetsakten (Single European Act, SEA) i 1986, før det ble erstattet med et mer direkte samarbeid da Maastricht-traktaten trådde i kraft i 1993 og omformet EF til EU.
Faktaboks
- Også kjent som
-
Luxembourg-rapporten
Davignon-rapporten var et hett stridstema i Norge i tiden før folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. Dette skyldtes at rapporten talte for å gradvis utvide det utenrikspoliske samarbeidet mellom EFs medlemsland. I Norge ledet dette til en frykt for at EF, som opp til da stort sett hadde fokusert på økonomisk integrering, skulle utvikle seg til en politisk union.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.