Hopp til innhold

Japans utenriks- og sikkerhetspolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Våpen
En artikkel i serien
Japans politiske system

Japans utenriks- og sikkerhetspolitikk er et ansvar for Japans utøvende myndigheter. Japans utenriks- og sikkerhetspolitikk har gjennomgått flere distinkte faser, alle preget av den regionale ordenen i Øst-Asia og tendenser i det internasjonale politiske systemet. På 2000-tallet er Japan blant verdens største økonomier og givere av utviklingshjelp.

Hovedlinjene i Japans nåværende utenriks- og sikkerhetspolitikk ble trukket opp i etterkant av Japans kapitulasjon under den andre verdenskrig og fredsoppgjøret i San Francisco-traktaten. Med grunnloven av 1947 ble Japans politiske system omformet til et konstitusjonelt monarki og representativt demokrati. Grunnloven forbyr angrepskrig og kjernefysiske våpen. Japan fører en antimilitaristisk utenrikspolitikk, og søker internasjonalt samarbeid gjennom organisasjoner som FN, WTO og G7. Japan ønsker å bli fast medlem av FNs sikkerhetsråd.[1] Japans militære allianse med USA er den lengstlevende alliansen mellom to stormakter etter freden i Westfalen.[2] USA tillot en delvis gjenopprustning av den gamle aksemakten, for å trekke Japan inn i konfrontasjonen med Sovjetunionen i Øst-Asia under den kalde krigen. I 1960- og 1970-årene opplevde Japan en stor økonomisk vekst som økte landets internasjonale innflytelse.[3][4]

Etter den kalde krigen fikk Japans «sjekkheftediplomati» under Gulfkrigen straks konsekvenser for forholdet til USA.[5] Japans tilbakekomst som en regional stormakt forvansket det historisk sett kompliserte forholdet til Kina og Korea. Økonomisk stagnasjon fra slutten av 1990-årene har bidratt til å svekke Japans innflytelse til fordel for Kina.[6][7] Japan har deltatt i FNs fredsbevarende styrker i Kambodsja og Mosambik og på Golanhøyden og Øst-Timor. Japanske marinefartøyer har vært stasjonert i Indiahavet til forsyningsformål i etterkant av terrorangrepene mot USA i 2001. Japans landbaserte selvforsvarsstyrker hadde en bataljon stasjonert i det sørlige Irak for å bidra med gjenoppbygging mellom 2003 og 2006, men har ikke anvendt militæret i strid.[8] Japan inngikk militære samarbeid med Australia i 2007 og India i 2008. Australia og India er også allierte med USA.[9][10]

Forhistorie og Meiji-restaurasjonen

[rediger | rediger kilde]
Et japansk trykk fra 1854 som beskriver Perrys «sorte skip».

Øst-Asia har kanskje verdens eldste tradisjon for sentraliserte politiske enheter, i første rekke representert ved Kina, Japan, Korea og Vietnam.[11] Disse landene utkjempet bare to okkupasjonskriger mot hverandre mellom 1368 og 1841. I århundrer bidrog det kinesiske tributtsystemet til å stabilisere regionen.[12] Denne regionale ordenen bygget på en konfuciansk forståelse av hierarki, og betraktet Kina som verdens midtpunkt, noe japanerne var de mest motvillige til å godta.[13][14][15]

Under Tokugawa-shōgunatet på 1600-tallet foretok Japan en tydelig distansering fra Kina, samtidig som handelen og kontakten med Vesten ble kraftig begrenset.[16] Dette må også sees i lys av invasjonen av Korea, anført av Japans herskende daimyō på slutten av 1500-tallet, Toyotomi Hideyoshi. Ønsket om å svekke Kinas hegemoni kan ha vært en medvirkende årsak til Imjinkrigen. Handelen med Kina økte derimot betydelig under Tokugawa-shōgunatet. Handelen var imidlertid monopolisert, slik at handelsprivilegier fra landets shōgun kunne begrenses til utvalgte lokale herskere og kjøpmenn.[17]

Isolasjonen ble brutt idet fire amerikanske krigsskip under kommando av Matthew Perry seilte inn til Tokyo i 1853 og forlangte at de ble åpnet for handel, et typisk eksempel på kanonbåtdiplomati. USA hadde verdens største hvalfangstflåte og sterke økonomiske interesser i japansk farvann, og påtvang landet et sett av ulikeverdige traktater. I Japan brukes «de sorte skipene», kurofune (黒船), fortsatt som symbol på press fra utlandet. Den japanske adelen motsatte seg sterkt å åpne for mer utenlandshandel. I 1868–1869 lyktes det en allianse av lokale herskere sammen med Meiji-keiseren å styrte shōgunatet etter boshinkrigen, noe som førte til Meiji-restaurasjonen. Med dette begynte omdannelsen av den gamle føydalstaten til en keiserlig stormakt med imperialistiske ambisjoner.

Den keiserlige stormakten 1870–1945

[rediger | rediger kilde]

Imperialistiske ambisjoner

[rediger | rediger kilde]
Utenriksminister Inoue Kaoru i 1887: «Vi må etablere et nytt imperium i europeisk i stil ved Asias ende.»[18]
Kart over Japans ekspansjon mellom 1870 og 1942.
  Territorium 1870–1905.
  Annektert 1905–1930.
  Annektert 1930–1942.

I løpet av Meiji-perioden adopterte landet vestlig teknologi og politiske modeller i stort omfang, noe som tillot Japan å bevare sin autonomi og fremme imperialisme etter vestlig mønster. Japans første diplomatiske utsending til USA kom i 1860. I 1870-årene foretok japanske ledere studiereiser til USA og Europa, innførte verneplikt, og etablerte en hær og en marine etter henholdsvis fransk og britisk mønster. Japan lyktes i å sosialisere seg inn i Vestens internasjonale orden.

Den nyvunnede militærmakten ble straks brukt til å utvide Japans innflytelsessfære i Øst-Asia. Japan sendte tropper til den kinesiske besittelsen Taiwan i 1874, tvang Korea til å åpne tre havner for handel i 1876, og annekterte kongedømmet Ryūkyū i 1879. Japans seiret i den første kinesisk-japanske krig i 1895 og den russisk-japanske krig i 1905, som medførte at japanerne kunne innlemme Taiwan, Ryūkyū, det sørlige Sakhalin og Korea i sitt imperium. Japansk kolonialisme har alltid vært rettet mot naboland. I motsetning til europeiske kolonimakter så hadde Japan et ønske om å utbre sin egen kultur i koloniene. Dette ble særlig tydelig i Korea og på Taiwan.

Den overraskende seieren over Russland i 1905 økte Japans internasjonale prestisje, forskjøv maktbalansen i Øst-Asia, og markerte begynnelsen for Japans kolonisering av Korea, som japanerne hadde sterke geopolitiske og økonomiske interesser i.[19][20] Skjønt Japan og Russland stort sett fikk tildelt et like stort ansvar for krigen i ettertid, ble den europeiske opinionen drevet i Japans favør. Dette skyldes for en stor del den japanske vestliggjøringen og vestlig skepsis til tsarens regime. Likeledes var rasistiske forestillinger om både russere og «gudløse og barbariske» asiater utbredt og vidt debattert i Vesten.[21]

Mellom 1902 og 1923 hadde Japan en forsvarspakt med Storbritannia. Avtalen innebar militær assistanse dersom én av partene kom i konflikt med minst to fremmede makter om Korea eller Kina. Avtalen var den første på like vilkår mellom en europeisk kolonimakt og en ikke-europeisk stat siden 1600-tallet. Avtalen beskyttet Japan effektivt imot aggresjon fra den fransk-russiske alliansen av 1892.[19][22]

Fremmedgjøring fra Vesten

[rediger | rediger kilde]
Japansk flyveblad fra 1938 for vennskap mellom aksemaktene Japan, Tyskland og Italia.
Kinesere blir begravet levende under Nanjing-massakren.
USS «Arizona» under Japans angrep på Pearl Harbour i 1941.
Foto: U.S. National Archives and Records Administration
Erklæringen om Japans kapitulasjon blir signert ombord på USS «Missouri» i 1945.
Foto: U.S. Naval Historic Center

Ved slutten av Meiji-perioden i 1912 var Japan blitt en imperialistisk stormakt som konkurrerte med USA og de europeiske kolonimaktene om innflytelse. Forholdet til Russland, Frankrike og Tyskland ble dårligere som følge av interessekonflikter i Øst-Asia, for eksempel om kontrollen over Liaodong i Kina.

Under og etter den første verdenskrig var den japanske ekspansjonen opportunistisk. Japan fortsatte å utfordre et svekket Kina, for eksempel med de 21 kravene fremsatt i 1915. På tross av alliansen med britene så utfordret japanerne med dette britiske interesser ved Yangtze i 1915. Av strategiske hensyn leide japanerne de russiske jernbanene i det sørlige Mandsjuria. Under den første verdenskrig ekspanderte Japan til sørlige stillehavsøyer og det tyske protektoratet Shandong i Kina, deretter en fremrykning mot Bajkalsjøen i Sibir mellom 1918 og 1922.

De neste ti årene ble ytterligere ekspansjon forhindret av Washtington-avtalen om opprustning til sjøs, inngått mellom fem seierherrer fra den første verdenskrig. Avtalen begrenset den japanske flåtens styrke i forhold til den amerikanske og den britiske.[23] USA anså Japan som den største potensielle trusselen for sin sikkerhet, og presset britene til å avslutte forsvarspakten av 1902. Forholdet mellom Japan og Storbritannia forble godt i mesteparten av 1920-årene.[24]

Japanske ledere var skeptiske til den idealismen som lå til grunn for den internasjonale ordenen i mellomkrigstiden. Japan ble gradvis mer lukket og militarisert, mens de diplomatiske båndene til Vesten ble svekket.[23] Tidlig i 1930-årene kan imperialistiske ambisjoner tilskrives indre drivkrefter i Japan, som var preget av militaristiske og fascistiske strømninger. Sosial og politisk uro svekket sentraladministrasjonens myndighet. Mellom 1932 og 1936 ble landet regjert av admiraler. Etter Mukdenhendelsen i 1931 okkuperte Japan restene av det kinesiske Mandsjuria og etablerte lydriket Mandsjukuo. Folkeforbundet fordømte den japanske okkupasjonen, etter press fra Kina, men iverksatte ingen sanksjoner.[25] Japan trakk seg fra Folkeforbundet i 1933 og Washington-avtalen i 1934.[26]

Stillehavskrigen

[rediger | rediger kilde]

Ideen om en «storøstasiatisk velferdssfære» under japansk styre, som en motvekt til Vesten, bredte om seg i Japan. Den andre kinesisk-japanske krig, et ledd i japanske planer om å oppnå regional dominans, brøt ut for fullt etter hendelsen ved Marco Polo-broen i 1937. Japan okkuperte Shanghai, den kinesiske hovedstaden Nanjing og den sørlige delen av Shanxi.[27] Nanjing-massakren, der anslagsvis 300 000 kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet av japanske styrker, har vanligvis blitt underdrevet eller benektet i offisiell, japansk historieskriving.[28][29] Nanjing-massakren er stadig et stridsemne i forholdet mellom Kina og Japan.[30]

Etter fredsgrunnloven av 1945

[rediger | rediger kilde]

Økonomisk vekst og gjenopprustning

[rediger | rediger kilde]

Terrorbekjempelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Krigen mot terror. Se også: Ondskapens akse

Territoriale disputter

[rediger | rediger kilde]
Se også: Senkaku-øyene, Liancourt-øyene, Kurilene og Tsushima

Forholdet mellom Japan og Norge

[rediger | rediger kilde]
Norges ambassade i Tokyo.

Japan var blant de første landene til å anerkjenne Norges selvstendighet ved unionsoppløsningen i 1905, noe som har sin bakgrunn i den russisk-japanske krigen. Etter den andre verdenskrig var det noe spenning i forholdet som følge av motstridende interesser i skipsfarten, hvilket forsinket et japansk medlemskap i OECD med flere måneder. Utenriksminister Halvard Langes besøk i Japan i 1962 markerte begynnelsen på en normalisering av forholdet.

Tokyo ble den første utenlandske hovedstad med ren norsk representasjon i 1905, men Norges ambassade i Tokyo fikk ikke en stedlig ambassadør før i 1928. Japans ambassade i Oslo har tilhold i Kommunenes hus. På politisk nivå anses forholdet som gjensidig positivt. Den første norske statsministeren til å besøke Japan offisielt var Gro Harlem Brundtland i 1992. Senere har Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg besøkt Japan for politiske samtaler med de japanske statsministrene i henholdsvis 2003, 2012 og 2018.[31][32]

Samkvem mellom Norge og Japan har i første rekke vært økonomisk motivert. Om lag en tredjedel av Norges inntekter fra skipsfart involverer japanske aktører. Om lag 10 % av Statens pensjonsfond utland (2020) er investert i japanske aksjer og obligasjoner.[33] I 2011 importerte Norge japanske produkter, i all hovedsak kjøretøy, maskiner, elektronikk og metaller, til en verdi av 11,2 milliarder norske kroner. Samme år eksporterte Norge produkter, i all hovedsak sjømat, kjemiske produkter, metaller og naturgass, til Japan til en verdi av 10,3 milliarder kroner.[34] Landene har sammenfallende interesser i jordbruksforhandlingene i WTO, og ønsker å oppheve moratoriet på kommersiell hvalfangst i IWC.[31]

Det har vært gjort forsøk på en frihandelsavtale mellom Japan og Norge eller EFTA. I 2003 inngikk landene en bilateral forsknings- og teknologiavtale, der NTNU spiller en sentral rolle. I 2013 inngikk landene en avtale som tillater arbeidsopphold i inntil ett år, etter søknad.[31]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Japan’s Position on the United Nations Security Council for the 21st Century» (PDF) (på engelsk). Japans utenriksministerium. mars 2011. Besøkt 5. august 2014. 
  2. ^ Packard, George G. (2010). «The United States–Japan Security Treaty at 50. Still a Grand Bargain?». Foreign Affairs (på engelsk). 89 (2): 92–103. doi:10.2307/20699853. 
  3. ^ Nye, Joseph (2003). Understanding International Conflicts. An Introduction to Theory and History (på engelsk) (4 utg.). New York: Longman. s. 44. ISBN 0-321-08987-1. 
  4. ^ Jørgensen, Nils-Johan (1997). Japan og Tyskland. Gjenvinning og makt (på norsk). Oslo: Europa-programmet. ISBN 978-82-91165-13-4. 
  5. ^ Purrington, Courtney (1992). «Tokyo's Policy Responses During the Gulf War and the Impact of the “Iraqi Shock” on Japan». Pacific Affairs (på engelsk). 65 (2): 161–181. 
  6. ^ Endsjø, Marius (2012). Rivalisering eller partnerskap i Øst-Asia? Utviklingstrekk i Kina-Japan relasjoner og betydningen for det regionale sikkerhetskompleks (Masteroppgave i statsvitenskap) (på norsk). Universitetet i Oslo. s. 89. 
  7. ^ Hughes, Christopher W. (2000). «Japanese Policy and the East Asian Currency Crisis: Abject Defeat or Quiet Victory?». Review of International Political Economy (på engelsk). 7 (2): 219–253. doi:10.1080/096922900346956. 
  8. ^ Nyhamar, Tore (2007). Japan – ut av skyggen av amerikansk militærmakt? (PDF) (på norsk). Forsvarets forskningsinstitutt. s. 9–10. ISBN 978-82-464-1226-9. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2014. Besøkt 5. august 2014. 
  9. ^ Bisley, Nick (2008). «The Japan-Australia Security Declaration and the Changing Regional Security Setting. Wheels, Webs and Beyond?». Australian Journal of International Affairs (på engelsk). 62 (1): 38–52. doi:10.1080/10357710701842678. 
  10. ^ Brewster, David (2010). «The India-Japan Security Relationship: An Enduring Security Partnership?». Asian Security (på engelsk). 6 (2): 95–120. doi:10.1080/14799851003756550. 
  11. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West. Five Centuries of Trade and Tribute (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 25–33. ISBN 978-0-231-15319-5. 
  12. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West. Five Centuries of Trade and Tribute (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 82–106. ISBN 978-0-231-15319-5. 
  13. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West. Five Centuries of Trade and Tribute (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 17–24. ISBN 978-0-231-15319-5. 
  14. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (på engelsk) (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 14–20. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  15. ^ Sverdrup-Thygeson, Bjørnar (2012). «Et imperium uten naboer? Det dynastiske Kinas glemte diplomatiske tradisjon». Internasjonal politikk (på norsk). 70 (1): 63–84. ISSN 0020-577X. 
  16. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (på engelsk) (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 16–19. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  17. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 121–130. ISBN 978-0-231-15319-5. 
  18. ^ Burbank, Jane og Cooper, Frederick (2010). Empires in World History. Power and the Politics of Difference. Princeton University Press. s. 382. ISBN 978-0691127088. 
  19. ^ a b Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (på engelsk) (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 139–143. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  20. ^ Duus, Peter (1995). The Abacus and the Sword. The Japanese Penetration of Korea, 1895-1910 (på engelsk). University of California Press. ISBN 978-0-520-21361-6. 
  21. ^ Dahl, Hans Fredrik (2005). «Norge i verden: 1905 i globalt perspektiv». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (på norsk). 21 (2): 115–136. ISSN 0801-1745. 
  22. ^ Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 171 og 187–188. ISBN 0-671-51099-1. 
  23. ^ a b Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (på engelsk) (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 186–187. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  24. ^ Reynolds, David (1991). Britannia Overruled: British Policy & World Power in the 20th Century (på engelsk). London: Longman. s. 126–127. ISBN 0-582-43725-3. 
  25. ^ Åtland, Kristian (2008). «Hva er sikkerhet? En drøfting av sikkerhetsbegrepets innhold og utvikling fra Antikken til det 21. århundre». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (på norsk). 24 (1–2): 108–129. ISSN 0801-1745. 
  26. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (på engelsk) (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 187–198. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  27. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (på engelsk) (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 198–201. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  28. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (på engelsk) (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 279–280. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  29. ^ Chang, Iris (1998). The Rape of Nanking. The Forgotten Holocaust of World War II (på engelsk). Penguin Books. s. 223–225. ISBN 0-465-06835-9. 
  30. ^ Benfell, Steven T. (2002). «Why Can’t Japan Apologize? Institutions and War Memory Since 1945». Harvard Asia Quarterly (på engelsk). 6 (2): 4–11. 
  31. ^ a b c «Japan. Bilaterale forbindelser» (på norsk). Utenriksdepartementet. Arkivert fra originalen 12. juli 2014. Besøkt 5. august 2014. 
  32. ^ Strømmen, Kjersti og Bredvei, Dag (14. februar 2018). «Erna i Japan: Diskuterte Nord-Korea med Abe, og lærte seg å lage sushi». NRK. Besøkt 31. juli 2021. 
  33. ^ «Årsrapport 2020 for Statens pensjonsfond utland» (PDF). Norges Bank Investment Management. Arkivert fra originalen (PDF) 31. juli 2021. Besøkt 31. juli 2021. 
  34. ^ «Bilaterale relasjoner» (på norsk). Japans ambassade i Norge. Besøkt 5. august 2014. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Benfell, Steven T. (2002). «Why Can’t Japan Apologize? Institutions and War Memory Since 1945». Harvard Asia Quarterly (på engelsk). 6 (2): 4–11. 
  • Cha, Victor D. (2010). «Powerplay. Origins of the U.S. Alliance System in Asia». International Security (på engelsk). 34 (3): 158–196. doi:10.1162/isec.2010.34.3.158. 
  • Dower, John (1999). Embracing Defeat. Japan in the Wake of World War II (på engelsk). New York: W. W. Norton & Co. ISBN 780393-320275 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  • Edgerton, Robert B. (1999). Warriors of The Rising Sun. A History of the Japanese Military (på engelsk). Boulder: Westview Press. ISBN 978-0813336008. 
  • Hagstrøm, Linus (2005). «Relational Power for Foreign Policy Analysis. Issues in Japan’s China Policy». European Journal of International Relations (på engelsk). 11 (3): 395–430. doi:10.1177/1354066105055485. 
  • Hook, Glenn D. m.fl. (2012). Japan's International Relations: Politics, Economics and Security (på engelsk) (3 utg.). Routledge. ISBN 978-1-136-63794-0. 
  • Ikenberry, G. John og Inoguchi, Takashi (2003). Reinventing the Alliance. U.S.-Japan Security Partnership in an Era of Change (på engelsk). New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-1403963154. 
  • Kang, David C. (2010). East Asia Before the West. Five Centuries of Trade and Tribute (på engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-15319-5. 
  • Krauss, Ellis S. og Pempel, T.J. (red.) (2004). Beyond Bilateralism. U.S.-Japan Relations in the New Asia-Pacific (på engelsk). Stanford University Press. ISBN 978-0804749107. 
  • Lindgren, Wrenn Yennie og Lindgren, Petter Y. (2016). «Kampen om idémessige forklaringer på japansk sikkerhetspolitikk: Kina i Japans identitetskonstruksjon». Internasjonal politikk (på norsk). 74 (3). doi:10.17585/ip.v74.403. 
  • Midford, Paul (2011). Rethinking Japanese Public Opinion and Security. From Pacifism to Realism? (på engelsk). Stanford University Press. ISBN 978-0-8047-7217-4. 
  • Midford, Paul (2002). «The Logic of Reassurance and Japan’s Grand Strategy». Security Studies (på engelsk). 11 (3): 1–43. doi:10.1080/714005337. 
  • Nyhamar, Tore (2007). Japan – ut av skyggen av amerikansk militærmakt? (PDF) (på norsk). Forsvarets forskningsinstitutt. ISBN 978-82-464-1226-9. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2014. Besøkt 5. august 2014. 
  • Oros, Andrew L. (2008). Normalizing Japan. Politics, Identity, and the Evolution of Security Practice (på engelsk). Stanford University Press. ISBN 978-0804770668. 
  • Pyle, Kenneth B. (2007). Japan Rising. The Resurgence of Japanese Power and Purpose (på engelsk). New York: PublicAffairs. ISBN 978-1586485672. 
  • Samuels, Richard J. (2011). Securing Japan. Tokyo's Grand Strategy and the Future of East Asia (på engelsk). Cornell University Press. ISBN 978-0801446122. 
  • Suh, Jae-Jung, Katzenstein, Peter og Carlson, Allen (red.) (2004). Rethinking Security in East Asia. Identity, Power, and Efficiency (på engelsk). Stanford University Press. ISBN 978-0804749794. 
  • Wilkins, Thomas (2012). «Taiwan-Japan Relations in an Era of Uncertainty». Asia Policy (på engelsk). 13 (1): 113–132. doi:10.1353/asp.2012.0005. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Japans_utenriks-_og_sikkerhetspolitikk&oldid=24369891»