Hartmut Rosas akselerasjonsteori

Hartmut Rosas akselerasjonsteori er en teori om det moderne samfunn, som har som hovedtese at akselerasjon er et sentralt kjennetegn ved moderniteten. Rosa mener det er tre typer akselerasjon i samfunnet: den teknologisk-teleologiske akselerasjonen, akselerasjonen av sosial og samfunnsmessig endring, og akselerasjonen av livstempoet.

Teknologisk-teleologisk akselerasjon

Den teknologisk-teleologiske akselerasjonen er tilsiktet og målrettet. Målet er å gjøre noe raskere og mer effektivt. Eksempler på teknologisk-teleologisk akselerasjon er fartsøkningen innenfor varetransport og reising. Dagens fly reiser mye raskere enn fortidens mennesker som måtte gå på føttene. Det fører til en krymping av rommet, og til at tiden overtar den plassen i menneskers bevissthet som rommet tidligere hadde. Mens rom tidligere var den viktigste dimensjonen man orienterte seg innenfor, er det nå tiden som har denne rollen. Også innen produksjon av varer, sport og informasjonsoverføring skjer teknologisk-teleologisk akselerasjon.

Akselerasjon av sosial og samfunnsmessing endring

Den andre typen akselerasjon er akselerasjonen av sosial og samfunnsmessig endring. Hertil hører akselerasjonen i bytte av jobb, politisk tilhørighet, partnere, medlemskap i frivillige organisasjoner, i tillegg til akselerasjon av endringer i arbeids- og familiestrukturer, kunstneriske stiler osv. En annen type akselerasjon innenfor den sosiale er at tempoet på forandringene selv endres eller økes. Rosa kaller den sosiale akselerasjonen «the contraction of the present», en sammentrekning av nåtiden. Her bruker han Reinhart Kosellecks begreper «erfaringsrom» og «forventningshorisont». Nåtiden er et tidsrom preget av stabilitet, hvor erfaringsrom og forventningshorisont sammenfaller. Innenfor nåtiden kan man trekke slutninger om nåtid og fremtid basert på fortidens erfaringer. Rosas påstand er at dette tidsrommet, som en følge av akselerasjonen, blir stadig mindre. Sosial akselerasjon har også en annen konsekvens: det samtidiges usamtidighet. Det innebærer at noe som fortsatt er gyldig innenfor ett geografisk eller sosialt område har blitt ugyldig og utdatert i et annet område, mens noe som ligger i fremtiden ett sted, allerede er virkeliggjort i et annet område.

Akselerasjon av livstempoet

Den tredje typen sosial akselerasjon er akselerasjonen av livstempoet. Herunder finnes en objektiv akselerasjon og en subjektiv opplevelse av akselerasjon. Objektivt kan man i tidsbrukundersøkelser observere at folk bruker mindre tid på hver oppgave, og har færre pauser mellom oppgavene, for eksempel sover folk mindre eller bruker kortere tid på måltider enn før. I tillegg bedrives multitasking, altså at man utfører flere oppgaver samtidig. Subjektivt opplever individene at livet går fortere og at de har mindre tid, hvilket fører til en tvang til å få opp tempoet og frykt for å ikke klare å henge med.

Forholdet mellom de tre typene akselerasjon

De tre typene akselerasjon står i gjensidig forhold til hverandre og akselererer hverandre. Personene opplever å ha for lite tid, og reagerer med å utføre handlinger raskere. Det er naturlige grenser for hvor raskt man kan utføre oppgaver, og jo knappere tidsressursene blir, desto større blir behovet for tekniske hjelpemidler. Dermed blir livstempoet raskere. Følelsen av stress og tidsmangel driver den teknologisk-teleologiske akselerasjonen, som igjen gjør livstempoet høyere. Her er det altså en gjensidig påvirkning. Den teknologiske akselerasjonen driver dessuten de sosiale endringers akselerasjon. Sistnevnte er en direkte og uunngåelig konsekvens av teknologisk-teleologisk akselerasjon. Den teknologiske utviklingen har gitt hjelpemidler som gjør at vi kan utføre oppgaver raskere innen områder som for eksempel kommunikasjon, handel og vareproduksjon. Det fører til strukturelle endringer i samfunnet, som endrer forholdene mellom mennesker, forhold mellom mennesker og ting og forholdet mennesker har til seg selv. I samfunnet finnes det en forventning om at den teknologiske utviklingen skal finne sted, og det blir en selvoppfyllende profeti. Den teknologiske utviklingen går raskere fordi samfunnet er innrettet på at den skal gå raskere. Til slutt gjør den sosiale akselerasjonen at livstempoet øker: den sosiale akselerasjonen fører til at erfaringsrommet og forventningshorisonten glir fra hverandre, slik at nåtiden komprimeres. Det fører til et «slipping slope syndrome» hos subjekter, organisasjoner og institusjoner. Individer føler at de må holde tritt med det raske endringstempoet i samfunnet, og gjør tilpasninger i sitt liv. Det å stå stille, å ikke stadig bli raskere eller endre seg i henhold til de nyeste samfunnsmessige endringene, blir det samme som å falle bakut. Dersom man vil være en del av samfunnet, må man øke livstempoet.