Otto II av Det tysk-romerske rike

Otto II Keiser av Det tysk-romerske rike
Født		955 Sachsen, Tyskland
Død		7. desember 983 Roma, Italia
Beskjeftigelse		Keiser, skribent
Embete		Tysk-romersk keiser (973–983)
Ektefelle		Theophania
Far		Otto I av Det tysk-romerske rike
Mor		Adelheid av Det tysk-romerske rike
Søsken		Emma av Italia (far: Lothar II av Italia, familierelasjon: halvsøster på mors side) Liutgarde Matilda av Quedlinburg Liudolf Wilhelm
Barn		Sophie I, abbedisse av Gandersheim Adelheid I, Abbedisse av Quedlinburg Matilda, hertuginne av Lotharingia Otto III, keiser av Det tysk-romerske rike
Gravlagt		Grotte Vaticane
Annet navn		Otto
Regjeringstid		25. desember 967 - 7. desember 983
Otto II av Det tysk-romerske rike på Commons

Otto II (født 955, død 7. desember 983 i Roma), også kalt Røde Otto, var romersk keiser fra 973 til sin død i 983. Han tilhørte det ottonianske dynasti av saksiske hertuger. Otto II var den yngste og eneste gjenlevende sønn av keiser Otto den store og keiserinne Adelheid av Det tysk-romerske rike.

Otto II ble konge av Tyskland i 961 (6 år gammel) og hans far utropte ham til med-keiser i 967 for å sikre ham som etterfølger til tronen. Hans far forberedte også et ekteskap mellom Otto II og den bysantinske prinsesse Theophania, som skulle bli hans kone livet ut. Da faren døde etter 37 års regjeringstid overtok den atten år gamle Otto II keiserkronen på fredelig vis. Otto II fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide grensene for imperiet lenger inn i det sørlige Italia. Otto II fortsatte også sin fars arbeid med å legge den katolske kirken inn under imperiets og keiserens kontroll.

Tidlig i sin regjeringstid seiret Otto II i et oppgjør med andre medlemmer av sitt dynasti som kjempet for å overta keisertronen. Hans seier førte til at den bayerske ættelinjen, først og fremst representert ved Henrik I, hertug av Bayern, ble ekskludert fra tronfølgen i imperiet. Dette styrket Ottos autoritet som keiser og sikret arverekkefølgen for hans egen sønn.

Etter å ha avgjort arvestriden ønsket Otto II etter 980 å rette sin oppmerksomhet mot en samling av hele Italia inn i det romerske imperium. Hans erobringer brakte ham i konflikt med Det bysantinske riket og med muslimer i fatimidekalifatet fordi begge hadde territorier og interesser i Sør-Italia. Etter å ha lyktes med å underlegge seg de sørlige lombardiske provinsene og i å erobre bysantinske territorier, endte hans erobringer i et knusende nederlag mot muslimene i slaget ved Stilo om det muslimske emiratet Sicilia. Mens han forberedte et motangrep mot muslimene brøt det i 983 ut et stort opprør i de slaviske provinsene som tvang imperiet til å oppgi store områder øst for Elben.

Otto II døde plutselig i 983 i en alder av 28 etter ti års regjeringstid. Han ble etterfulgt som keiser av sin tre år gamle sønn Otto III, noe som kastet imperiet inn i en politisk krise.

Tidlige år

Fødsel og ungdom

Otto II ble født i 955 som tredje sønn av Tysklands konge Otto I og hans andre kone Adelheid. I løpet av 957 var Otto IIs eldre brødre Henrik (født 952) og Bruno (født 953) døde. Det samme var Otto Is sønn fra hans første ekteskap med Edith av England (Eadgyth), kronprins Liudolf, hertug av Schwaben. Dermed ble den to år gamle Otto II kongedømmets kronprins og Otto Is arving. Erkebiskop Wilhelm av Mainz fikk ansvar for guttens litterære og kulturelle utdanning. Odo I, markgreve av Sachsen, lærte den unge kronprinsen krigskunst og kongedømmets juridiske skikker.

Otto I hadde behov for å sikre tronfølgen i Tyskland før han dro mot Italia for å samle det tysk-romerske rike. Et møte i Worms i mai 961 valgte derfor hans sønn til medkonge i Tyskland i en alder av seks år. Otto II ble deretter kronet av sin onkel Bruno, erkebiskop av Köln i katedralen i Aachen 26. mai 931. Otto I hadde dermed sikret tronfølgen, men han hadde brutt sedvaneretten som sa at umyndige barn ikke kunne gis kongemyndighet. Han var trolig motivert av risikoen ved sitt foretak i Italia der han skulle kreve at paven kronet ham til keiser over det tysk-romerske rike. Otto I krysset Alpene og dro til Italia mens Otto II ble igjen i Tyskland, og de to erkebiskopene Bruno (av Köln) og William (av Mainz) ble utnevnt til medregenter. Etter et opphold på tre år i Italia kom Otto I tilbake til Tyskland som romersk keiser. For igjen å sikre arvefølgen bekreftet Otto I på nytt Otto II som sin arving den 2. februar 965, på treårsdagen for Otto Is kroning som keiser. Otto II ble senere, den 25. desember 967 kronet til medkeiser sammen sin far av pave Johannes XIII.

Bekreftelse som tronarving

Otto II ( til venstre) og Theophania salves som keiser og keiserinne

Selv om Otto I ble kronet til keiser i 962 og returnerte til Tyskland i 965, forble den politiske situasjonen i Italia ustabil. Etter nesten to år i Tyskland foretok Otto I en tredje ekspedisjon til Italia i 966 . Erkebiskop Bruno ble igjen utnevnt til regent over den da elleve år gamle Otto II under Otto Is fravær.

Etter å ha sikret makten sin i de nordlige og sentrale Italia forsøkte Otto I å avklare forholdet til Det bysantinske riket i øst. Den bysantinske keiseren protesterte mot Ottos bruk av keiser-tittelen. Striden mellom øst og vest ble endelig løst ved at man delte suvereniteten over Sør-Italia . Otto I ønsket å få istand en ekteskapsallianse mellom hans ottonianske dynasti og det østlige makedonske dynastiet. En forutsetning for ekteskapsallianse var kroningen av Otto II som medkeiser. Otto I sendte deretter bud om at Otto II skulle komme til Italia. I oktober 967 møttes far og sønn i Verona og de marsjerte sammen gjennom Ravenna til Roma. På 1. juledag, den 25. desember 967, ble Otto II kronet til medkeiser av pave Johannes XIII og arvefølgen for den keiserlige kronen var sikret.

Otto IIs kroning ga startskuddet til ekteskapsforhandlinger mellom det vestlige og det østlige keiserriket. Først i 972, seks år senere, under den nye bysantinske keiser Johannes I Tzimiskes, var en avtale om ekteskap og fredsavtale klar. Otto I hadde foretrukket den bysantinske prinsesse Anna Porphyrogenita, datter av den tidligere bysantinske keiser Romanos II, men hun var bare fem år og ikke aktuell for de bysantiske lederne. Soldatkeiseren Johannes I Tzimiskes foreslo i stedet sin niese Theophania. 14. april 972 ble den seksten år gamle Otto II gift med den tolv år gamle prinsessen fra østriket, og Theophania ble kronet til keiserinne av paven.

Selv etter sin kroning ble Otto II værende i skyggen av sin dominerende far. Selv om han nominelt sett var medregent, ble han nektet enhver rolle i administrasjonen av imperiet. I motsetning til hans eldste, avdøde sønn Liudolf, som Otto I utnevnte til hertug av Schwaben i 950, fikk Otto II ikke noe hertugdømme. Otto II oppholdt seg hovedsakelig i Nord-Italia mens de var sør for Alpene. Etter fem år borte returnerte den keiserlige familien til Sachsen i august 972.

Den 7. mai 973 døde Otto I av feber, og Otto II etterfulgte sin far som enekeiser uten å møte noen motstand. Otto II fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide det dypere inn i Italia.

Tiden som keiser

Kroning og hjemlig strid

Da Otto I (den store) døde hadde arvefølgen til den keiserlige tronen lenge vært klar. Otto II hadde vært konge av Tyskland i tolv år og tysk-romersk (med-)keiser i fem år da han døde. I motsetning til sin far hadde Otto II ikke noen gjenlevende brødre som kunne bestride hans krav på tronen. 8. mai 973, dagen etter sin fars død, kom stormennene i riket sammen og valgte, ifølge den saksiske krønikeren Widukind av Corvey, Otto II som farens etterfølger. En av Otto IIs første handlinger var å bekrefte rettighetene til erkebiskopen av Magdeburg. Selv om Otto II hadde kommet fredelig til tronen måtte han stadig i de første sju årene som keiser vie stor oppmerksomhet til både interne rivaler og eksterne fiender.

De innenlandske problemer som Otto I hadde møtt mellom 963 og 972 var ikke blitt løst ved hans død. Den sachsiske adelen fortsatte å motarbeide erkebispedømmet Magdeburg som var etablert langs imperiets østgrense. Erkebispedømmet var etablert av Otto I og det ble stadfestet av Otto II og hans medhjelpere. Otto IIs ekteskap med den bysantinske prinsesse Theophania viste seg å være til ulempe fordi den saksiske adelen følte at keiseren distanserte seg fra deres interesser. Blant Otto IIs viktigste rådgivere var det bare den saksiske biskop Dietrich I av Metz som hadde nære forbindelser til den gamle saksiske adelen. Hans andre rådgivere manglet støtte fra hertugene i imperiet. Erkebiskopen av Mainz, Willigis, som var utnevnt i 975 og som hadde vært Otto IIs rådgiver siden hans fars andre ekspedisjon inn i Italia i 960-årene, kom fra en ikke-adelig familie. Hildebald av Worms, som hadde blitt utnevnt til Otto IIs kansler i 977 og deretter til biskop i Worms i 979 var heller ikke fra en adelig familie.

Otto I hadde også unnlatt å avklare saker i Italia før sin død. Han døde kort tid etter utnevnelsen av pave Benedikt VI i 973. I 974 ble Benedikt fengslet i Castel Sant'Angelo, hjemstedet til Crescentii-familien. Da Otto II sendte en keiserlig representant, hertug Sicco, for å beordre ham løslatt sørget Crescentius I og kardinal Franco Ferrucci, som senere skulle bli motpave Bonifatius VII for å drepe Benedikt mens han fortsatt var fengslet.

Etter Otto IIs kroning oppsto gnisninger mellom keiseren og hans mor, Adelheid av Italia. Etter Otto Is død ble keiseren hele tiden ledsaget av sin mor. Men Otto IIs mor og hans kone Theophania mislikte den andres påvirkning av keiseren og dette forårsaket friksjon innen den keiserlige familien. Et siste møte mellom Otto II og Adelaide ble arrangert i pinsen 978, men uten at det ble oppnådd enighet. Uenigheten tvang Adelaide til å trekke seg tilbake til hertugdømmet Burgund (kongeriket Arles) og hun fikk der beskyttelse av sin bror kong Konrad av Burgund.

Konflikt med Henrik II

Otto II forsøkte stadig å skape fred mellom seg selv og etterkommerne etter sin onkel hertug Henrik I av Bayern. For å sikre innenrikspolitisk ro ga Otto II den 27. juni 973 sin fetter Henrik II , hertug av Bayern kontroll over de keiserlige slottene i Bamberg og Stegaurach. Dette var imidlertid ikke nok for den unge bayerske hertugen som ønsket å øke sin innflytelse i hertugdømmet Schwaben som hans far hadde fått av Otto den store. Dødsfallet til biskop Ulrich av Augsburg den 4. juli 973 brakte konflikten mellom søskenbarna til et klimaks. Uten å konsultere Otto II utnevnte Henrik II sin fetter Henrik I til ny biskop av Augsburg . Bispesetet Augsburg ble plassert på vestsiden av grensen mellom Schwaben og Bayern, på territoriet til Henrik IIs svoger Burchard III, hertug av Schwaben. Henriks utnevning av en biskop i et annet hertugdømme og uten keiserens godkjenning brakte ham i konflikt med både Otto II og Burchard III. Men ettersom Otto II ikke ønsket borgerkrig bekreftet han den 22. september 973 Henriks bispeutnevnelse.

Den 12. november 973 døde Burchard III uten å etterlate seg arvinger. Hans samliv med Hadwing, Henrik IIs søster, hadde ikke resultert i noen barn. Uten noen klar etterfølger krevde Henrik II at Otto II skulle utnevne ham til ny hertug av Schwaben. Keiseren forsto godt fetterens vidtrekkende ambisjoner og nektet dette. I stedet utnevnte Otto II sin nevø Otto I, sønn av hans avdøde halvbror Liudolf, til hertug av Schwaben. Før utnevnelsen hadde Otto i lang tid vært skeptisk til Henrik IIs voksende innflytelse i Schwaben . Ved å utnevne en etterkommer av sin egen halvbror i stedet for Henriks fetter, fortsatte Otto II farens politikk med å utnevne nære familiemedlemmer til sentrale stillinger i hele imperiet. Denne utnevnelsen styrket posisjonen til etterkommerne av Otto den store framfor Henrik Is etterkommere og bidro til ytterligere splid mellom Otto II og Henrik II.

Utnevnelsen av Otto som hertug av Schwaben ble av Henrik II sett på som et slag mot hans krav til imperiets trone og en svekkelse av hans anseelse. Han og hans rådgiver biskop Abraham av Freising konspirerte med hertugen av Polen, Mieszko I og hertugen av Böhmen Boleslaus II mot Otto II i 974 . De historiske kildene beskriver ikke formålet for sammensvergelsen, men trolig har Henrik II prøvd å gjenopprette sin anseelse og å sikre sin posisjon som den nest mest innflytelsesrike mann i imperiet. Biskopen av Würtzburg, Poppo, fikk høre om konspirasjonen og krevde at Henrik II og hans tilhengere møtte for keiseren. De gjorde det og ble straffet med fengsel, Henrik II ble fengslet i Ingelheim og biskop Abraham i Corvey.

I 976 kom Henrik II tilbake til Bayern. Det er ikke kjent om han ble løslatt av Otto II eller om han rømte fra fengselet. Da han kom tilbake startet han et åpent opprør mot Otto II og krevde herredømme over imperiet for seg selv. Henrik II mobiliserte den saksiske adelen mot Otto II. Spesielt hadde han sterke forbindelser til markgreve Gunther av Merseburg, hertug Egbert den enøyde og Dietrich I av Wettin som alle var misfornøyd med Otto IIs etterlevelse av de saksiske tradisjonene. Som svar på opprøret ble Henrik II fratatt sitt hertugdømme og ble bannlyst. Deretter marsjerte Otto II med sin hær sørover til Bayern og beleiret Regensburg, Henrik IIs høyborg. Otto II hær brøt til slutt gjennom byens forsvarsverk, og tvang Henrik II til å flykte til Böhmen.

Hertugdømmet Kärnten (oransje) ble opprettet av Otto II på konfiskert territorium fra hertugdømmet Bayern (lilla)

Med Henrik II detronisert i juli 976 kunne Otto II utstede vidtrekkende forordninger om omorganiseringen av de sørlige tyske hertugdømmer. Otto II reduserte hertugdømmet Bayern med nesten en tredjedel i utstrekning. På det konfiskerte bayerske territorium etablerte Otto II hertugdømmet Kärnten i Sør-Tyskland . Ved å frata Bayern i Verona-markene reduserte Otto II i betydelig grad de bayerske hertugenes makt i Nord-Italia. Otto II ga det reduserte hertugdømmet Bayern til sin slektning Otto, hertugen av Schwaben og utnevnte Henrik III, sønn av den tidligere bayerske hertug Berthold til hertug av Kärnten. Gjennom disse utnevnelsene fortsatte han sin politikk med å utnevne personer som ikke hadde noen politiske koblinger til Otto den store, og også personer som hadde gjort opprør mot ham.

Etter å ha avgjort sakene i Sør-Tyskland kunne Otto II igjen rette oppmerksomheten mot å ta Henrik II til fange. Etter en mislykket første invasjon i Böhmen, marsjerte Otto II til Böhmen nok en gang i august 977. Mens han var der brøt et nytt opprør ut i Bayern og den nyutnevnte hertug Henrik III sluttet seg til Henrik II og tvang Otto II til å returnere fra Böhmen. Godt hjulpet av hertugen av Schwaben og Bayern møtte Otto II opprørerne i Passau og etter en lang beleiring tvang han dem til underkastelse. Otto II den brakte opprørerne inn for Riksdagen i Quedlinburg 31. mars 978. Boleslaus II ble behandlet med ære og sverget lojalitet til Otto II. Mieszko I av Polen anerkjente også Otto IIs overherredømme. Henrik II var derimot ikke så heldig. Otto II satte ham i forvaring hos biskopen av Utrecht hvor han skulle forbli inntil Otto IIs død i 983.

Mens Otto den store hadde benådet opprørske familiemedlemmer for sine forbrytelser, valgte Otto II en annen politikk. Han håpet i stedet å innordnet den bayerske linjen av ottonianerne under sin keiserlige autoritet. Henrik IIs fire år gamle sønn som også het Henrik ble sendt til Hildesheim for å studere til en geistlig karriere. Det ser ut som om Otto II mente å avslutte de bayerske ottonianernes sekulære kontroll over Bayern. Under en ny hertug ville Bayern forbli et avsidesliggende område av imperiet. Otto II skulle bare besøke hertugdømmet tre ganger i løpet av sin regjeringstid, alle gangene ledsaget av de militære.

Krigen mot Danmark

I 950 hadde Otto den store beseiret kongedømmet Danmark og tvang den danske kong Gorm den gamle til å akseptere ham som sin overherre. Otto den store tvang også kongen og hans kronprins Harald Blåtann til å konvertere til kristendommen. Mens Otto den store regjerte hadde Danmark oppfylt alle sine forpliktelser og jevnlig betalt skatt til tyskerne. Da Harald ble dansk konge i 958 utvidet han riket sitt til å omfatte deler av Norge, og han ble konge der i 970 etter at Eirikssønnene var drept og Håkon Sigurdsson Ladejarl aksepterte jarletittelen under dansk konge. Med denne økte makten var den unge herskeren ikke lenger villig til å akseptere tysk overhøyhet over sitt rike. Sommeren 974 gjorde Harald opprør mot Otto I . Med støtte fra norske soldater, var Harald i stand til å krysse den danske grensen til Tyskland og beseiret tyske styrker stasjonert i Nord-Tyskland. Otto II angrep Haralds styrker, men den felles dansk-norske hær sto imot den tyske hæren. Om høsten da de norske allierte seilte nordover for å komme tilbake til Norge kunne Otto II slå Haralds styrker tilbake mot Danevirke og som et resultat av denne seieren kunne Otto II offisielt annektere Danmark inn i imperiet og forviste Harald Blåtann til Norge.

Krigen mot Frankrike

Før Henrik IIs borgerkrig i Sør-Tyskland brøt ut, fikk Otto II også konflikter i Vest-Tyskland. Brødrene Reginar IV, greve av Mons og Lambert I, greve av Louvain krevde at keiseren leverte tilbake sin konfiskerte arv i hertugdømmet Lorraine. Året før, i 958, hadde Otto den store forvist deres far Reginar III, greve av Hainaut, til Böhmen etter at han hadde forsøkt å gjøre opprør uten å lykkes. I 973 ga imidlertid Otto II tilbake de konfiskerte områdene. Nå da både Otto den store og hertug Reginar III var døde, så det ut til at Otto II ønsket en ny start overfor de to sønnene. Lambert I og Reginar IV kom tilbake til Lorraine i 973 for å vinne landet med makt. Etter å ha mislyktes innledningsvis forsøkte brødrene igjen i 976, denne gangen med støtte av kong Lothar av Frankrike. For å bidra til å roe ned situasjonen i vest utnevnte Otto II Charles, hans egen fetter og bror av Lothar, til hertug av Nedre Lorraine. Samme år utnevnte Otto II erkebiskopen av Trier, Egbert, til sin kansler.

Otto IIs støtte til Charles gjorde imidlertid den franske kongen rasende fordi han betraktet hertugdømmet som sitt eget territorium. Charles og Lothar hadde en feide hvor Charles måtte flykte fra Frankrike etter å ha kommet med påstand om utroskap om Lothars kone. Charles flyktet til Otto IIs hoff og støttet Otto II i striden med frankerkongen. Til gjengjeld utnevnte Otto II Charles til hertug og lovet å støtte ham i hans krav på den franske tronen. Like etter dette slo Otto II ned Henrik IIs opprør i sør, og keiseren og hans kone Theophania kunne dra tilbake til den gamle hovedstaden Aachen i Lorraine. Mens den keiserlige familien oppholdt seg nær den franske grensen invaderte Lothar Lorraine og marsjerte mot Aachen. Under trusselen fra den franske hæren flyktet Otto II og Theophania først til Köln og deretter til Sachsen. Etter å ha hørt om den franske invasjonen tok Otto IIs mor Adelheid av Italia, som var Lothars svigermor (Lothar var gift med Otto IIs halvsøster Emma), parti for Lothar og flyttet til hoffet til sin bror kong Konrad av Burgund. Etter å ha okkupert Aachen i fem dager dro Lothar tilbake til Frankrike.

Otto II innkalte Riksdagen i midten av juli 978 i Dortmund. Der erklærte Otto II krig mot Frankrike og forberedte hæren til å marsjere vestover. I september 978 hevnet Otto II seg mot Lothar ved å invadere Frankrike med hjelp av Karl. Han møtte liten motstand på fransk territorium og herjet landet rundt Reims, Soissons og Laon. Otto II fikk da Teoderik I, biskop av Metz, til å krone Charles til konge av Frankrike. Lothar flyktet til den franske hovedstaden Paris og ble der beleiret av Otto II og Charles. Men sykdom i Otto IIs hær om vinteren og en fransk unnsetningsarme under Hugo Capet tvang Otto II og Charles til å heve beleiringen den 30. november og dra tilbake til Tyskland. Under retretten til Tyskland ble baktroppen i Otto IIs hær angrepet og slått av franske styrker og forsyningene ble konfiskert. Otto II åpnet fredsforhandlinger med den franske kongen og fred ble endelig inngått mellom Otto II og Lothar i 980. Otto II opprettholdt sitt krav på Lorraine mot å anerkjenne Lothars sønn Ludvig V av Frankrike som den rettmessige arving til den franske tronen.

Etter fredsslutningen returnerte Otto II til Aachen for å feire pinse og flyttet deretter til Nijmegen. I løpet av denne reisen, i slutten av juni eller tidlig i juli 980, fødte keiserinne Theophania deres eneste sønn, Otto III.

Ottos styre i Italia

Pavens politikk

Med et stabilt styre nord for Alpene og med en nyfødt arving kunne Otto II skifte fokus mot Italia. Situasjonen sør for Alpene var kaotisk. Pave Benedikt VI, som hadde blitt utnevnt av Otto I, hadde blitt satt i Castel Sant'Angelo-fengslet av romerne. Mens Otto II sendte en keiserlig representant, grev Sicco, for å få ham løslatt ble Benedikt VI myrdet i fengslet i 974 av Crescentius I og kardinal Franco Ferrucci . Kardinal Franco Ferrucci kronet deretter seg selv som Benedikt VIs etterfølger, som motpave Bonifacius VII. Et folkelig opprør førte imidlertid til at Bonifacius VII måtte flykte til Konstantinopel, dit han også tok med seg en stor skatt. I oktober 974 ble biskopen av Sutri, under ledelse av grev Sicco, valgt til pave Benedikt VII. Bonifacius VII var dermed ute av spillet om pavestolen.

I 979 var Benedikt VIIs posisjon som hersker i Roma truet, han ble tvunget til å trekke seg og måtte søke hjelp hos keiseren. Otto og Theophania aksepterte pavens bønn om bistand og forberedte seg på å dra sørover over Alpene. Otto II utnevnte Willigis, erkebiskopen av Mainz til regent over hele Tyskland i sitt fravær.

I oktober 980 ble imperiets domstol satt i Chiavenna og de første italienske delegasjoner ankom. Otto II ankom Italia i Pavia den 5. desember 980. I Pavia ble Otto II og hans mor, enkekeiserinne Adelheid av Italia forlikt etter en mangeårig bitter strid mellom Otto II og den franske kong Lothar II som var gift med Ottos halvsøster Emma av Italia. Før den keiserlige familien feiret jul sammen i Ravenna mottok Otto II den lombardiske jernkronen som konge av Italia. Etter nyttår flyttet Otto II imperiets domstol til Roma hvor den ankom 9. februar 981. Keiseren gjeninsatte pave Benedikt VII på pavestolen uten problemer. I Roma holdt Otto II en storslagen seremoni for å markere påsken. Den keiserlige familien fikk selskap av Otto IIs søster, abbedisse Matilda av Quedlinburg, kong Konrad av Burgund og hans kone, hertug (senere konge) Hugo Capet av Frankrike, Otto I, hertug av Schwaben og Bayern og andre høye sekulære og religiøse tjenestemenn fra Tyskland, Italia og Frankrike.

Otto II fortsatte å holde hoff i Roma og gjorde dermed byen til en keiserlig hovedstad hvor det vanket fyrster og adelsmenn fra alle deler av Vest-Europa.

Venetianske saker

Den venetianske republikk (i rødt) kort tid etter Otto IIs regjeringstid.

Kontakten mellom imperiet og republikken Venezia ble gjenopptatt under Otto IIs regjeringstid. I 966 giftet dogen av Venezia, Pietro Candiano IV seg med en slektning av Otto I. Ekteskapet forbedret forholdet mellom imperiet og Venezia, noe som i 967 sikret en serie kommersielle avtaler til Venezia generelt og til Pietro IVs familie spesielt. Disse avtalene forsterket Venezias tilknytning til romerriket, noe som i stor grad provoserte den bysantinske keiser Johannes I fordi Venezia kontrollerte all sjøfarten og sjøveis handel mellom Vest-Europa og den bysantinske Levanten i øst.

Otto Is militære beskyttelse av Pietro IV sikret ham makt over Venezia til tross for hans autokratiske tendenser over den republikanske byen. I 973 døde imidlertid Otto I. Mens Otto II var opptatt med Henrik IIs opprør i Tyskland fant venetianerne en mulighet til å avsette Pietro IV. De fengslet dogen inne i Dogepalasset og venetianske adelsmenn satte fyr på bygningen. Men brannen spredte seg snart til Markuskirken, noe som resulterte i at store deler av byen brant. Dogen og hans sønn (som også het Pietro) ble drept i brannen, men kroppene deres ble senere gjenfunnet og respektfullt begravet. Pietro IVs yngste sønn, Vitale Candiano, overlevde imidlertid og flyktet til Otto IIs hoff i Sachsen med planer om å avsette den nye pro-bysantinske Dogen, Pietro Orseolo I.

Pietro Is forsoningspolitikk overfor imperiet hadde liten effekt. Etter å ha styrt Venezia i fire år abdiserte Pietro I frivillig for å bli munk og dette åpnet for at den pro-ottonianske Vitale Candiano kunne komme tilbake til Venezia som Doge i 977 og gjenopprette byens vennskapelige forhold til imperiet. Imidlertid ble Vitales regjeringstid kort, også han abdiserte frivillig etter mindre enn to år for å bli munk. Etter dette ble den pro-bysantinske Tribuno Memmo ny doge i 979. Med denne endringen i ledelsen i Venezia var Otto II mer motvillig i forhold til å fornye byens kommersielle avtaler som hans far tidligere hadde gitt. Det var først etter inngripen fra Otto IIs mor, enkekeiserinne Adelheid, at keiseren gikk med på å fornye avtalene.

Det brøt ut uro i Venezia i 980 mellom den pro-ottonianske Coloprinifamilien og den pro-bysantinske Morosinifamilien. Coloprinifamilien bønnfalt keiseren om støtte og Otto II som nå så en mulighet til å innlemme Venezia i imperiet, gikk med på dette. Da Otto II ankom Italia iverksatte han en handelsblokade mot republikken. Denne første embargoen hadde liten effekt, men Otto innførte en andre blokade i 983 som fikk store virkninger i den venetianske økonomien. Effektene var katastrofale nok til at de herskende venetianske familier ble tvunget til å overgi seg til Otto II, men da Otto II døde samme år førte ikke dette til noe.

Religiøs politikk

Otto II fulgte opp sin fars politikk med å gi økt innflytelse til kirken, spesielt klostervesenet og klostrene. Kirken og dens organer fungerte som støtte og stabiliserende faktor i imperiet. For å gjennomføre dette sørget Otto II for å styrke biskopenes juridiske integritet og økonomiske uavhengighet fra den sekulære adelen. Ottonianerne hadde spesiell tilknytning Memleben i Sachsen hvor både Otto IIs far Otto I og bestefar Henrik I av Sachsen hadde dødd. Otto II og hans kone Theophania hevet den åndelige betydningen av byen ved å etablere et benediktinerkloster der: Memlebenklosteret. På kort tid ble Memlebenklosteret et av de rikeste og mest innflytelsesrike av imperiets klostre. Disse tiltakene og den uvanlige størrelsen på klosteret kan indikere at Memleben hadde vært ment som et mausoleum for de ottonianske herskerne.

Etter å ha slått ned opprøret fra hertug Henrik II i 977-978 – et opprør som gikk under betegnelsen De tre Henrikers opprør (War of the Three Henries) på grunn av lederne Henrik II av Bayern, biskop Henrik I av Augsburg og hertug Henrik (I) av Bayern og (III) av Kärnten – brukte Otto II klosteret som rettssal mot forræderne. Mens Otto I bare hadde grunnlagt ett kloster (som senere ble omgjort til katedralen i Magdeburg) i løpet av sine 37 år ved makten, hadde Otto II etablert minst fire klostre: Memleben, Tegernsee, Bergen og Arneburg. Klostervesenet ble en viktig del av Otto IIs politikk og han ga klostrene viktige politiske funksjoner.

Otto II ansatte munker som sine øverste politiske rådgivere, blant annet Ekkehard I og Majolus av Cluny. En av de viktigste slike munker var Johannes Philagathos (den fremtidige motpave Johannes XVI). Johannes, som var av gresk avstamning, var personlig kapellan for Otto IIs kone Theophania, som fulgte henne da hun reiste fra Konstantinopel for å gifte seg med Otto II. Otto II utnevnte ham som sin kansler 980-982 sammen med abbeden i Nonantolaklosteret. Etter Otto IIs død i 983 utnevnte Theophania, som da var regent for sønnen Otto III, Johannes til hans veileder. Hun skulle senere utnevne Johannes til biskop av Piacenza og ønsket å sende ham til Konstantinopel for få i stand et arrangert ekteskap mellom Otto III og en bysantinsk prinsesse.

Ekspansjon mot sør

Italia rundt 1000, kort etter at Otto II døde i 983.

I forhold til Italia ønsket Otto II å utvide maktområdet i større grad enn Otto I hadde ambisjoner om. Han var ikke fornøyd med de territoriale gevinster som faren hadde oppnådd. Hans politikk var ikke bare basert på å sikre sin makt i Roma eller å samarbeide med pavemakten, men også å få et absolutt herredømme over hele Italia. Otto II ble påvirket av sin kone, som var fiendtlig innstilt til det makedonske riket og den bysantinske keiser Basil II etter mordet på Johannes I Tzimiskes, til å annektere det bysantinsk-kontrollerte Sør-Italia. Men denne politikken betydde også nødvendigvis krig ikke bare med Det bysantinske riket, men også det muslimske Fatimidkalifatet som også hadde Sør-Italia innenfor sin innflytelsessfære.

Ottonianernes militære sjef i det sentrale og sørlige Italia hadde lenge vært den lombardiske leder Pandulf (Pandulf Ironhead). Han var opprinnelig utnevnt av Otto I til prins av hertugdømmet Benevento og fyrstedømmet Capua i 961 og førte på keiserens vegne krig mot bysantinerne og utvidet keiserdømmet til å omfatte hertugdømmet Spoleto i 967. Under Otto II fikk Pandulf også innlemmet fyrstedømmet Salerno i 978 i imperiet. Dermed var alle de tre sørlige lombardiske distriktene Benevento, Capua og Salerno innlemmet i romerriket. Som vasall av Otto II hersket Pandulf over et område som strakte seg fra Toscana i nord og til Tarantobukta i sør.

Med Pandulfs død i 981 mistet Otto II av en av sine viktigste løytnanter. Pandulfs eiendommer ble delt mellom hans sønner, men det oppsto snart krangel mellom de lokale lombardiske fyrster. Pandulfs eldste sønn Landulf IV av Benevento overtok Capua og Benevento mens hans yngste sønn Pandulf II av Benevento fikk Salerno. Etter å ha hørt om Pandulfs død reiste Otto II sørover fra Roma for å innsette Thrasimund IV som hertug av Spoleto. Deretter fikk Pandulfs nevø Pandulf II av Benevento territoriet Benevento da Otto II delte opp Landulf IVs territorium slik at Landulf IV bare fikk beholde Capua. Hertug Manso I av Amalfi avsatte til slutt Pandulf II helt i Salerno i 982.

I løpet av 982 kollapset hele det riket som hadde vært styrt av Pandulf, og dette svekket Otto IIs posisjon mot bysantinerne. Bysantinerne hevdet fortsatt suverenitet over de lombardiske fyrstedømmer og mangel på en sterk leder tillot bysantinerne å gjøre innhugg lenger nord. Otto II forsøkte ved flere anledninger å gjenforene de lombardiske fyrstedømmene politisk og kirkelig i imperiet etter Pandulfs død. Selv om han ikke lyktes i å beseire Manso i Salerno oppnådde likevel Otto II til slutt fått anerkjennelse fra alle de lombardiske fyrstedømmene.

Med gjenopprettet autoritet i de lombardiske provinsene vendte Otto II sin oppmerksomhet mot trusselen fra det muslimske Sicilia. Siden 960-årene hadde øya vært under muslimsk styre som emiratet Sicilia, en stat i fatimidkalifatet. Lederskapet i kalbid-dynastiet hadde gjennomført angrep mot imperiets områder i Sør-Italia. Pandulfs død i 981 tillot den sicilianske emiren Abu al-Qasim å angripe mål i Apulia og Calabria. Så tidlig som i 980 Otto II krevde en flåtestyrke fra byen Pisa for å bistå i krigen mot muslimene i Sør-Italia og i september 981 marsjerte sørover i Italia. Ettersom han trengte allierte i sin kamp mot muslimene og Det bysantinske riket forsonet Otto II seg med hertug Manso I og ga ham imperiets anerkjennelse av hans styre i Salerno.

Otto IIs tropper gikk inn på bysantinsk-kontrollert territorium i Apulia i januar 982 med tanke på å annektere territoriet til det romerske imperiet. Otto IIs frammarsj forårsaket at Det bysantinske riket forsøkte å få i stand en allianse med det muslimske Sicilia for å holde på sine sørlige italienske provinser. Keiserens hær beleiret og erobret den bysantinske byen Taranto, det administrative senteret i Apulia i mars 982. Etter å ha feiret påske i Taranto flyttet Otto II hæren sin vestover og beseiret en muslimsk hær i begynnelsen av juli. Emir Abu al-Qasim, som hadde erklært hellig krig (jihad) mot imperiet, trakk seg da han merket styrken i Otto IIs tropper når keiseren nærmet seg Rossano Calabro. Da han ble informert om den muslimske retretten etterlot Otto II sin kone Theophania og sin unge sønn Otto III (sammen med det keiserlige skattkammer) i byen og ledet sin hær i forfølgelsen av den muslimske styrken.

På grunn av imperiets blokade på sjøen kunne ikke al-Qasim flykte tilbake til Sicilia. Han møtte derfor den keiserlige hær i slaget ved Stilo sør for Crotone på Capo Colonna den 14. juli 982. Etter et voldsomt sammenstøt ødela et korps av Otto IIs tunge kavaleri det muslimske kommandosenteret, presset på mot al-Qasims vakter og drepte emiren. Til tross for at emiren var død flyktet ikke de muslimske troppene fra slagmarken. Muslimene omgrupperte i stedet og klarte å omringe de keiserlige soldater, drepte mange av dem og påførte keiseren et alvorlig nederlag. Ifølge den muslimske historikeren Ibn al-Athir mistet keiserens hær rundt 4000 soldater. De lombardiske prinsene Landulf IV av Benevento og Pandulf II av Salerno, den tyske biskop Henrik I, biskop av Augsburg, den tyske markgreve Gunther av Merseburg, abbeden av Fulda og en rekke andre keiserlige tjenestemenn var blant de som mistet livet.

Imperiets nederlag rystet det politiske miljøet i Sør-Italia. Med to lombardiske prinser døde gikk fyrstedømmet Capua og fyrstedømmet Benevento over på yngre grener av den lomardiske landulfidfamilien. Selv om de muslimske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Sicilia etter seieren sin fortsatte muslimene sin tilstedeværelse i Sør-Italia og trakasserte bysantinerne og langobardene. Ottonianernes nederlag, det verste i imperiets historie til da, reduserte keisermakten i Sør-Italia vesentlig. Bysantinerne gikk sammen med muslimene og gjenvant Apulia fra de ottonianske styrkene.

Kriser i imperiet

Problemer

Nederlaget ved Stilo tvang Otto II til å flykte nordover til Roma. Han innkalte der Riksdagen til å møtes i Verona i pinsen 983. Han sendte sin nevø Otto I, hertug av Schwaben og Bayern tilbake til Tyskland med nyheten om nederlaget ved Stilo, og ba ham om å innkalle den tyske adelen til møtet, men Otto døde underveis den 1. november 982 i Lucca. Nyheten om slaget krysset likevel Alpene og nådde etter hvert så langt som til Wessex i Storbritannia, som betegner omfanget av dette nederlaget. Hertug Bernard I av Sachsen var på vei sørover til riksdagsforsamlingen da danske vikingangrep tvang ham til å dra tilbake for å møte denne trusselen.

Under riksdagsmøtet utnevnte Otto II Konrad I (en fjern slektning av Otto II) til ny hertug av Schwaben og Henrik III til ny hertug av Bayern. Henrik III hadde tidligere blitt sendt i eksil av Otto II etter hans deltakelse og nederlag i de tre Henrikenes opprør i 977-978. Nederlaget ved Stilo kostet imperiet så mange adelsmenn at Otto II ble tvunget til å heve forvisningen av Henrik III for å stabilisere de indre anliggender i Tyskland mens han kjempet mot muslimene og bysantinerne i Sør-Italia. Utnevnelsen av Konrad I til hertug av Schwaben i 983 brakte det konradinske dynastiet tilbake til makten i Schwaben for første gang siden keiser Otto i 948. Otto II og de andre herskerne ble enige om en strategi for sjøveis blokade og økonomisk krigføring inntil militære forsterkninger kunne komme fra Tyskland. Otto II forberedte en ny krig mot muslimene og fikk i stand en avtale med Republikken Venezia fordi han trengte hjelp av dem etter nederlaget ved Stilo. Men Otto IIs død året etter og den påfølgende borgerkrigen satte en stopper for angrepet.

Det viktigste for Otto II ved riksdagsmøtet i Verona var imidlertid å sikre «valget» av hans sønn Otto III til romersk keiser. Otto III var bare tre år gammel da han ble valgt til konge av Tyskland og tronarving til den keiserlige tronen. Han ble dermed den eneste tyske kongen som var valgt sør for Alpene. Den eksakte årsaken til denne uvanlige prosedyren er ukjent for ettertiden. Det er mulig at forholdene i Sør-Italia etter nederlaget gjorde det nødvendig for Otto II å handle raskt med å utpeke en tronarving for å sikre seg samtykke fra Riksdagen. Det er også tenkelig at Otto II ved å avholde valget i Italia ville vise at Italia var en likeverdig del av riket på samme nivå som Tyskland. Da valget var sikret dro Otto III og hans mor, keiserinne Theophania, nordover over Alpene mot Aachen, stedet for ottonianernes tradisjonelle kroning, for at Otto III skulle bli offisielt kronet som konge. Otto II oppholdt seg i Italia for å forberede sitt militære framstøt mot muslimene.

Det store slaviske opprøret

Markgrevskapet Nordmark (markert med rødt) mellom markgrevskapet Billung i nord og markgrevskapet Øst-Sachsen (Lusatia) i sør. Både Billung og Nordmark gikk tapt etter det store slaviske opprøret.

Rundt år 982 utvidet imperiet sitt herredømme inn i slaviske territorium så langt øst som elva Neisse og så langt sør som Erzgebirge. Etter nederlaget til Otto II ved Stilo i 983 gjorde Lutici-føderasjonen av de polabiske slavere opprør mot sine tyske herskere, noe som utløste et stort opprør kjent som Det store slaviske opprøret (Slawenaufstand). De polabiske slaverne angrep bispedømmene Havelberg og Brandenburg. Ifølge den tyske kronikøren biskop Thietmar av Merseburg var det den flere tiår lange tvangsmessige germaniseringen og kristningen av slaverne knyttet til disse to kirkene som var årsaken til angrepene på bispesetene. Thietmar la skylden for opprøret på tyskernes mishandling av slaverne. I obotritternes territorier langs elva Elben innledet luticierne et opprør rettet mot føydalstyret og kristendommen og fikk betydelig støtte av den obotrittiske befolkningen med deres leder Mstivoj. Obotrittenes opprør var vellykket, den fyrstelige familien forble kristne, men de oppløste noen kristne institusjoner.

Soldater fra Nordmark, Meissen, Lusatia, fra bispedømmet Halberstadt og erkebispedømmet Magdeburg gikk sammen om å bekjempe slaverne i nærheten Stendal i delstaten Sachsen-Anhalt. Likevel ble imperiets hær tvunget til å trekke seg tilbake til den vestlige bredden av Elben. Forsøket på å kristne slaverne måtte avsluttes og den politiske kontrollen over Billung og Nordmark, det vil si territoriene øst for Elben var tapt. Otto Is livsverk med å omvende slaverne til kristendommen måtte oppgis, og de slaviske områdene øst for Elben skulle forbli hedenske i over et århundre før misjonsarbeidet ble gjenopptatt. Kirkene i bispedømmene Havelberg og Brandenburg skulle ikke bli gjenoppbygd før i det 12. århundre.

Danskene utnyttet det slaviske opprøret til å invadere hertugdømmet Schleswig ved imperiets nordgrense, mens sorbiske slavere (vendere) invaderte grevskapet Zeitz og overtok kontrollen fra sakserne.

Plutselig død og politisk uro

I juli 983 døde ottonianernes viktige støttespiller pave Benedikt VII etter å ha sittet på pavestolen i nesten ti år. Otto II returnerte til Roma i september for å utnevne en ny pave og valgte biskpoen av Pavia, Pietro Canepanova som regjerte under navnet pave Johannes XIV fra november eller tidlig desember. Mens Otto II var i Roma for å føre tilsyn med pavevalget brøt det ut malaria i det sentrale Italia og dette hindret gjenopptakelse av den militære aktiviteten i Sør-Italia. Malariautbruddet førte til slutt til døden for keiseren selv. Han døde i sitt palass i Roma i en alder av 28 år den 7. desember 983 etter å ha regjert litt over et tiår. Otto IIs penger og eiendeler ble delt mellom den katolske kirke, de fattige i riket, hans mor Adelaide og hans søster Matilda som var abbedisse i Quedlinburg, og de adelsmennene som hadde vært lojale mot ham. Otto II ble deretter gravlagt i atriet i St. Peterskirken og ble den eneste tyske herskeren som er begravet i et fremmed land og ikke i Tyskland.

Otto IIs tre år gamle sønn Otto III ble kronet til konge av Tyskland i Aachen på første juledag 983, tre uker etter farens død. Otto III ble kronet av Willigis, erkebiskopen av Mainz og Johannes, erkebiskopen av Ravenna. Nyheten om Otto IIs død nådde først Tyskland etter kroningen av Otto III. De uløste problemene i Sør-Italia og det slaviske opprøret på imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen i keiserriket svært ustabil. Å få et mindreårig barn på keisertronen førte til forvirring slik at Otto IIIs mor, Theophania, måtte tre inn som hans regent.

I 976 hadde Otto II avsatt Henrik II som hertug av Bayern og fengslet ham. Tidlig i 984 flyktet Henrik II fra sitt fangenskap hos biskopen av Utrecht. Etter å ha kommet seg fri tok han barnet Otto III til fange og som medlem av det regjerende ottonianske dynastiet hevdet han selv å ha retten til keisertronen. Henrik II gikk til slutt gikk så langt som å hevde sin rett til den tyske tronen direkte og fikk støtte fra hertug Mieszko I av Polen og hertug Boleslaus II av Böhmen. Henrik IIs kandidataur ble støttet av Egbert (erkebiskop av Trier), Gisilher (erkebiskop av Magdeburg) og biskop Dietrich I av Metz. Otto IIIs rett til tronen ble støttet av Willigis (erkebiskop av Mainz og hertugene av Sachsen, Bayern og Schwaben. Trusselen om krig fra Willigis og hertug Konrad I av Schwaben tvang Henrik II til å sette Otto III fri den 29. juni 984 og å respektere Theophanias regentskap.

Otto IIs tidlige død og hendelsene etter dette var en alvorlig prøvelse for det tysk-romerske imperiet. Til tross for at riket ble styrt av en mindreårig med sin mor som regent klarte riket å opprettholde den strukturen som var etablert av Otto I, og de fleste av imperiets embedsmenn forble lojale mot imperiet.

Karakter

Otto var liten av vekst, men av natur modig og impulsiv og trente seg opp til en dyktig ridder. Han hadde en raus holdning til kirken og bidro til spredning av kristendommen på mange måter. Ifølge en av de samtidige krønikene fikk han tilnavnet "Røde Otto" da han i 981 inviterte den mest problematiske av de romerske familier til en bankett og slaktet dem ned under middagen. Mer diplomatiske kronikører sa at tilnavnet kom på grunn av hans rødlige hudfarge.

Familie og barn

Se Liudolfingene og Det ottonianske dynasti

Otto II tilhørte det ottonianske dynasti som hersket i Tyskland (og senere Det tysk-romerske rike) fra 919 til 1024. Han var sønnesønn av hertug Henrik II av Sachsen og sønn av keiser Otto I av Det tysk-romerske rike. Han var også far til Otto III av Det tysk-romerske rike.

Otto II hadde bare en kjent hustru. Den 14. april 972 giftet han seg med Theophania, en bysantinsk prinsesse av Phokas-familien som var kusine av den regjerende bysantinske keiser Johannes I Tzimiskes. De to hadde minst fem barn:

• Sophie I, abbedisse av Gandersheim og Essenklosteret, født 975, død 1039.
• Adelheid I, abbedisse av Quedlinburg og Gandersheim, født november eller desember 977, død 1040.
• Matilda av Tyskland, født 979, død 1025, gift med Ezzo, pfalzgreve av Lotharingia
• Otto III av Det tysk-romerske rike, født juni (eller juli) 980, død 23. januar 1002
• En datter, en tvilling til Otto, som døde før 8. oktober 980

Eksterne lenker

• Otto IIs grav i Peterskirken