Den sicilianske ekspedisjon

Ruten som den athenske flåten tok til Sicilia, fra tysk Wikipedia.

Peloponneskrigen
Sybota – Poteidaia – Khalkis – Nafpaktos – Tanagra – Olpai – Pylos – Sfakteria – Delion – Amfipolis – Mantineia – Den sicilianske ekspedisjon – Syme – Kynossema – Abydos – Kyzikos – Notion – Arginusai – Aigospotamoi

Den sicilianske ekspedisjon var en athensk ekspedisjon til Sicilia, fra 415- til 413 f.Kr., under Peloponneskrigen. Etter en umiddelbar suksess, gikk ekspedisjonen til å bli en absolutt katastrofe for de athenske styrkene. Thukydid hevder, i sin bok Peloponneserkrigen, at generalene, som ledet kampanjen, hadde liten kjennskap til Sicilia og dets befolkning, noe som førte til at styrkene som dro for dets erobring var utilstrekkelige.

Appell fra Segesta

Den første fasen av Peloponneskrigen endte med Nikiasfreden i 421 f.Kr., og Athen og Sparta var nominelt i fred i 415. Ambassadører fra den sicilianske byen Segesta (gresk: Egesta) ble sendt til Athen for å be om hjelp i deres krig mot Selinus. Segesterne hadde med seg nok penger til Athen til å betale for seksti skip i en måned. Athenerne hadde tidligere i krigen sendt flåter til Sicilia og var tiltrukket av øyas rikdom i korn og andre ressurser. Ved å hjelpe Segesta, følte de at de kunne få et fotfeste i Sicilia som til slutt kunne føre til erobring. Så lenge Perikles fremdeles levde, hadde han rådet Athen om ikke å overutstrekke deres imperium, men nå hadde dette rådet blitt glemt.

Debatten

Nikias, Alkibiades og Lamakos ble valgt til å lede ekspedisjonen, selv om Nikias ikke hadde noen interesse i å lede den. Fem dager etter at de ble valgt, var det en debatt i folkeforsamlingen mellom de som var mot ekspedisjonen, ledet av Nikias, og de som støttet den, ledet av Alkibiades. Nikias hevdet at de ikke burde blande seg inn i en krig som ikke angikk dem, og at Athen ikke skulle føle seg så trygge til tross for fredsavtalen han hadde fremforhandlet bare noen få år tidligere. Sparta var fremdeles deres fiende, og de kunne ikke tillate seg å kaste bort tid og menn ved å kjempe en fjern krig mens deres egne fiender var så nær. Selv om de erobret Sicilia, som Nikias mente var det underliggende poenget med ekspedisjonen, ville øya være umulig å styre. Athens svake og fattige allierte fortsatte å gjøre opprør mot dem, og de var mye nærmere enn Sicilia. Sicilianerne, sa han, ville frykte Athen mer dersom Athen ikke ble testet i kamp, akkurat som Athen hadde fryktet Sparta før de klarte å beseire spartanerne i krig. Til slutt håpet han at hans medborgere ikke ville overtales av den unge og arrogante Alkibiades, som han hevdet kun søkte personlig ære.

Flere talte, de fleste til fordel for ekspedisjonen, før Alkibiades svarte Nikias. Etter å ha forsvart sin ungdommelighet og arroganse, argumenterte han med at situasjonen lignet Athens kamp mot Persia da de hadde fiender som var nærmere hjemmet. Deres seier mot perserne hadde ført til athensk ære og hjalp også til med å holde Athen aktivt i fredstid, slik at de kunne være klar for fremtidige spartanske angrep.

Nikias talte så for andre gang. Han sa at Athen ville trenge en mye større flåte og hær for å gjennomføre sitt mål, langt mer enn de seksti skipene som Segesta tilbød å utruste. Han håpet at athenerne ville begynne å tvile da de realiserte dette, men i stedet ble de enda mer entusiastiske. Nikias foreslo nølende at de burde dra med minst 100 triremer og 5000 hoplitter, i tillegg til tusenvis av lettere styrker og andre forsyninger.

Ødeleggelsen av hermaene

Etter lengre forberedelser var flåten klar til å sette seil. Natten før de skulle dra, ble flere hermaer ødelagt. Dette var steinmarkører som representerte Hermes, og var symboler for godt hell. Dette ble regnet som et dårlig tegn for ekspedisjonen. I den påfølgende undersøkelsen hevdet noen politiske fiender av Alkibiades at han var ansvarlig, men der var ingen bevis for dette, og Alkibiades meldte seg frivillig til å bli stilt for retten med dødsstraff som mulig følge for å bevise sin uskyld. Alkibiades var derimot ellers ekstremt populær og hadde hele hærens støtte. Han hadde også fått støtte fra Argos og Mantinia under forberedelsene. Han ble ikke anklaget, og flåten seilte dagen etter. Hans motstandere ventet derimot på at Alkibiades satte seil før de fremsatte sine anklager mot ham. Dette gjorde de fordi hæren, hans hovedkilde for støtte, ville være borte, og hans tilhengere ville være tallmessig underlegne da stemmene ble gitt. Det var den største militærekspedisjonen som noen gresk stat på det tidspunktet hadde satt sammen.

Reaksjonen i Siracusa

Mange i Siracusa, den rikeste og mektigste byen i Sicilia, følte at athenerne faktisk kom for å angripe dem under unnskyldning av å hjelpe Segesta i en mindre krig. Den siracusiske generalen Hermokrates foreslo at de skulle be om hjelp fra andre sicilianske byer og fra Karthago. Han ønsket også å møte den athenske flåten i det joniske hav før de ankom. Andre argumenterte med at Athen ikke var noen trussel for Siracusa, og noen trodde ikke der var en flåte i det hele tatt, siden Athen ikke ville være så dumme å angripe dem mens de fremdeles var i krig med Sparta. Athenagoras anklaget Hermokrates og andre for å forsøke å skape frykt blant befolkningen og forsøke å kaste styresmakten.

Athenerne går i land

Den athenske flåten seilte til Korkyra for å møte sine allierte, og skipene ble delt i tre seksjoner, en for hver kommandant. Tre av skipene ble sendt i forveien for å lete etter allierte på Sicilia. Flåten bestod på dette tidspunktet av 134 triremer (av disse var 100 fra Athen), 5100 hoplitter (2200 var athenere), 480 bueskyttere, 700 slyngekastere, 120 andre lette tropper og 30 kavalerister, i tillegg til 130 andre forsyningsskip og mannskapene til triremene og andre ikke–stridende.

De lyktes ikke i å finne allierte langs kysten av det sørlige Italia, og da de tre andre skipene returnerte fikk de høre at Segesta ikke hadde pengene de hadde lovet. Nikias hadde forventet dette, men de andre kommandantene var bedrøvede. Nikias foreslo at de skulle vise makt og så returnere hjem, mens Alkibiades sa de burde oppmuntre til opprør mot Siracusa og så angripe Siracusa og Selinus. Lamakos sa de burde angripe Siracusa umiddelbart.

Flåten fortsatte til Catana hvor et athensk skip ankom for å informere Alkibiades at han var arrestert, ikke bare for ødeleggelsen av hermaene, men også for å ha profanisert eleusinske mysterier. Alkibiades gikk med på å returnere i sitt skip, men da de stoppet i det sørlige Italia ved Thurii flyktet han og seilte til Peloponnes hvor han til slutt søkte om asyl i Sparta. Politisk sett var Alkibiades mer velkommen i det oligarkiske Sparta enn i det demokratiske Athen, og han begynte snart å gi råd til spartanerne om hvordan situasjonen i Siracusa kunne komme dem til nytte på Athens bekostning. I Athen ble det utstedt en dødsdom in absentia, hans skyld så ut til å være bevist.

På Sicilia ble flåten delt på nytt i to deler, og hæren gikk i land og sluttet seg til kavaleriet til Segesta. Men de angrep ikke Siracusa umiddelbart, og idet athenerne satte opp sin leir ved Catana den vinteren, forberedte siracuserne seg til å angripe. Da siracuserne marsjerte til Catana, fikk de høre at athenerne faktisk hadde bordet skipene sine igjen og seilt inn i havnen ved Siracusa. Siracuserne skyndte seg tilbake og forberedte seg til slag.

Det første slaget ved Siracusa

De athenske styrkene gikk i land utenfor Siracusa og stilte opp sine åtte mann dype rekker med argivene og mantinianerne på høyre side, resten av de allierte til venstre og athenerne i sentrum. Siracuserne var oppstilt med rekker som var seksten mann dype, for å stå imot athenernes fordel i erfaring. De hadde også 1200 kavalerister, langt tallrikere enn det athenske kavaleri, selv om det totale antallet menn var akkurat det samme. Athenerne angrep først, siden de trodde de var sterkere og mer erfarne, og etter noe uventet sterk motstand, skjøv argivene den siracusiske venstre flanken bakover. Dette førte til at resten flyktet. Det siracusiske kavaleriet forhindret athenerne fra å jage dem, dermed ble en katastrofe for siracuserne som mistet rundt 260 menn, forhindret. Athenerne mistet rundt 50 og seilte tilbake til Catana for vinteren.

Vinteren 415–våren 414 f.Kr.

En oversikt over hvordan murene kan ha sett ut. Thukydid er uklar i sin beskrivelse av murene.

Hermokrates foreslo at siracuserne reorganiserte hæren sin. Han ønsket å redusere antallet generaler fra femten til tre. Hermokrates, Heraklides og Sikanos ble valgt, og Hermokrates sendte bud om hjelp fra Korint og Sparta. I løpet av vinteren sendte athenerne også etter mer penger og kavaleri, mens siracuserne bygget noen fort og en mur som utvidet territoriet til byen.

Imens reiste både Hermokrates og Eufemos, arkonten av Athen, begge til Camarina for å forsøke å danne en allianse med byen. Hermokrates ønsket at Camarina og andre byer skulle forene seg med Siracusa mot Athen, men Efemos sa at Siracusa bare ønsket å herske over Camarina og at de burde slutte seg til Athen dersom de ønsket å forbli frie. Camarinerne bestemte seg for ikke å slutte seg til noen av dem.

Athen sendte så bud om hjelp fra karthagerne og etruskerne, og både Athen og Siracusa forsøkte å skaffe seg assistanse fra de greske byene i Italia. Representanter fra Siracusa møtte Alkibiades i Korint. Alkibiades informerte Sparta om at der ville bli en invasjon av Peloponnes dersom Sicilia ble erobret, og at de burde sende hjelp til Siracusa i tillegg til å befeste Dekelia nær Athen. Athenerne, sa han, fryktet ingenting mer enn okkupasjonen av Dekelia. Spartanerne tok hans råd med i vurderingen og utnevnte Gylippos til å lede deres flåte.

Våren 414 f.Kr. ankom forsterkninger fra Athen som bestod av 250 kavalerister, 30 bueskyttere til hest og 300 talenter i sølv (rundt 95 000 sterling) som ble brukt til å betale for ytterligere 400 kavalerister fra sine sicilianske allierte. Om sommeren gikk de i land ved Epipolai, klippen over Siracusa som ble forsvart av Diomilos og 600 siracusere. I angrepet ble Diomilos og 300 av hans menn drept.

Begge sider begynte så å bygge en rekke murer. Den athenske circumvallation, kjent som «Sirkelen», var ment å blokkere Siracusa fra resten av øya, mens siracuserne bygget et antall motmurer fra byen til deres forskjellige fort. En styrke på 300 athenere ødela deler av den første motmuren, men siracuserne begynte å bygge en annen, denne gang med en voll som blokkerte athenerne fra å utvide sin mur til sjøen. Ytterligere 300 athenere angrep denne muren og tok den, men ble drevet bort av et siracusisk motangrep hvor Lamakos ble drept, noe som etterlot Nikias som den eneste av de opprinnelige kommandantene.

Siracuserne ødela over 300 meter av den athenske muren, men kunne ikke ødelegge Sirkelen som ble forsvart av Nikias. Etter at Nikias beseiret angrepet, utvidet athenerne endelig sin mur til sjøen og blokkerte siracuserne fullstendig over land, og deres flåte gikk inn i havnen for å blokkere den til sjøs. Siracuserne svarte med å fjerne Hermokrates og Sikanos som generaler og erstatte dem med Heraklides, Eukles og Tellias.

Spartas intervensjon

Kort tid etter dette svarte den spartanske generalen Gylippos på bønnen om hjelp og gikk i land ved Himera. Han marsjerte mot Siracusa med 700 marinesoldater, 100 hoplitter, 100 kavalerister og 1000 sicilianere. De bygget enda en motmur ved Epipolai, men ble drevet tilbake av Athenerne. Men i et nytt slag beseiret Gylippos athenerne, og siracuserne fullførte sin motmur og gjorde den athenske muren ubrukelig. Den korintiske flåten ankom også under kommandoen til Erasinides.

Nikias var utmattet og led av sykdom og trodde nå at det ville være umulig å ta Siracusa. Han skrev et brev til Athen siden han ikke stolte på at budbringerne ville gi en nøyaktig rapport, og foreslo at de enten skulle kalle ekspedisjonen tilbake eller sende forsterkninger under Demosthenes og Eurymedon. Eurymedon dro umiddelbart med ti skip, og Demosthenes dro noe senere med en mye større styrke. Imens, tidlig i 413 f.Kr., fulgte Sparta rådet til Alkibiades om å befeste Dekelia, og den athenske styrken som ble sendt for å unnsette Dekelia ble ødelagt.

Mens Eurymedon seilte, angrep Gylippos 80 siracusiske skip, inkludert 35 triremer, 60 athenske skip (25 triremer) i havnen. Gylippos ledet et samtidig angrep på de athenske styrkene på land. I havnen lyktes athenerne og mistet bare tre skip mens de siracusiske mistet elleve. Men Gylippos beseiret athenerne på land og erobret to athenske fort. Etterpå lyktes Gylippos i å overbevise alle de nøytrale byene på Sicilia om å slutte seg til ham, men de allierte til Athen drepte 800 korintere, inkludert alle med unntak av en korintisk ambassadør.

Demosthenes' ankomst

Demosthenes og Eurymedon ankom så med 73 skip og 5000 hoplitter. Da de ankom, angrep 80 siracusiske skip de 75 athenske skipene i havnen deres. Dette slaget pågikk i to dager uten resultat, før siracuserne lot som de trakk seg unna og angrep athenerne mens de spiste. Men bare syv athenske skip ble sunket.

Demosthenes gikk i land med sine styrker og angrep den siracusiske motmuren ved Epipolai. Han lyktes i å bryte muren, men ble beseiret av en styrke boeotianere i den spartanske kontingenten. Mange athenere falt i døden utfor klippen, og noen av de resterende ble drept da de flyktet ned skråningen.

Demosthenes' ankomst gav lite hjelp for de andre athenerne. Deres leir lå nær en myr og mange av dem var blitt syke, inkludert Nikias. Da Demosthenes så dette, tenkte han at de alle burde returnere til Athen for å forsvare Attika mot den spartanske invasjonen som hadde tatt Dekelia. Nikias som hadde motsatt seg ekspedisjonen til å begynne med, ønsket nå ikke å vise noe svakhet hverken overfor siracuserne og spartanerne eller athenerne hjemme som mest sannsynlig ville stille ham for retten for ikke å klare å erobre øya. Han håpet at siracuserne snart ville gå tom for penger, og han hadde også blitt informert om at der var proathenske fraksjoner i Siracusa som var klar til å overgi byen til ham. Demosthenes og Eurymedon gikk nølende med på at Nikias kunne ha rett, men da forsterkningene fra Peloponnes ankom, gikk Nikias med på at de burde forlate øya.

Det andre slaget ved Siracusa

Idet athenerne forberedte seg på å seile hjem, var der en måneformørkelse. Thukydid beskriver Nikias som en svært overtroisk mann, han spurte prestene om hva han skulle gjøre. De foreslo at athenerne skulle vente i ytterligere 27 dager. Dette gikk Nikias med på. Siracuserne dro fordel av dette og angrep 86 athenske skip i havnen med 27 av sine skip. Athenerne ble beseiret og Eurymedon ble drept. Mange av skipene ble presset opp på land, hvor Gylippos ventet. Han drepte noen av mannskapene og erobret 18 strandede skip, men en styrke av athenere og etruskere tvang Gylippos tilbake.

Athenerne var nå i en desperat situasjon. 3. september begynte siracuserne å fullstendig blokkere inngangen til havnen og fange atherne på innsiden. Utenfor Siracusa bygget athenerne en mindre mur for sine syke og sårede, og satte alle andre (inkludert mange av soldatene som var igjen på øya) i skipene sine til et siste slag, den 9. september. Flåten ble nå ledet av Demosthenes, Meander og Euthydemos, mens den siracusiske flåten ble ledet av Sikanos og Agatharkos på flankene og Pythen fra Korint i sentrum. Hver side hadde rundt 100 skip i slaget.

De athenske skipene var ekstremt tett presset sammen og hadde ikke rom til å manøvrere i. Kollisjoner skjedde jevnlig, og siracuserne kunne enkelt ramme de athenske skipene uten at athenerne kunne bevege seg for å ramme dem i sidene slik de foretrakk. Spydkastere og bueskyttere skjøt fra hvert skip, men siracuserne frastøtte athenske enterhaker ved å dekke dekkene med dyreskinn.

Slaget fortsatte en stund uten noen klar vinner, men siracuserne presset til slutt de athenske skipene mot kysten, og de athenske mannskapene flyktet til leiren bak muren deres. Demosthenes foreslo at de skulle borde skipene igjen og forsøke å tvinge seg ut, siden begge flåtene nå hadde mistet rundt halvparten av skipene, men Nikias ønsket å søke tilflukt på land. Hermokrates sendte noen antatte informanter til athenerne for å feilaktig rapportere at der var spioner og veisperringer lenger inne i landet, slik at athenerne ville være tryggere dersom de ikke marsjerte av sted. Gylippos brukte denne forsinkelsen til å bygge veisperringene som ennå ikke eksisterte, og siracuserne brente eller slepte bort de athenske skipene på stranden, slik at de ikke hadde noen måte å komme seg bort fra øya.

Endelig siracusisk seier

13. september forlot athenerne leiren og etterlatte seg sine sårede og uten å begrave sine døde. De overlevende, inkludert alle de ikke–stridende, talte 40 000, og noen av de sårede kravlet seg etter dem så langt de kunne gå. Ettersom de marsjerte, beseiret de en liten siracusisk styrke som bevoktet elven Anapus, men siracusisk kavaleri og lette styrker trakasserte dem kontinuerlig. Nær elven Erineus, ble Demosthenes og Nikias separert, og Demosthenes ble angrepet av siracuserne og tvunget til å overgi sin styrke på 6000 menn. Resten av siracuserne fulgte Nikias til elven Assinarus hvor Nikias' styrker ble uorganisert i hasten med å finne drikkevann. mange athenere ble trampet i hjel og andre ble drept mens de kjempet mot andre athenere. På den andre siden av elven ventet en siracusisk styrke, og athenerne ble nesten fullstendig massakrert. Det var det klart verste nederlaget til hele ekspedisjonen med tanke på antall drepte. Nikias overgav seg personlig til Gylippos i håp om at spartanerne ville huske hans rolle i fredsavtalen fra 421. De få som unnslapp fant tilflukt i Catana.

Fangene som nå talte rundt 7000, ble holdt i steinbruddene nær Siracusa siden der ikke var plass til dem andre steder. Demosthenes og Nikias ble henrettet mot Gylippos' ordrer. Resten tilbrakte ti uker i forferdelige forhold i deres provisoriske fengsel, til alle unntatt athenerne, italienerne og sicilianerne ble solgt som slaver.

Athensk reaksjon

I Athen trodde ikke borgerne til å begynne med på nederlaget. Da størrelsen på katastrofen gikk opp for dem, var der generell panikk. Attika virket åpent for angrep siden spartanerne var så nær som Dekelia.

Nederlaget førte til en stor endring i politikken for mange andre stater også. Stater som frem til nå hadde vært nøytrale, sluttet seg til Sparta i den tro at Athens nederlag var nært forestående. Mange av Athens allierte i det athenske sjøforbundet gjorde også opprør, og selv om byen umiddelbart begynte å gjenoppbygge flåten, var der lite de kunne gjøre med opprørene for øyeblikket. Ekspedisjonen og den påfølgende katastrofen etterlot et vaklende Athen. Rundt 9000 hoplitter hadde forduftet, og selv om dette var et hardt slag, var den virkelige bekymringen tapet av den store flåten som ble sendt til Sicilia. Triremer kunne erstattes, men de 25 000 erfarne sjømennene som gikk tapt i Sicilia var uerstattelige, og Athen måtte stole på dårlig trente slaver som ryggrad i sin nye flåte.

Det athenske demokrati ble kastet til fordel for et oligarki, og Persia sluttet seg til krigen på spartansk side. Selv om situasjonen så svært stygg ut for Athen, klarte de å hente seg inn i noen få år. Oligarkiet var snart kastet, og Athen vant slaget ved Kynossema. Men nederlaget til den sicilianske ekspedisjon var i realiteten begynnelsen på slutten for Athen. I 404 f.Kr. ble de beseiret og okkupert av Sparta.

Litteratur

• Nancy Demand, A History of Ancient Greece. McGraw-Hill, 1996. ISBN 0-07-016207-7
• Donald Kagan, The Peace of Nicias and the Sicilian Expedition. Cornell University Press, 1981. ISBN 0-8014-1367-2
• Thukydid, Peloponneserkrigen.
• Fra Livius, av Jona Lendering:
  • Antikkens Sicilia
  • Hermokrates Arkivert 26. oktober 2005 hos Wayback Machine.
  • Den sicilianske ekspedisjon
  • Beleiringen av Siracusa