Hopp til innhold

Josh White

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Josh White
Josh White og Mary Lou Williams i WMCA i New York City ca. oktober 1947
Foto: William P. Gottlieb
FødtJoshua Daniel White
11. feb. 1914[1][2]Rediger på Wikidata
Greenville, Sør-Carolina, USA
Død5. sep. 1969[3][1][2][4]Rediger på Wikidata (55 år)
Manhasset (New York)[3]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, musiker, gitarist, skuespiller, plateartist Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
GravlagtCypress Hills Cemetery[5]
Musikalsk karriere
PseudonymPinewood Tom, Tippy Barton
InstrumentGitar
Aktive år1928–1969
IMDbIMDb
Notable instrument(er)
Gitar
Josh White på Commons

Joshua Daniel White (1914-1969)[6] var en amerikansk sanger, gitarist, skuespiller og borgerrettsforkjemper.[7][8] Med sitt varierte repertoar av blues, gospel, viser og folkesanger ble han meget populær fra 1930 til og med 1960-årene. Han var kjent for sin utstråling, stemme og sine gitarferdigheter.[6][7][9]

White gjorde det store repertoaret av folkemusikk blant den svarte befolkningen til kunstmusikk med personlig stil.[10] Han var en av de første som formidlet blues og annen svart musikk til et hvitt publikum, og la slik grunnlaget for artister som Harry Belafonte.[11]

Josh White Jr., hans sønn, har videreført arven etter faren.[12][13][14]

Starten

[rediger | rediger kilde]

Josh White ble født i 11. februar 1914 i Greenville, Sør-Carolina,[10] USA (noen kilder oppgir feilaktig hans fødested som Greensboro i Nord-Carolina). Området var preget av mye rasisme og overgrep mot den svarte befolkningen. Faren Dennis White var pastor i en lokal menighet. Da Josh White var syv år gammel kastet hans far en hvit pengeinnkrever ut av huset. Dette førte til at faren ble slått nesten ihjel, og deretter sperret inne på et psykiatrisk sykehus der han døde ni år senere.[7]

To måneder etter at faren var blitt borte dro Josh hjemmefra med en gatesanger som ble kalt Blind Man Arnold.[9] Fra han var 7 til 11 år var han fører for den blinde sangeren Joel Taggart.[10]

Han tilbragte resten av barndommen som ledsager for omreisende blinde sangere; de var noen av de fremste utøverne av blues, negro spirituals og religiøse sanger.[11] Noen av disse mennene som ble hans læremestre var Willie Walker, Blind Blake, Blind Joe Taggart (som han seinere lagde plate sammen med) og senere var han fører for Blind Lemon Jefferson. Han var hjelper for Jefferson til denne døde i 1931. White lærte på denne tiden å spille gitar.[9][10] Whites jobb var å samle inn mynter når sangene var sunget ferdig.

Etter hvert sto Josh White på egne bein. En del av det han tjente sendte han hjem til sin mor og sine søsken. Han flyttet så hjem en periode før han i 1932 ble hentet til New York av et plateselskap for å spille inn religiøse sanger. Til 1936 spilte han inn mange plater som ble distribuert av American Record Company.[9][10]

Etter en tid begynte han også å spille inn bluessanger. I 1936 skadet han sin venstre hånd kraftig da han falt på et isete fortau og måtte ta en pause fra gitaren i et par år. Når hånden ble bra begynte han jobbe sammen med artister som Woody Guthrie, Lead Belly og Burl Ives. Han hadde flere andre samarbeid av ulike slag, men laget også egne plater. Hans gode gitarteknikk sammen med en følsom stemme og god fremførelse gjorde White mer og mer populær og berømt.[9]

Musikkforskeren Alan Lomax bidro til å få White, Ives og Guthrie frem i lyset.[15] I 1939 fremstilte han Blind Lemon Jefferson i et show sammen med Paul Robeson.[10] På 1940-tallet var han kjent over hele USA.[11]

De sanger han fremførte handlet ofte om de harde tider det var, spesielt for de fargede. Her hadde han egne erfaringer som kom godt med når han fremførte musikken.[9]

Verdensstjerne

[rediger | rediger kilde]
Johnny Desmond, Martin Block, Cab Calloway, Georgie Auld, Mel Tormé, Mary Lou Williams, Tommy Dorsey, Josh White, Beryl Davis og Ray McKinley, hos WMCA, New York, oktober 1947.

Han og hans familie ble venner med den amerikanske presidentfamilien (Franklin D. Roosevelt), og han holdt også konserter ved viktige politiske merkedager. I 1941 spilte han, som første afroamerikanske artist, en konsert i Det hvite hus for den amerikanske presidentfamilien. Josh White var den første svarte artist som fikk en millionselgende hit, han var også den første svarte mannlige artist til å opptre sammen med en hvit kvinnelig artist, videre var han den første svarte artist til å reise på en landsomfattende soloturne, og også den første svarte artist som fikk platene sine spilt på hvite radiostasjoner i sørstatene. Han ble akseptert av både hvite og sorte, og ble på mange måter en slags banebryter i denne vanskelige tiden, med raseskille og bråk i Amerika.[7][16]

Han flyttet til New York og ble en slags urban artist, med spilling på kaffehus og kabareter, mener mange bluesentusiaster at han forble en folkelig artist. Han ble en stor stjerne. I tillegg til at han var en dyktig gitarist ble han også kjent for sin seksuelle utstråling og ikke minst sin sang. Iblant myk og varm, andre ganger dramatisk og tøff.[9] På nattklubben Cafe Society ble han et stort trekkplaster og klubben og hans konserter besøktes av alt fra presidentfamilien, internasjonelle kongeligheter, societeten i New York til Hollywoodkjendiser.[7][16]

Noen av Josh Whites mest populære utgivelser på 1940-tallet var «Careless Love», «One Meatball», «Jelly Jelly», «The House I Live In», «Waltzing Mathilda», «St. James Infirmary», «Joshua fit the Battle of Jericho», «Evil Hearted Man», «Miss Otis Regrets» og «The House of the Rising Sun». Han samarbeidet med en rad kjente artister, han spilte filmer, han var med på radio og musicals. Hans vennskap med den amerikanske presidentfamilien gjorde det mulig for ham å være en pådriver for de fargedes kamp, og Franklin D. Roosevelt var ivrig etter å høre på musikken og tekstene til White. Presidentfamilien var til og med gudforeldre for Whites sønn Josh White Jr., som for øvrig har gått i sin fars fotspor og blitt sanger og gitarist selv. I begynnelsen valgte han en annen musikkstil enn faren, men med årene har han vendt tilbake til sine musikalske røtter. Josh White Jr. er i likhet med sin far en dyktig gitarist med utstråling og god stemme. Også flere av Josh Whites døtre har opptrådt offentlig.[8][16][17] White spilte inn «The House of the Rising Sun», senere utgitt av Bob Dylan på hans første album og kjent gjennom The Animals versjon.[18]

Josh White ga også ut en gitarbok, som var den første bluesgitarboken noensinne. Han var mye i Europa og spilte konserter på mange plasser og var med i en rekke show. Ikke minst var han veldig populær i Sverige.[7] Han besøkte Europa 1950-1951.[10] Karrieren fikk et tilbakeslag under McCarthyismen på 1950-tallet før han kom tilbake på 1960-tallet da folk og blues fikk et nytt oppsving.[11]

Josh White ble bragt til Storbritannia av folkemusikkentusiaster etter andre verdenskrig, men blues ble bredt kjent i Storbritannia med Rolling Stones gjennombrudd i 1963.[19]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
Josh White Jr. (foto 2016 i Nürnberg)

Listen inneholder bare noen av hans albumutgivelser, stort sett fra 1950-tallet. I begynnelsen av karrieren ga han også ut album under navnene «Pinewood Tom» og «Tippy Barton». Han har medvirket på over 200 plater; dels soloinnspillinger, dels innspillinger sammen med andre, samleplater med mer.

  • Josh White sings, vol. 1
  • Ballads, vol. 2 (1952)
  • Strange fruit (1954)
  • The story of John Henry (1955)
  • Josh at midnight (1956)
  • Josh White program (1956)
  • Stories, vol. 2 (1957)
  • Josh White`s blues (1957)
  • Chain gang songs (1958)
  • Ballads & blues (1960)
  • The beginning (1963)
  • Josh White (1964)
  • Blues and ....
  • Empty bed blues
  • Josh White (London)
  • Ballads
  • Josh White sings, vol. 2 (blues)

Filmografi

[rediger | rediger kilde]

Andre filmer med sanger av Josh White

[rediger | rediger kilde]
  • 1994 - Earl Robinson: Ballad of an American – regi: Bette Jean Bullett.[23]
  • 2001 - Jazz, Episode 7: "Dedicated to Chaos" – regi: Ken Burns[24]
  • 2003 - Strange Fruit – regi: Joel Katz[25]
  • 2006 – Red Tailed Angels: The Story of the Tuskegee Airmen – regi: Pare Lorentz.
  • 2006 - Negroes with Guns: Rob Williams and Black Power – regi: Sandra Dickson og Churchill Roberts[26]
  • 2009 – History Detectives (dokumentarserie); episoden "In Search of Josh White's Guitar"
  • 2009 – American Folk; del 3 av en dokumentarserie på 5 episoder (BBC4)
  • 2010 – Our World War II Fathers – regi: Les Easter

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Find a Grave, oppført som Joshua Daniel White, Find a Grave-ID 6201716, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6q273v4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0925024, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, besøkt 20. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b (no) «Josh White» i Store norske leksikon
  7. ^ a b c d e f Tor Einar Bekken (16. mars 2014). «JOSH WHITE OG SANGENS KRAFT - Kultur - artikkel». www.friheten.no. Besøkt 30. januar 2021. 
  8. ^ a b Ellen Harold, Peter Stone. «Josh White | Association for Cultural Equity». The Association for Cultural Equity (på engelsk). Besøkt 30. januar 2021. 
  9. ^ a b c d e f g «Josh White | Biography & History». AllMusic (på engelsk). Besøkt 30. januar 2021. 
  10. ^ a b c d e f g Boken om jazz. Oslo: Dreyer. 1954. 
  11. ^ a b c d Harvey, Todd (2004). «Josh White: Society Blues (review)». Journal of American Folklore (på engelsk). 117 (464): 225–226. ISSN 1535-1882. doi:10.1353/jaf.2004.0043. Besøkt 17. oktober 2023. 
  12. ^ «Josh White Jr. Turns Toward the Blues and His Father’s Legacy | San Diego Troubadour». sandiegotroubadour.com (på engelsk). 1. november 2011. Besøkt 19. oktober 2023. 
  13. ^ Grein, Paul (15. mars 2023). «Esther Phillips, Josh White & More to Be Inducted into Blues Hall of Fame: Full List of 2023 Inductees». Billboard (på engelsk). Besøkt 19. oktober 2023. 
  14. ^ «Josh White, Jr. Biography, Songs, & Albums». AllMusic (på engelsk). Besøkt 19. oktober 2023. 
  15. ^ Damms store leksikon. Bind 17. Oslo: Damm. 1987. ISBN 8251772842. 
  16. ^ a b c «Teb- White». Arkivert fra originalen 4. februar 2021. Besøkt 30. januar 2021. 
  17. ^ «JUDY WHITE». www.sirshambling.com. Sir Shambling’s Deep Soul Heaven. Besøkt 30. januar 2021. «Judy White was born in 1947, the daughter of folk blues singer Josh White and no doubt picked up an invaluable musical education from him, as she appeared on stage with him as a backing vocalist from the early 60s on.» 
  18. ^ Historien om rock. Den norske bokklubben. 1987. ISBN 8252518060. 
  19. ^ Rander, Tommy (1977). Rockens rolle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203088414. 
  20. ^ «The Crimson Canary (1945)» (på engelsk). Internet Movie Database. 
  21. ^ «The Walking Hills (1949)» (på engelsk). Internet Movie Database. 
  22. ^ «Josh White: Free and Equal Blues (2001)». The New York Times. Besøkt 3. august 2008. 
  23. ^ «Earl Robinson: Ballad of an American (1994))» (på engelsk). Internet Movie Database. 
  24. ^ «Jazz: Dedicated to Chaos: 1940-1945 (2001)» hos Internet Movie Database
  25. ^ «Strange Fruit (2002)» (på engelsk). Internet Movie Database. 
  26. ^ «Negroes with Guns: Rob Williams and Black Power (2004)» (på engelsk). Internet Movie Database. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Video

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Josh_White&oldid=24398224»