Ernst Glaser
| Ernst Glaser | |||
|---|---|---|---|
 Ernst Glaser i 1953. Karl Andersen på cello.Foto: Ørnelund, Leif / Oslo Museum | |||
| Født | 24. feb. 1904 Hamburg | ||
| Død | 3. apr. 1979 (75 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, akademisk musiker, musiker | ||
| Ektefelle | Kari Marie Aarvold Glaser (1929–)[1] | ||
| Barn | Liv Glaser Ernst Simon Glaser | ||
| Nasjonalitet | Norge Tyskland Sverige | ||
Ernst Glaser (1904–1979) var en tyskfødt norsk fiolinist. Han var mangeårig 1.konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester.
Ernst Glaser flyttet fra Tyskland til Norge i 1928 da han ble tilbudt stillingen som konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester etter Max Rostal. De to hadde studert sammen under Carl Flesch,[2] og da Rostal ble tilbudt stillingen som professor i Berlin, foreslo han Glaser som etterfølger.
I Oslo virket Glaser som orkestermusiker, solist og lærer. Som solist hadde han flere oppdrag i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Israel. Han urframførte flere fiolinkonserter, blant annet av Olav Kielland, Klaus Egge, Fartein Valen og Bjarne Brustad.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ernst Glaser ble født 24. februar 1904 i Hamburg og flyttet til Norge i 1928. Foreldrene var Felix Glaser og Jenny Rosenbaum.[2]
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]16. januar 1941 ble en konsert med Bergen filharmoniske orkester avbrutt da Glaser skulle være solist. Mens dirigenten Harald Heide spilte Ja vi elsker, snek Glaser seg ut på grunn av truende oppførsel fra hirden.[3] Konserten var en forsinket feiring av Harmoniens 175-års jubileum, og som konsertmester i Oslo-Filharmonien var Glaser invitert for å fremføre Ole Bulls Polacca guirriera på Bulls egen 1740-talls fiolin,[4] som Glaser disponerte. Bergenshirden så dette som et forsøk på å «tilsvine vår germanske ære» på en «kremmer-turné». Salen var fullsatt med 1 200 fremmøtte, og konserten åpnet med en symfoni av Haydn. Bergens Tidendes mangeårige anmelder Kjell Leikvoll mintes at Harald Sæverud satt på sin faste plass midt på galleriet, der også 30-40 unge hirdmenn samlet seg i pausen. Da denne var over, opplyste dirigent Heide at siste del av konserten dessverre var avlyst. En hirdmann ropte om dette skyldtes at Glaser var jøde, og deretter begynte hirdflokken å rope «Ned med jødene!» i kor mens de slapp ned flygeblad i salen. Heide ba orkesteret om å spille Ja vi elsker, og alle reiste seg og stemte i. Også hirdfolkene sang med, med høyrehånden i været. Kjell Leikvoll så ingen tumulter utenfor da folk gikk. Noe må likevel ha skjedd, for politiet foretok flere arrestasjoner, men ikke av noen fra hirden.[5]
Som følge av sin jødiske bakgrunn måtte Glaser flykte til Sverige under andre verdenskrig for å unngå deportasjon til tysk konsentrasjonsleir. Foreldrene, konen og de to døtrene flyktet også.[6] I september 1942 var Glaser på møte hos hirdsjef Jim Johanessen og propagandaminister Gulbrand Lunde. De ønsket at det ikke skulle tilstøte Glaser noe, og tilbød ham skyss over grensen til Sverige.[7] Glaser takket nei til tilbudet fordi han ikke ville uroe familien, dessuten var det midt i konsertsesongen. Robert Riefling kom på besøk hjem til familien Glaser 25. oktober og fikk familien til å flytte (voksne mannlige jøder ble arrestert dagen etter). På dagtid 26. oktober var han innom kontoret til Gulbrand Lunde som tidligere hadde vært imøtekommende, men Lunde hadde druknet i Romsdalsfjorden kvelden før. Glaser holdt siste konsert kvelden 26. oktober og gikk deretter i dekning etter råd fra venner. Sammen med familien Bernstein krysset han grensen i Hedmark dels til fots, dels med robåt. Hans gamle foreldre, som hadde flyktet fra Tyskland, ble i slutten av november smuglet over grensen i Østfold sammen med Solveig og Mona Levin av grenselosen Iver Skogstad.[8]
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]
I 1945 vendte familien Glaser tilbake fra Sverige etter tre år i eksil, og Ernst Glaser fortsatte på 1. konsertmesterposten i Filharmonien til 1958, da han ble avløst av sin elev Bjarne Larsen. Fra 1958 til 1965 virket han som 2. konsertmester og deretter i fire år som tutti 1. fiolinist til sin avgang for aldersgrensen i 1969. Fra 1958 ledet han Filharmonisk Selskaps kammerorkester de få åra denne konstellasjonen eksisterte. I 1969 ble han tilbudt stillingen som rektor ved musikkonservatoriet i Bergen, Griegakademiet. Fra 1969 var han også bydirigent i Ålesund og senere kammermusikklærer ved Norges musikkhøgskole. I noen år ledet han et nordnorsk symfoniorkester som årlig ble satt opp til Festspillene i Nord-Norge. Fra 1978 var han kapellmester ved den norske opera.[9]
Ernst Glaser opptrådte regelmessig med sin kone, pianisten Kari Aarvold Glaser,[2] og sammen spilte de også inn flere verker. Nylig er Ernst Glasers navn igjen kommet i fokus med utgivelsen av den første CD-en i en serie med historiske opptak av norske utøvere, Great Norwegian Performers 1945-2000 (Simax PSC1830, 2006).
Ernst Glaser er far til pianisten Liv Glaser og cellisten Ernst Simon Glaser, begge anerkjente norske musikere.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Ernst_Glaser[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Kortsen, Bjarne (27. januar 2023). «Ernst Glaser». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 25. november 2023.
- ^ http://www.bt.no/kultur/Naziopptoyer-pa-Harmonikonsert-2384606.html
- ^ Ole Bulls fiolin
- ^ Olav Gorseth: «Da nazistene ville «ta» fiolinsolisten», Bergens Tidende 29. januar 2015
- ^ http://morgenbladet.no/2005/pianotanten_forlater_paradis
- ^ Jødar på flukt. Samlaget. 1995. s. 74. ISBN 8252145817.
- ^ Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Samlaget, 1995
- ^ Norgesrevyen nr 2, 1979.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]