Hopp til innhold

Alice Munro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alice Munro
Nobelprisen i litteratur
FødtAlice Ann Laidlaw
10. juli 1931[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wingham[5][6][2]
Død13. mai 2024[7]Rediger på Wikidata (92 år)
Port Hope[8]
BeskjeftigelseSkribent,[9][10] manusforfatter,[11] romanforfatter,[12] novelleforfatter,[12] journalist[12]
Utdannet vedUniversity of Western Ontario[13]
EktefelleJames Munro (1951–1972) (avslutningsårsak: skilsmisse)[13]
Gerald Fremlin (1976–2013) (avslutningsårsak: ektefelles død)
NasjonalitetCanada[5][14][3][15]
MorsmålEngelsk
SpråkEngelsk[12][16][9][17]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Royal Society of Literature
Utmerkelser
22 oppføringer
Nobelprisen i litteratur (2013) (neste: Patrick Modiano, forrige: Mo Yan)[18]
Trillium Book Award (1990)[19]
Order of Ontario (1994)
Den internasjonale Booker-prisen (2009)[20]
Ridder av Ordre des Arts et des Lettres (2010)
National Book Critics Circle Award (1998) (sjanger: fiksjon)
Marian Engel Award (1986)[21]
WH Smith Literary Award (1995)
PEN/Malamud Award (1997)
Rea Award for the Short Story (2001)[22]
O.-Henry-prisen (2006)
Commonwealth Writers' Prize
Molson-prisen (1990)
Governor General's Award for English-language fiction (1968) (for verk: Dance of the Happy Shades And Other Stories)
Governor General's Award for English-language fiction (1986) (for verk: The Progress of Love)
Governor General's Award for English-language fiction (1978) (for verk: Who Do You Think You Are?)
O.-Henry-prisen (2008)
Fellow of the Royal Society of Literature (2002)[13]
Scotiabank Giller-prisen (2004) (for verk: Runaway)
Scotiabank Giller-prisen (1998) (for verk: The Love of a Good Woman)
Atwood Gibson Writers' Trust Fiction Prize (2004) (for verk: Runaway)
Lorne Pierce Medal (1993)
SjangerNovelle
Debuterte1950
Aktive år1950–2024
Viktige verkToo Much Happiness, Dear Life, Something I've Been Meaning to Tell You
Påvirket avJohn Updike
IMDbIMDb
Alice Munro på Commons

Alice Ann Munro (1931–2024) var en canadisk novelleforfatter, og regnet som en av de fremste forfatterne i verden i denne sjangeren. Fortellingene hennes dreier seg om mellommenneskelige forhold sett i et hverdagslig perspektiv. Selv om de fleste av hennes fortellinger utspiller seg i sørvestre Ontario, har hun et internasjonalt ry som novellist. De lett tilgjengelige og gripende fortellingene hennes gransker komplekse menneskelige sider på en tilsynelatende uanstrengt måte.[23]

Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2013.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Alice Munro ble født i byen Wingham i Ontario som datter av gårdbrukeren Robert Eric Laidlaw og læreren Anne Clarke Laidlaw. Familien drev med oppdrett av fjørfe og sølvrev.

Hun beskrev seg selv som en rar jentunge som aldri brydde seg om å sykle eller gå på rulleskøyter. Hun hadde knapt venner, men skrev i stedet og planla som 11-åring en lengre historisk roman. Foreldrene hadde små midler, og hun kranglet ofte voldsomt med sin mor, som døde av Parkinsons sykdom da Munro var tenåring.[24] I 1949 begynte hun å studere engelsk ved University of Western Ontario. I 1950 – mens hun fortsatt var student – ga hun ut sin første novelle, The Dimensions of a Shadow. I studietiden arbeidet hun ellers som servitør, tobakksplukker og bibliotekar. I 1951 sluttet hun på universitetet og giftet seg med James Munro. Ekteparet bosatte seg i Vancouver i Britisk Columbia. De fikk tre døtre, Sheila i 1953, Jenny i 1957, og Andrea i 1966. I 1963 hadde de flyttet til Victoria og startet firmaet Munro Books.

Alice Munros første novellesamling, Dance of the Happy Shades, utkom i 1968 og ble godt mottatt. Det samme året ble hun tildelt Governor General's Award for Fiction, den mest prestisjefylte litterære prisen i Canada. I 1971 ga hun ut Lives of Girls and Women, en samling sammenvevde fortellinger, utgitt som en roman.

James Munro var en krevende mann med hissig lynne. Han likte at hans kone hadde en kunstnerisk åre, men bare til et visst punkt.[25] I 1972 skilte paret seg (men Alice beholdt James' etternavn).

I 1976 giftet hun seg med geografen Gerald Fremlin. Paret bosatte seg på en gård utenfor Clinton i Ontario. Det var her hennes yngste datter, ni år gamle Andrea, kom på besøk til sin mor og nye stefar samme sommeren; hun bodde ellers sammen med sin far James, stemoren Carole og stebroren Andrew. En natt da Alice var borte, krøp Gerald Fremlin opp i sengen til sin sovende stedatter og misbrukte henne seksuelt. Hun utviklet en invalidiserende migrene som kom til å plage henne resten av livet. Da Andrea fortalte sin mor om misbruket i 1992, vendte Alice Munro henne ryggen, og tok parti for sin mann som hun valgte å bo sammen med til hans død i 2013.[26]

Litteraturprofessoren Tracy Ware[27] minnes Munros novelle «Vandals», trykket i The New Yorker i 1993, året etter at datteren hadde fortalt Munro om misbruket. I novellen oppdager en kvinne at mannen hennes misbruker barn i nabolaget, men velger å ikke gjøre noe med saken. Ingen regnet da novellen som selvbiografisk, men Ware gjetter på at det var den. «Vandals» inngår i Munros novellesamling Open Secrets fra 1994.[28] «Utgangspunktet for Munros mesterlige novellekunst er utvilsomt en forståelse av mennesket som grunnleggende ensomt og for seg selv gåtefullt. Og ingenting er så fremmed som et annet menneske, for eksempel ektefellen.»[29]

I 1978 ble Munros novellesamling Who Do You Think You Are? utgitt; i USA fikk den for øvrig tittelen The Beggar Maid: Stories of Flor and Rose. For denne boken vant Munro Governor General's Literary Award for andre gang. Fra 1979 til 1982 reiste hun rundt i Australia, Kina og Skandinavia. Gjennom 1980- og 1990-tallet gav Munro ut en novellesamling omkring hvert fjerde år. Disse ble stadig bedre mottatt, og Munro mottok både nasjonale og internasjonale utmerkelser for forfatterskapet sitt. Hennes noveller er publisert i anerkjente publikasjoner som The New Yorker, Atlantic Monthly, tidsskrifter som Grander Street og Mademoiselle, samt i The Paris Review.

I 1997 ba Munro sin eldste datter Sheila om å skrive en biografi om sin mor. Sheila var da 42 år og selv mor til to, uten egne forfatterambisjoner og lite henrykt over et slikt oppdrag. Et halvt år senere besluttet hun likevel å si ja, men ikke til å skrive en biografi; i stedet ville hun skrive om sin oppvekst som Alice Munros datter, hun selv og lillesøsteren Jenny som satt på stuegulvet og så fjernsyn, mens moren Alice satt bak dem og leste en bok, i samme rommet, men i sin egen verden. Faren deres var fraværende på sin måte, men gikk inn for sin rolle som stolt og engasjert familiefar. Alice gjorde riktignok det arbeidet som forventes av en husmor, men det var aldri tvil om at det hun egentlig ønsket å gjøre, var å sitte og skrive ved det lille bordet i et hjørne av soverommet. Hennes holdning var som hos «den unge moren i [Alice Munros novelle] «Miles City Montana»[30] som ser seg selv som en udeltagende tilskuer.» Hele livet hadde Sheila sett sin families historie utspilt på papir, fra foreldrenes motsetningsfylte samliv til den ferien da fire år gamle Jenny nesten druknet i hotellets svømmebasseng. Nå ble morens versjon utfordret av datterens opplevelse av begivenhetene. Selv oppsummerer Sheila sin holdning til moren: «Hun er gullstandarden som alt annet måles opp mot...Og jeg kan forstå hvorfor. Jeg er ikke uenig. Det er bare det at dette gjør henne til et ikon, og jeg tror ikke noen ønsker at moren deres...skal bli et ikon. Hva er det å foreta seg med et ikon annet enn å tilbe det, eller ignorere det, eller knuse det i stumper og stykker?»[31]

I 2002 utga Sheila denne erindringsboken, med tittelen Lives of Mothers and Daughters: Growing Up With Alice Munro, uten å nevne «familiehemmeligheten», at hennes yngste søster Andrea ble misbrukt av stefaren deres. I 2005 ble Fremlin siktet for voldtekt og dømt uten rettssak etter å ha erklært seg skyldig. Han slapp unna med to års prøvetid, da hans høye alder hindret noen fare for gjentakelse.[32] Helt til juli 2024 var det forbudt å offentliggjøre dommen.[33] Det er imidlertid klart at historien var kjent både i pressen og forfatterkretser. Noen uker etter sin mors død gikk Andrea Skinner offentlig ut, og fortalte at da hun fortalte sin mor om misbruket i 1992, reagerte moren «som om han hadde vært henne utro». I 2002 da Skinner ble gravid, brøt hun sin kontakt med moren, og i 2004 anmeldte hun stefaren etter at hennes mor hadde hyllet sin mann offentlig i et intervju. Skinner besluttet at også hennes historie hører med i morens ettermæle.[34]

I 2009 ble Munro tildelt Man Booker International Prize,[35] og i 2013 mottok hun sin nobelpris, med begrunnelsen «vår tids mester i novellekunst», het det.[36]

I 2014 trakk 84 år gamle James Munroe seg fra Munro Books og overlot driften til flere mangeårig ansatte.[37]

Hennes langnovelle The Bear Came Over The Mountain ble filmatisert av regissøren Sarah Polley med Julie Christie i en av rollene. Filmen fikk tittelen Away From Her og ble nominert til to Oscar i 2006.[38]

Forfatterstil

[rediger | rediger kilde]

Mange av Munros fortellinger finner sted i Huron County i Ontario. Dette sterke regionale ståstedet er ett av hennes kjennetegn. Mange sammenlikner Munros småbyfortellinger med fortellingene til amerikanske sørstatsforfattere. Som i forfatterskapet til William Faulkner og Flannery O'Connor står personene hennes ofte overfor dypt rotfestede vaner og tradisjoner. Munros personer reagerer likevel mindre sterkt på dette enn motstykkene deres fra de amerikanske sørstatene. Særlig de mannlige personene hennes kan sies å være gjenkjennelige hverdagsmennesker, mens hennes kvinnelige karakterer er mer sammensatte. Mange av Munros arbeider er eksempler på den litterære sjangeren kalt Southern Ontario Gothic[39] som også Margaret Atwood tilhører.[40] Munro settes ofte i klasse med noen av verdenslitteraturens største novellister; eksempelvis har den amerikanske forfatteren Cynthia Ozick kalt Munro for «vår tids Tsjekov».[41]

Et hyppig tema i arbeidene hennes - særlig i tidlige arbeider - har vært kvinners problemer når de vokser opp og skal komme overens med familiens og det lille hjemstedets forventninger. I senere arbeid som i Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001) og i Runaway (2004) har hun flyttet fokus til byrdene som tynger midaldrende mennesker, enslige kvinner og de eldre. Det er et kjennetegn for arbeidene hennes at personene hun skriver om, har en opplevelse eller åpenbaring som belyser og gir mening til en hendelse.

Munros knappe, klare språk og mestring av detaljer tilfører diktningen en presisjon som ellers er typisk for lyrikk.[42] Munros prosa avslører livet paradokser: «ironisk og seriøst på samme tid», «slagord som «fromhet» og «ære» sett opp mot brennende intoleranse», «spesiell, men ubrukelig kunnskap», «den dårlige smaken, hjerteløsheten, og gleden over at den er der». Fortellerstilen hennes setter det fantastiske ved siden av det ordinære, og disse to sidene støtter hverandre på en måte som enkelt og liketil skaper liv.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
Originaltittel Publ. Norsk tittel Publ. Litterær form
Dance of the Happy Shades 1968 Noveller
Lives of Girls and Women 1971 Roman
Something I've Been Meaning to Tell You 1974 Noveller
Who Do You Think You Are?
(også publisert som The Beggar Maid)		 1978 Tiggerpiken : fortellinger om Flo og Rose 1982 Noveller
The Moons of Jupiter 1982 Noveller
The Progress of Love 1986 Forunderlig er kjærligheten 1988 Noveller
Friend of My Youth 1990 Noveller
Open Secrets 1994 Den albanske jomfru og andre fortellinger 1996 Noveller
Selected Stories 1996 Noveller i utvalg
The Love of a Good Woman 1998 En god kvinnes kjærlighet 2000 Noveller
Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
(også publisert som Away From Her)		 2001 Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap 2004 Noveller
No Love Lost 2003 Noveller i utvalg
Runaway 2004 Rømlingen 2006 Noveller
Vintage Munro 2004 Noveller i utvalg
The View from Castle Rock 2006 Utsikten fra Castle Rock 2008 Noveller
Carried Away: A Selection of Stories 2006 Noveller i utvalg
Too much happiness 2009 For mye lykke 2010 Noveller
New Selected Stories 2011 Noveller i utvalg
Dear Life 2012 Bare livet 2013 Noveller

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I Canada mottok Munro tre ganger utmerkelsen Governor General's Awards for English-language Fiction (det meste for noen forfatter), to ganger Giller-prisen, og ellers Trillium Book Award og Canadian Booksellers Award. Internasjonalt har hun vunnet WH Smith Literary Award i Storbritannia, National Book Critics Circle Award og O. Henry Award for sin vedvarende kvalitet i novellekunsten i USA, ellers PEN/Malamud Award for ypperlig novelleskriving, Rea Award for the Short story og Libris Award. Hun mottok også Canada-Australia Literary Prize og Commonwealth Writers Prize for regionen Canada og Karibia.

I 1986 fikk Alice Munro utmerkelsen Marian Engel Award for forfatterskapet sitt. I 1993 ble hun hedret med Royal Society of Canadas Lorne Pierce-medalje, og i 1992 utnevnt til utenlandsk æresmedlem i American Academy of Arts and Letters.

Munro mottok Scotiabank Giller Prize i 2004 for novellesamlinga Runaway. Det var andre gangene hun fikk denne prisen, den første fikk hun i 1998 for The Love of a Good Woman. The Love of a Good Woman ble også utvalgt som kandidat i Canadian Broadcasting Corporation (Det kanadiske kringkastingsselskapet) sin 2004-utgaver av Canada Reads (et radio- og fjernsynsprogram i CBS, Battle of the Books), hvor samlingen ble «forsvart» av operasangeren Measha Brueggergosman.

Munro mottok Medal of Honor for Literature fra U.S. National Arts Club i februar 2005. Prisen er en årlig utmerkelse til et samlet ypperlig forfatterskap, og ble gitt til Munro ved en seremoni i New York, ledet av forfatteren Russell Banks med bidrag av den forrige vinneren, Margaret Atwood og forfatteren Michael Cunningham.[43]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Hoy, H. (1980): «'Dull, Simple, Amazing and Unfathomable': Paradox and Double Vision In Alice Munro's Fiction» i: Studies in Canadian Literature/Études en littérature canadienne (SCL/ÉLC), Volume 5.1.
  • Thacker, R. (1998): Review of Some other reality: Alice Munro's Something I've been Meaning to Tell You ved Louis K. MacKendrick. Journal of Canadian Studies, Sumaren 1998.
  • Thacker, R. (2005): Alice Munro: Writing Her Lives: A Biography. Toronto: McClelland & Stewart.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Internet Movie Database, IMDb-ID nm0613084, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12029814x, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n79063498, id.loc.gov, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119036525, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «The making of Alice Munro», verkets språk engelsk, utgitt 27. november 2004, besøkt 20. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Globe and Mail, «Alice Munro, Canadian author who won Nobel Prize for Literature, dies at 92», besøkt 14. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ CBC.ca, «Alice Munro, Canadian author who mastered the short story, dead at 92», besøkt 15. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b http://id.loc.gov/authorities/names/n79063498.html; Library of Congress Authorities; besøksdato: 3. september 2018; Library of Congress autoritets-ID: n79063498.
  10. ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119036525, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  11. ^ (på en) Internet Movie Database, IMDb-ID nm0613084, Wikidata Q37312, https://www.imdb.com/ 
  12. ^ a b c d Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 12029814x, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  13. ^ a b c Who's Who, Who's Who UK-ID U269086[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ The New York Times, «Munro Wins International Prize», utgitt 27. mai 2009[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Virtual International Authority File, VIAF-ID 68944521, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ (på mul) Virtual International Authority File, Dublin: Online Computer Library Center, OCLC 609410106, VIAF-ID 68944521, Wikidata Q54919, https://viaf.org/ 
  17. ^ (på fr) Identifiants et Référentiels, Agence bibliographique de l'enseignement supérieur, IdRef-ID 027724328, Wikidata Q47757534, https://www.idref.fr/ 
  18. ^ nobelprize.org, «Alice Munro», besøkt 15. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ www.cbc.ca[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Alice Munro», besøkt 8. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.writerstrust.com, besøkt 13. desember 2015[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ «Alice Munro», besøkt 15. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ Meyer, M.: «Alice Munro» Arkivert 12. desember 2007 hos Wayback Machine.. Meyer Literature. Besøkt: 27. mai 2009.
  24. ^ Meleah Maynard: Lives of mothers and daughters
  25. ^ Meleah Maynard: Lives of mothers and daughters
  26. ^ Andrea Robin Skinner: My stepfather sexually abused me when I was a child. My mother, Alice Munro, chose to stay with him, Toronto Star 1. august 2024
  27. ^ «Tracy Ware», Queen's university
  28. ^ Kevin Maimann: Munro's Books employee quits after Alice Munro abuse revelations 3. august 2024
  29. ^ [1] Terje Holtet Larsen: «Mesterlige Munro», Bergens Tidende 8. mars 2004
  30. ^ Alice Munros novelle «Miles City, Montana», the New Yorker
  31. ^ Meleah Maynard: Lives of mothers and daughters
  32. ^ Koh Ewe: Literary World Grapples With Alice Munro’s Legacy After Daughter's Revelation of Abuse, TIME 8. juli 2024
  33. ^ Kevin Maimann: Munro's Books employee quits after Alice Munro abuse revelations 3. august 2024
  34. ^ NTB: «Hevder Alice Munro lukket øynene», Bergens Tidende 9. juli 2024
  35. ^ «Alice Munro fikk Nobelprisen i litteratur», NRK 10. oktober 2013
  36. ^ «Nobelprisen i litteratur til Alice Munro», Adresseavisen 10. oktober 2013
  37. ^ Amy Smart: Jim Munro retiring, four employees will take over Munro’s Books, 9. juli 2014
  38. ^ Away from her, IMDb
  39. ^ Sarah Gibbard Cook: Southern Ontario gothic, 6. mars 2024
  40. ^ Southern Ontario gothic, Toronto reference library blog
  41. ^ Merkin, Daphne (24. oktober 2004). «Northern Exposures». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 22. mai 2024. 
  42. ^ Helen Hoy: Dull, Simple, Amazing and Unfathomable 22. mai 2008
  43. ^ CBCNews 3. februar 2005. Besøkt 5. august 2008.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alice_Munro&oldid=24653990»