Hopp til innhold

Anna Katharina Emmerick

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anna Katharina Emmerick
Født8. sep. 1774[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Coesfeld (Fyrstbispedømmet Münster, Det tysk-romerske rike)
Død9. feb. 1824[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (49 år)
Dülmen (Kongeriket Preussen, Det tyske forbund)
BeskjeftigelseNonne, mystiker, skribent Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtHeilig-Kreuz-Kirche (Dülmen)
Anna Katharina Emmerick på Commons

Anna Katharina Emmerick (født 8. september 1774 i Flamschen ved Coesfeld i fyrstbispedømmet Münster, død 9. februar 1824 i Dülmen i kongeriket Preussen) var en tysk romersk-katolsk nonne. Hun er spesielt kjent for sine stigmata og åpenbaringer. Hun ble saligkåret av pave Johannes Paul II i 2004.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Emmerick ble født i bondesamfunnet Flamschen i bispedømmet Münster i Westfalen i Tyskland, som den femte av ni søsken. Foreldrene var fattige bønder, og hun måtte hjelpe til på gården fra tidlig alder. Hun fikk bare noen måneder skolegang, men viste tidlig at hun både var godt kjent med Bibelen og religiøse spørsmål og «følte seg trukket mot bønn og det religiøse liv på en spesiell måte.»[5]

Fra hun var tolv år gammel arbeidet hun i tre år på en stor gård i nærheten av hjemmet. Hun likte å besøke de gamle kirkene der, og delta i messene. I perioden 1789–1793 lærte hun å sy og livnærte seg helt til 1798 som syerske. Hun ble konfirmert i 1796[6] og ønsket intenst å bli opptatt i et kloster. Familiens fattigdom gjorde dette vanskelig. Hun ble avvist av flere klostre fordi hun ikke kunne betale «medgiften» som krevdes for å for å bli tatt opp i ordenen. Fransiskaner-klosteret Poor Clares i Münster aksepterte henne mot at hun lærte seg å spille orgel. Hun fikk foreldrenes tillatelse til å ta undervisning hos organist i Söntgen i Coesfeld, men hun lærte aldri å spille. Organistens familie levde i nød og fattigdom, og Emmerick endte med å arbeide i huset der istedenfor å spille.[7]

Stigmata og åpenbaringer

[rediger | rediger kilde]

Mens hun var hos organist Söntgen begynte hun å få det hun opplevde som indre stigmata, smerter etter tornekronen.[6]

I 1802 ble hun endelig akseptert av det augustinske Agnetenberg-klosteret i Dülmen, og året etter avla hun sine klosterløfter. Hun deltok ivrig i klosterlivet og tok gjerne tungt arbeid og kjedelige oppgaver. Noen av nonnene var skeptiske til henne, og likte ikke at hun var så streng når det gjaldt reglene. De anså henne som en hykler. Hun var ofte syk i den tiden hun var i klosteret. I 1811 ble klosteret nedlagt etter ordre fra Napoleon, som ville sekularisere Europa. Emmerick begynte å arbeide som husholderske for en prest i Dülmen. Hun ble snart syk og sengeliggende igjen, så hennes yngre søster måtte overta som husholderske. I denne perioden begynte Emmerick å få synlige stigmata og hadde store smerter. Sårene lot seg ikke skjule, og en ung lege, Franz Wesener, som hadde hørt om stigmataene, besøkte henne for å avsløre det han mente var svindel. Han ble så opptatt av henne at han ble hennes trofaste, uselviske og hjelpsomme venn de neste elleve årene. Han skrev detaljerte dagboknotater om møtene deres og det hun fortalte om åpenbaringer, sår og smerter.[7] Etter Emmericks død publiserte han dagboken.[8][9]

Hennes siste år

[rediger | rediger kilde]
syk kvinne til sengs. Med krusifiks og bandasjert hode
Anna Katharina Emmerick i sykesengen

Emmericks menneskekjærlighet er ofte blitt fremhevet. Der hun så nød, prøvde hun å hjelpe. Selv i sykesengen sydde hun klær til fattige barn og var glad for fortsatt å kunne hjelpe. Mange fremstående personer, som var sentrale i bevegelsen for å fornye og reformere kirken kom på besøk til henne, blant dem Clemens August Droste zu Vischering, Luise Hensel og Clemens Brentano. Møtet med Brentano ble spesielt betydningsfullt. Han kom til å skrive bøker om åpenbaringene hennes.

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1823 ble hun stadig svakere. Som alltid forente hun sin lidelse med Kristi lidelse og ønsket at den skulle bli til frelse for alle. Hun døde 9. februar 1824 og ble begravet på en gravlund utenfor Dülmen. Graven hennes ble åpnet to ganger i ukene etter begravelsen, på grunn av rykter om at legemet hennes var stjålet, men både kisten og kroppen var intakte. I februar 1975 ble levningene flyttet til Heilig-Kreuz-Kirche i Dülmen, der de fortsatt er.[7]

Clemens Brentanos Emmerick-skrifter

[rediger | rediger kilde]

Skriftlig dokumentasjon av Anna Katharina Emmericks åpenbaringer om Kristi liv finnes bare dr. Weseners lille Tagebuch … og i den tyske poeten og forfatteren Clemens Brentanos (1778–1842) bøker om henne. Han møtte Emmerick i Dülmen rundt 1818, og ble så fascinert av hennes historie at han ble i Dülmen i fem år (1818–1824). Han besøkte henne daglig for å skrive ned åpenbaringene hennes, samtidig som han oversatte beretningene fra hennes Westfalen-dialekt til høytysk. I denne prosessen har han lagt til egne utdypninger og tillegg, så det ikke lenger er mulig å skille ut hva hun faktisk har sagt og opplevd, og hva Brentano har lagt til.[10] Han fylte mange notatbøker med historier om Emmericks åpenbaringer og syner, og la inn scener fra Det nye testamentet og jomfru Marias liv. I 1833 publiserte han beretningene i boken Das bittere Leiden unsers Herrn Jesu Christi (Vår Herres Jesu Kristi bitre lidelse). Denne gjorde Emmerick verdensberømt.[5] Brentano redigerte notatene etter at hun var død, basert på hva han husket fra samtalene deres, og det er senere hevdet at han diktet inn holdninger og utsagn for egen regning. I 1833, ni år etter at Emmerick var død, publiserte Brentano første bind av bøkene om Emmerick: das Leben der hl. Jungfrau Maria (Den hellige jomfru Marias liv). Han arbeidet også med en bok da han døde i 1842. Boken ble publisert posthumt i 1852, i München. Den katolske presen Karl Schmöger redigerte Brentanos manuskripter fra 1858 til 1880 og publiserte tre bind av Das Leben unseres Herrn i 1881. Senere fulgte en stor, illustrert utgave. Schmöger skrev også en biografi om Emmerick.[11]

Vatikanet går ikke god for Brentano-bøkenes autentisitet når det gjelder hva Emmerick har sagt, tenkt og opplevd.[12]

Oppmuntret av Emmericks visjoner, slik de er beskrevet i Brentanos bok Das Leben der hl. Jungfrau Maria, forsøkte franske geistlige på slutten av 1800-tallet å finne jomfru Marias dødshus (Sterbehaus) i nærheten av Efesos. På en høyde utenfor byen oppdaget de i 1891 et hus, som de mente var Marias hus, eller Meryemana på tyrkisk. Huset er et kjent pilegrimsmål i Tyrkia.[13]

Tolkninger av Emmericks stigmata

[rediger | rediger kilde]
Pilegrimsmålet Meryemana (Marias hus) ved Efesos i Tyrkia

Både troende, myndighetene og kirkelige organer fattet interesse for Emmericks påståtte visjoner og stigmata. Tilstanden hennes ble undersøkt mens hun levde, og har også ført til undersøkelser på 1900- og 2000-tallet. I 1819 satte den prøyssiske staten i gang undersøkelser, primært for å avsløre henne som en bedrager. Hun ble blant annet overvåket i tre uker,[6] men det kunne ikke fremlegges bevis for svindel. Homeopaten C.M.F. von Bönninghausen kom til den konklusjonen at nonnens stigmata ikke var av overnaturlig opprinnelse, men var frembrakt med mekaniske midler. En av årsakene var at fenomenene aldri skjedde mens hun ble undersøkt. Han anga flere begrunnelser for sin konklusjon. Den viktigste var «at de tidligere angivelig periodisk blødende sår på hender, føtter, på brystet og rundt hodet, verken er å anse som et resultat av en sykdom eller med opprinnelse utenfor den fysiske verdens sfære, men som kunstige, ikke naturlig produsert.»[14]

Enkelte senere forfattere har vurdert stigmatiseringsfenomenene som sykdomssymptomer. De har sett på diagnoser som er typiske for somatiske sykdommer, som tuberkulose, skrumplever og rakitt, samt psykiatriske tilstander som dissosiativ identitetsforstyrrelse og anoreksi, uten å komme til en konklusjon.[15]

Saligkåring

[rediger | rediger kilde]

I 1892 begynte biskopen av Münster en prosess for å få Emmerick saligkåret, men prosessen ble stanset i 1927. Årsaken var at Vatikanet mente Brentano hadde utbrodert visjonene hennes betraktelig i boken om henne. I 1973 ble prosessen gjenopptatt, etter initiativ fra biskop Heinrich Tenhumberg av Münster. I 2001 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent, og hun fikk tittelen Venerabilis (=Ærverdig). Den 7. juli 2003 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn: En ung kvinne som led av alvorlig tuberkulose kom til Anna Katharina Emmerick i 1879/1880 og ba henne gå i forbønn for henne hos Gud. Kvinnen ble fullstendig helbredet. Den 3. oktober 2004 ble Emmerick saligkåret av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma.[16][17] Hun ble saligkåret for sine dyder og gode gjerninger, ikke for sine visjoner. Den salige Anna Katharinas minnedag er dødsdagen henne, 9. februar.[5]

Hun blir som regel avbildet i sykesengen med bandasje rundt hodet og et krusifiks. Hodebandasjen kan minne om den innerste delen av nonnenes hodeplagg, men er omtalt som en bandasje i de fleste kildene, angivelig for å stoppe blodstrømmen fra stigmataene etter Kristi tornekrone.[18]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Gammelt trehus i Tyskland
Emmerickhaus. Emmericks barndomshjem. Rekonstruert på 1900-tallet

Barndomshjemmet

[rediger | rediger kilde]

Interessen for Anna Katharina Emmerick ser ut til å ha avtatt fra det øyeblikk saligkåringsprosessen stoppet opp i 1927. Troen på evnene hennes avtok ytterligere da bysentret i Dülmen ble ødelagt av bomber i 1945. Innbyggerne hadde inntil da vært overbevist om at Anna Katharinas hjemby ville bli spart. Et svært synlig eksempel på at interessen for Emmerick minsket, var at barndomshjemmet hennes i Flamschen, der hun ble født, forfalt. Først i 1966 ble det tatt initiativ til å bevare og renovere huset. I 1969 ble det brent helt ned av ukjente brannstiftere. Det ble deretter bygd opp igjen til 1974, 200-årsjubileet for Emmericks fødsel. Saligkåringsprosessen var i gang fra 1973, og interessen for byens kjente nonne tok seg opp igjen. I 1976 ble huset brent ned nok en gang, denne gang av ungdommer som tente på flere hus i området i protest mot at myndigheten gjorde for lite for de unge. Huset ble bygd opp igjen, og åpnet for besøkende i 1980.[19]

Filmer

[rediger | rediger kilde]

På 2000-tallet kom to kinofilmer basert på Emmericks liv:

  • 2004: The Passion of the Christ, regi Mel Gibson. Filmen er dels basert på Brentanos bok Das bittere Leiden unsers Herrn Jesu Christi.[20]
  • 2007: Das Gelübde, regi: Dominik Graf. Filmen er basert på en roman av Kai Meyer. Romanen og filmen tar utgangspunkt i møtet mellom Clemens Brentano og Anna Katharina Emmerick.[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Blessed Anna Katharina Emmerick, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Blessed-Anna-Katharina-Emmerick, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 61070, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Ökumenisches Heiligenlexikon, Ökumenisches Heiligenlexikon ID A/Anna_Katharina_Emmerick.html[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c «Den salige Anna Katarina Emmerick (1774–1824)». Den katolske kirke (på norsk). Besøkt 14. november 2021. 
  6. ^ a b c «Ihr Leben und Wirken». www.anna-katharina-emmerick.net. Arkivert fra originalen 7. desember 2021. Besøkt 16. november 2021. 
  7. ^ a b c «Anna Katharina Emmerick (1774–1824), biography». www.vatican.va. Besøkt 15. november 2021. 
  8. ^ «Wesener, Dr. Franz Wilhelm (1782–1832)». www.anna-katharina-emmerick.net. Arkivert fra originalen 16. november 2021. Besøkt 16. november 2021. 
  9. ^ «Results for 'franz wilhelm wesener' [WorldCat.org]». www.worldcat.org (på engelsk). Besøkt 16. november 2021. 
  10. ^ Biographie, Deutsche. «Emmerick, Katharina - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 15. november 2021. 
  11. ^ Schmöger, Karl Erhard (2017). Anna Katharina Emmerick Das Leben einer Augustinerin im ehemaligen Kloster Agnetenberg in Dülmen in Westfalen (på tysk). ISBN 978-3-946182-38-2. 
  12. ^ «CNS STORY: Pope beatifies five, including German nun who inspired Gibson film». web.archive.org. 5. oktober 2004. Archived from the original on 5. oktober 2004. Besøkt 16. november 2021. 
  13. ^ «The recent Catholic Heritage of Izmir - Pilgrims to Mary’s House». www.levantineheritage.com. Besøkt 16. november 2021. 
  14. ^ . «daß die früher da gewesenen, angeblich periodisch blutenden Wunden an Händen, Füßen, auf der Brust und um das Haupt weder Folge einer Krankheit, noch als außer der Sphäre der physischen Welt begründet anzusehen, sondern als erkünstelt und mit Vorsatz hervorgebracht, mithin als zu der Klasse der verstellten Krankheiten gehörend, zu betrachten sind.“» 
  15. ^ Groth, Peter (1998). Die Stigmatisierte Nonne Anna Katharina Emmerick – Eine Krankengeschichte im Zeitalter der Romantik – zwischen preussischer Staatsraison und «katholischer Erneuerung» (PDF). 
  16. ^ «Pave Johannes Paul IIs saligkåringer». Den katolske kirke (på norsk). Besøkt 14. november 2021. 
  17. ^ «3 October 2004: Beatification of five Servants of God | John Paul II». www.vatican.va. Besøkt 14. november 2021. 
  18. ^ McDermott, Terry (16. februar 2020). «The Suffering of Blessed Anne Catherine Emmerich « Catholic Insight». Catholic Insight (på engelsk). Besøkt 15. november 2021. «At the age of twenty-four, before her entrance into religious life, she was given the grace to experience the visible and actual pain of Our Lord’s crown of thorns. She frequently suffered days and nights of terrible pain and swelling about her forehead and temples. The bandage strips wrapped about her head many times did not stem the flow of blood.» 
  19. ^ Van Osselaer, Tine (2. januar 2018). «‘Valued most highly and preserved most carefully’: Using saintly figures’ houses and memorabilia collections to campaign for their canonisation». Museum History Journal. 1. 11: 94–111. ISSN 1936-9816. doi:10.1080/19369816.2018.1429097. Besøkt 16. november 2021. 
  20. ^ Gibson, Mel (25. februar 2004). «The Passion of the Christ». Icon Productions. Besøkt 16. november 2021. 
  21. ^ Graf, Dominik (30. mai 2008). «Das Gelübde». Colonia Media Filmproduktions GmbH, Westdeutscher Rundfunk (WDR), ARTE. Besøkt 16. november 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • (en) Anna Katharina Emmerick – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • «Startseite». www.anna-katharina-emmerick.net. Besøkt 16. november 2021.  Der Emmerick-Bunds (Emmerick-forbundet) nettsted viet Emmerick. Med tidslinje over hennes liv.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anna_Katharina_Emmerick&oldid=24489513»