leilending

Betegnelsen leilending opptrer i de norske landskapslovene allerede på 1100- og 1200-tallet. Mens Gulatingsloven opererer med vanlig kontraktstid på ett år, har Frostatingsloven en normaltid på tre år. Men allerede på slutten av 1200-tallet og på 1300-tallet viser hjemmelsbrev at livstidsfeste var i ferd med å innarbeide seg.

Noe annet er at avgiften veitsla, som ble betalt hvert tredje år, vitner om at mange leilendinger lenge måtte få stadfestet sin kontrakt hvert tredje år. Denne avgiften fikk på 1500-tallet navnet tredjeårstake, og var da et minne om middelalderens vanlige kontraktstid på tre år.

I løpet av 1200- og 1300-tallet var praksis blitt at leieforholdet ble stadfestet på nytt hvert tredje år mot gjestebud for eller avgift til jordeieren innenfor en ordning med livslang leilendingsrett.

Derimot forutsatte praksisen med en stor førstebygsel, en innfestingsavgift som ble lovfestet i 1514, at leilendingene fikk sitte livet ut på gården. Både førstebygsel og tredjeårstake ble innarbeidet som nye avgifter – ekstraavgifter – i løpet av siste del av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet. På 1100- og 1200-tallet hadde landskylda – den årlige jordleia – vært den eneste lovlige avgiften, men alt på 1200-tallet ble det klaget over at jordeierne krevde ekstraavgifter.

På 1500-tallet gjorde kongemakten flere forsøk på å få innført livstidsfeste for leilendinger med både offentlige og private jordeiere. I 1604 innførte Christian 4 livstidsfeste som juridisk bindende når ikke annet var avtalt. På 1500- og 1600-tallet var det også svært utbredt at leilendinger hadde opplatingsrett, det vil si at de kunne bestemme hvem som skulle overta leilendingsretten etter dem mot økonomisk vederlag. I 1699 forutsatte lovgiverne at leilendinger skulle ha forkjøpsrett til gården ved salg, og denne retten ble slått uttrykkelig fast i et reskript i 1710.

Opplatingsrett og forkjøpsrett må sees som utvikling mot arvefeste som tenderte mot permanent feste. I de norske småbyene var det også sterke tendenser mot permanent feste. Huseiere kunne selge hus med festegrunn uten å innhente samtykke fra grunneier.

Derimot kunne kontraktsbrudd føre til at jordeieren sa opp kontrakten og utkastelse av leilendingen. Leilendingen måtte betale landskylda i tide og tredjeårstake hvert tredje år, og holde gårdsbygninger og jordvei ved like, og ikke hogge ut for mye tømmer. Tømmerhogsten for leilendingen begrenset seg til virke som han trengte til bygging og vedlikehold av hus og gjerder, og skulle ikke overstige verdien av halve landskyldtaksten.

I praksis var det vanlig at leilendingene fortsatte å leie, selv når de sto med rest på leieavgiftene. Forordningene som kom i 1684 og 1685, søkte også å trygge leilendingene mot utkastelse om han sto med restanser på førstebygsel og tredjeårstake. Bare restanser på landskyld var oppsigelsesgrunn.

Rettspraksis viser at leilendinger som over lengre tid ikke hadde svart leieavgifter og hadde latt gården forfalle, kunne miste bruksretten og bli kastet ut. Men utfallet i rettssaken kunne like gjerne gå leilendingens vei som jordherrens, og leilendinger hadde ofte sterkt rettsvern, selv i saker der de over tid hadde brutt viktige punkter i kontrakten.

Fra slutten av 1600-tallet og enda mer utover på 1700-tallet fikk stadig flere gårdbrukere skjøte på gården og ble selveiere. Den største trusselen mot leilendingene kom fra andre bønder som hadde råd til å kjøpe seg en gård. Bønder som ikke hadde en gård å drive selv, men hadde bygslet bort gården, kunne kreve å få overta den. Han lyste seg som husvill, det vil si være uten hus eller gård, og kunne da anvende buslitsretten, det vil si rett til å overta gårder en eide og leide ut når en var husvill. Retten ble gjerne brukt for både egen person og for barn og svigerbarn. En undersøkelse av Høland på 1600-tallet viser at buslitsretten i siste del av hundreåret ble en viktig drivkraft for leilendinger som valgte å kjøpe gårder.

Dernest viste leilendingssystemet seg å bli mindre lukrativt for jordeierne. Alt i 1539 måtte regulering av landskyld på en gård, som både var takst og årlig jordleie, skje ved en bondelagrette. Dette betydde i praksis at landskylda sjelden ble forhøyet. I 1578 ble tredjeårstaka fryst fast på offentlig gods, og i 1604 ble de offentlige takstene gjort gjeldende på privat gods. I 1684 og 1685 kom det også faste og uforanderlige takster for førstebygsel på alle typer gods.

Disse reformene betydde at jordleieinntektene ikke kunne følge prisstigningen, selv om noen jordeiere tok seg til rette og skrudde opp avgiftene ulovlig. Dette gjorde at mange jordeiere på slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet, og i Nord-Norge på 1800-tallet, valgte å kjøpe seg ut eller å spekulere i jordegods i tider med høy prisstigning uten å satse på stabilt eierskap. Jordeiere som før hadde søkt å sikre seg gårder med skog og fosser eller gårder med gode fiskeplasser, valgte å selge seg ut og kontrollere ressursene gjennom kontrakter og gjeldsbinding overfor bøndene.

På 1700-tallet og enda mer på 1800-tallet kom ordning med forpaktere inn som et nytt innslag. Forpakterne hadde ofte korte åremålskontrakter, og et vilkår var ofte deling av kornavling mellom jordeier og forpakter. De såkalte helmingskontraktene (helming betyr halvpart) er et minne om denne likedelingen av avlingen. Forpakterne kom til å ligne på husmenn med hensyn til kortvarig leietid og utrygghet, men de disponerte over langt større jordvidde og hadde sjelden arbeidsplikt.

I løpet av 1800-tallet forsvant leilendingssystemet. Det holdt seg best i Nord-Norge og på Sunnmøre. Bestemmelsene om leilendinger falt bort ved lov om forpaktning av 25. juni 1965.