Konjunktiv
Konjunktiv (latin coniunctīvus, av coniungere, «sammenbinde»; også kalt subjunktiv[1]) er i mange språk et eget modus av verbet. Betydningen av konjunktiv varierer mellom språkene, men den uttrykker ofte f. eks. ønske, befalinger, mulighet, vurdering. Konjunktiv står i motsetning til indikativ som brukes om virkelige handlinger. I urindoeuropeisk fantes både konjunktiv og ønskeformen optativ, men i datterspråkene kom de ofte helt eller delvis til å falle sammen. Bare albansk, avestisk, gammelgresk, sanskrit og til en viss grad kirkeslavisk holdt konjunktiv og optativ fullstendig adskilt. Konjunktiv i de germanske og romanske språkene er utviklet fra urindoeuropeisk optativ.
Konjunktiv i norsk
[rediger | rediger kilde]I faste uttrykk
[rediger | rediger kilde]Nåtidskonjunktiv opptrer ofte i «fastfrossede» formelaktige ønsker i høytidelig språk som: leve kongen!, Gud bevare kongen og fedrelandet!, Gud velsigne deg og bevare deg! samt Herren være deg nådig. Dessuten mye i bannskap: pokker ta deg (versus pokker tar deg som ikke er konjunktiv).
I høytidelig edsavleggelse kan også konjunktiv brukes, som i Kongeeden:
- «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»[2]
Her er hjelpe en nåtidskonjunktiv.
I uttrykket «takk vere» på nynorsk («takka/takket være» på bokmål), er «vere» konjunktiv i nåtid og kan ikke skrives «vera», heller ikke i tekster med infinitiv på -a. På svensk, som bare har infinitiv på -a, heter det også «tack vare» (ikke «vara»).
Hypotetisk konjunktiv
[rediger | rediger kilde]Norsk danner hva man kan kalle en hypotetisk konjunktiv ved forskyvning av verbet i tid[trenger referanse], for eksempel fra presens til preteritum, noe som nødvendigvis må gjøres ettersom presens av å være her: «Hvis nå jeg er deg…» ikke er god norsk. Med presens måtte det i så fall bli noe slikt som: «Tenker jeg som du nå…» eller: «Er vi to enige nå,så…» Det oftest forekommende er da:
«Hvis nå jeg var deg.»
Preteritum perfektum brukes også: «Hvis nå jeg hadde vært deg…»
Likedan skjer det en tidsforskyvning ved bruk av modale hjelpeverb, om enn utsagnet ikke kan betegnes som hypotetisk mer, snarere som et ønske eller et høflig utsagn. Men det må like fullt kunne betegnes som en konjunktiv[trenger referanse]:
«Vi ville gjerne gå nå.» «Kunne du nå være så snill å…»
Konjunktiv i andre språk
[rediger | rediger kilde]Svensk
[rediger | rediger kilde]
I svensk dannes presens konjunktiv ved at verbstammen tilføyes endelsen -e. Formen forekommer helst i høytidelig språk eller i idiom:
- Varde ljus!
- Leve Sverige!
Preteritum konjunktiv forekommer kun i sterke verb. Også her er endelsen -e, men noen verb skifter også stammevokal. Flere av disse formene er i vanlig bruk, også i muntlig språk:[3]
- Om jag inte vore så trött skulle jag gå på bio!
- Om jag ändå finge tid til det!
Tysk
[rediger | rediger kilde]Tysk har også både presens konjunktiv og preteritum konjunktiv, men man kaller de to formene konjunktiv I og II ettersom de ikke uttrykker tid.[4]
Konjunktiv I dannes av infintivstammen og har endinger for person og tall. Noen få verb som sein, haben, können, müssen, wissen og wollen har konjuktivformer som er svært forskjellige fra indikativ. Konjunktiv I brukes i skriftlig tysk når man videreforteller en påstand:
- Er sagte, dass du gehst. («Han sier at du går», indikativ: Du gehst, «du går»)
- Sie sagte, dass sie müde sei. («Hun sier at hun er trøtt», indikativ: Sie ist müde, «hun er trøtt»)
Konjunktiv I brukes også som ønskeform:
- Es lebe der König! («Leve kongen!»)
- Dein Reich komme! («Komme ditt rike!»)
Konjunktiv II dannes av samme stamme som preteritum indikativ, men med samme endinger for person og tall som konjunktiv I. Hvis det er mulig, får alle sterke verb, og noen svake, omlyd i stammevokalen. Regelmessige svake verb har ingen forskjell mellom preteritum indikativ og konjunktiv II, og da kan man bruke hjelpeverbet würde for å få fram betydningen. Konjunktiv II brukes til å uttrykke umulige eller usannsynlige hendelser:
- Niemand ist so klug, als dass er alles wüsste. («Ingen er så klok at han vet alt.»)
Den brukes også som høflighetsform:
- Hätten Sie einen Moment Zeit? («Har De tid et øyeblikk?»)
Engelsk
[rediger | rediger kilde]I engelsk brukes konjunktiv (eng. subjunctive) i større grad enn på norsk, og opererer med egne konjunktivformer. Herunder er formene for verbet «å være», «to be»:
| Presens | Preteritum | |
|---|---|---|
| Indikativ Konjunktiv |
am/is/are be |
was/were were |
For eksempel:
- «If I were you, I would buy that tie»
- «Hvis jeg var deg, ville jeg ha kjøpt det slipset»
I tillegg forekommer det også i fortellende setninger, men dette er ofte ansett for formelt språk:
- «It is possible that the man be out of his mind»
- «Det er mulig at mannen er gal»
- «It is decided that the boy stay here»
- «Det er bestemt at gutten blir/skal bli her»
Formen benyttes gjerne i setninger som fremmer et krav:[5][ufullstendig referanse]
- «The judge decides whether the man be sent to prison or not»
- «Dommeren bestemmer hvorvidt mannen blir/skal bli sendt til fengsel eller ikke»
- «I request that there be no delays»
- «Jeg ber om at det ikke blir1 noen forsinkelser»
Italiensk
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Italiensk konjunktiv
Konjunktiv opptrer i fire tider på italiensk: Presens, fortid (passato prossimo), imperfektum og preteritum perfektum. Bruken i dagligtale varierer mellom regionene, og er mer uttalt i skriftlig språk.
Uavhengige setninger
[rediger | rediger kilde]Konjunktiv i uavhengige hovedsetninger er som regel formelpregede og formelt:
Vinca il migliore! - Måtte den beste vinne!
Imperfektum konjunktiv vil brukes ofte i setninger som signaliserer et urealistisk ønske, ofte startet av ordet se eller magari:
Magari avessi soldi! - Hadde jeg hatt penger!
Leddsetninger
[rediger | rediger kilde]Konjunktiv kan brukes i alle leddsetninger, men det er ingen regel at man skal bruke konjunktiv i leddsetninger. Spørsmålet om konjunktiv blir dermed større, og avgjøres av setningens betydning og ord og uttrykk som styrer konjunktiv.
Det brukes som regel konjunktiv i blant annet følgende tilfeller:
- Uttrykk av meninger
- Ønsker og vilje (se optativ)
- Antagelser, tro og håp
- Krav, aksept, påbud, forbud, tillatelse
- Frykt
Fransk
[rediger | rediger kilde]- Utdypende artikkel: Fransk konjunktiv
På fransk finnes konjunktiv i fire former: présent, passé, imparfait og plus-que-parfait. De to sistnevnte er stilistisk klart markerte og begrenset til en høytidelig, litterær skriftform, og forekommer særlig i 3. person.[6]
Optative setninger
[rediger | rediger kilde]Konjunktiv på fransk forekommer i optative setninger som på norsk:
- Leve kongen! →Vive le roi !
- Gud velsigne deg! →Dieu te benisse !
- Måtte gud være med deg! → Que dieu soit avec toi !
Fortellende leddsetninger
[rediger | rediger kilde]Konjunktiv brukes også i fortellende leddsetninger[7]:
1. At-setninger innledet av que (at) – som «Il est préférable que j'aille». Det er ofte sannsynligheten uttrykt av verbet, adjektivet eller adverbet i setningen før que som styrer hvorvidt det skal være konjunktiv eller ikke.
2. Dersom verbet, adjektivet eller adverbet uttrykker sikkerhet eller stor sannsynlighet, blir verbet etter que bøyd i indikativ. For eksempel:
- «Il est certain que je peux le faire». (Det er sikkert at jeg kan gjøre det)
3. Hvis setninger som uttrykker sikkerhet står i negativ form, brukes konjunktiv mye oftere:
- «Il n'est pas certain que je puisse le faire» (Det er ikke sikkert at jeg kan gjøre det).
4. Dersom verbet, adjektivet eller adverbet uttrykker lite eller ingen sannsynlighet, brukes også gjerne konjunktiv:
- «Il est peu probable que je puisse le faire» (Det er lite sannsynlig at jeg kan gjøre det).
5. Det brukes gjerne konjunktiv når setningen uttrykker ønske, vilje, nødvendighet, følelse, subjektiv vurdering eller tvil. For eksempel:
- «Elle souhaite que nous puissions être jeunes éternellement.» (Hun ønsker at vi kan være unge for evig)[8]
Obligatorisk med indikativ: affirmer, assurer, dire (når det er snakk om en erklæring[9]), espérer, être certain, penser (brukt i bekreftende setninger)
For eksempel:
- J'éspere que tu as bien dormi. (Jeg håper at du har sovet godt.)
- Il dit qu'il fait beau aujourd'hui. (Han sier at det er fint vær i dag./lit. Han sier at han gjør pent i dag.)
Obligatorisk med konjunktiv: attendre, décider, décréter, dire (når det brukes for å fremsette en nødvendighet for noe[10]), défendre, douter, être nécessaire, être possible, exiger, falloir, interdire, ordonner, préférer, souhaiter
For eksempel:
- Je doute qu'il vienne demain.(Jeg tviler på at han kommer i morgen.)
- Nous préférons que vous le fassiez. (Vi foretrekker at De/dere gjør det.)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Guttu, Tor (1998): Norsk rettskrivning blå ordbok. Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-0623-1. s. 476.
- ^ Norges grundlov, §9
- ^ Mårtenson, Per og Anton Fjeldstad (1999). Svenska för norrmän (3 utg.). Ad Notam Gyldendal. s. 84. ISBN 82-417-0967-6.
- ^ Reiten, Håvard (1995). Tysk grammatikk (3 utg.). Aschehoug. s. 116–117. ISBN 82-03-32159-3.
- ^ Crystal, David (2004), s. 138
- ^ Helland, s 123
- ^ Helland, s. 125
- ^ Helland, s 126-129
- ^ Arrivé, s. 160: «quand il est utilisé de façon déclarative»
- ^ Arrivé, s. 160: «quand il y a une valeur injonctive»
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Arrivé, Michel (2006). Bescherelle: la conjugation pour tous. Paris: Hatier. ISBN 978-2-218-92262-6.
- Crystal, David (2004). Making Sense of Grammar. Pearson Education. ISBN 978-0-582-84863-4.
- Faarlund, Jan Terje; Lie, Svein og Vannebo, Kjell Ivar (1997). Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22569-0.
- Helland, Hans Petter (2008). Ny fransk grammatikk. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00115-9.
