Helge Thiis var arkitekten som fullførte Nidarosdomens mektige vestfront med to tårn (1968) – en oppgave som var regnet som henimot uløselig, da den fordret en selvstendig skapende innsats av uvanlig stor vanskelighetsgrad. Hans løsning – rikt prydet med skulpturer av ledende norske billedhuggere – har et friskt, storlinjet og sikkert grep som regnes som svært vellykket.
Thiis tilbrakte de første barneårene i Trondheim; familien flyttet til Kristiania 1908, da faren ble utnevnt til direktør ved Statens Kunstmuseum (nå Nasjonalgalleriet). Helge Thiis tok examen artium som privatist 1915, begynte deretter å studere arkitektur ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm og tok diplomeksamen 1919. Han arbeidet 1920–23 som arkitektassistent hos arkitekt Arnstein Arneberg i Kristiania, deretter hos professor Sigurd Curman og senere arkitekt Gunnar Asplund i Stockholm, og så igjen i Kristiania hos arkitektfirmaet Andreas H. Bjercke og Georg Eliassen. 1923 fikk han Henrichsens legat og gjennomførte en ett års kombinert studie- og bryllupsreise i Italia. Etter hjemkomsten startet han arkitektpraksis i Oslo. Han var dessuten kunstanmelder i Nationen 1926–28.
1929 vant Thiis arkitektkonkurransen om fullføringen av Nidarosdomen. Den omfattet ny utforming av hovedtårnet og oktogonens hjelm og ikke minst fullføring av vestfronten. Thiis flyttet med sin familie til Trondheim i olavsjubileumsåret 1930 og tiltrådte s.å. som domkirkearkitekt ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.
Tidligere domkirkearkitekter hadde kunnet støtte seg til arkeologiske funn for sine arkitektoniske løsninger. Men de arkeologiske kildene var tørket inn da Thiis fikk oppgaven. Han måtte derfor sette seg grundig inn i de gotiske arkitekturprinsippene og skape nytt ut fra disse, noe han utrettelig gjorde i en serie utkast gjennom hele sitt virke.
Thiis ville fylle vestfronten med skulptur. Da trengtes det mange gode billedhuggere, og det å delta her var et kvalitetsstempel. I tidsrommet 1930–83 fyltes vestfronten, og den representerer en rik og viktig epoke i norsk billedhuggerkunst. Thiis' store interesse for skulptur viste seg dessuten i mange figurkapiteler, som han selv modellerte.
1942 måtte Thiis flykte til Sverige, da han var oppført på tyskernes liste over personer som skulle likvideres. Familien måtte følge etter, da Gestapo hadde beslaglagt boligen. Thiis var først ansatt som arkitekt i Stockholm, men tjenestegjorde fra 1944 som velferdsoffiser i den norske reservepolitibataljonen i Skålmyra i Dalarna.
Etter frigjøringen gjenopptok han sitt virke som domkirkearkitekt med sin sedvanlige energi. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1953. Da han 1967 nådde pensjonsalderen, ble han bedt om å fortsette, og han rakk aldri å gå av med pensjon. Hans endelige utkast av 1969 til ny utforming av hovedtårnet ble vedtatt av Stortinget 1971, men stilt i bero ved et nytt vedtak 1982.
Helge Thiis hadde vidtfavnende interesser. Han pleide tegningen, malingen og skulpturens kunst, drev hagebruk og skisport inntil helsen sviktet, gledet seg over teater, litteratur og klassisk musikk, og han innehadde store kulturhistoriske kunnskaper. Samtidig var han en tidsmessig innstilt arkitekt, slik han viste det i sitt eget hus i Trondheim, en funkisvilla fra 1935. Han var med andre ord et renessansemenneske – som nyskapte gotikk.