Pimen
| Pimen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. juli 1910[1][2][3][4] Kobylino | ||
| Død | 3. mai 1990[1][2][3][4] (79 år) Moskva | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Troitse-Sergijeva Lavra | ||
| Utmerkelser | 14 oppføringer
Stern der Völkerfreundschaft (1983)
Finlands hvite roses orden Arbeidets røde fanes orden (1977) Ordenen folkenes vennskap (1980) Medaljen for forsvaret av Moskva 1. klasse av Sergij Radonezjskij-ordenen Vennskapsordenen (1985)[5] Sedertreordenen Order of St. Vladimir the Equal-to-the-Apostles (first class) Arbeidets røde fanes orden (1985) Arbeidets røde fanes orden (1988) Den apostellike Sankt Vladimirs orden Sergij Radonezjskij-ordenen Grand Cross of the Order of the Holy Lamb[6] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Pimen (russisk: Пимен) (født 10. julijul./ 23. juli 1910greg., død 3. mai 1990) var patriark av Moskva og hele Russland og overhode for den russisk-ortodokse kirke 1971–1990.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Hans opprinnelige navn var Sergej Mikhajlovitsj Izvekov (russisk: Сергей Михайлович Извеков). Ifølge alle offisielle biografier ble han født i byen Bogorodsk 3 mil øst for Moskva. Imidlertid finnes det et studentkort fra 1940 som han selv har signert (og derved godkjent) som oppgir fødestedet til landsbyen Kobylino i Babitsjevo volost i Malojaroslavets ujezd i Kaluga guvernement.[7] 5. desember 1925 ble han, 15 år gammel, viet til munk i Sretenskij-klosteret i Moskva. Han ble presteviet 12. januar 1931 i Kristi åpenbaringskatedral i Dorogomilovo.
Han gjennomførte førstegangstjeneste i Den røde hær 1932–34. Da Hitler-Tyskland angrep 22. juni 1941 ble han mobilisert. 28. juni 1943 forsvant han plutselig fra avdelingen sin.[8]
- 1946–1950: Ulike kirkelige verv i Murom, Odessa, Rostov-na-Donu og Rjazan.
- 1950: Arkimandritt og abbed i Petsjersk-klosteret ved Pskov.
- 1954: Abbed i Treenighetsklosteret i Sergijev Posad, Russlands viktigste kloster.
- 1957: Bispeviet.
- 1961: Metropolitt av Leningrad og Ladoga.
- 1963: Metropolitt av Krutitsy og Kolomna.
17. april 1970 døde patriark Aleksij I, og Pimen ble valgt til midlertidig stedfortreder. På kirkemøtet i mai-juni 1971 ble han valgt til ny patriark.
Pimen hadde nå den utakknemlige oppgaven å lede en kristen kirke i et land der myndighetene aktivt søkte å utrydde all religion. All kirkelig aktivitet var strengt kontrollert og den eneste offentlige rollen kirken fikk lov til å spille var som en del av kommunistregimets propagandaaktivitet. Særlig innenfor den statsstyrte «fredsbevegelsen» var kirken til stede.
I 1988 var det 1000 år siden Russland ble kristnet, og markeringen var i utgangspunktet tenkt å være svært begrenset. Takket være Gorbatsjovs reformer ble de imidlertid mulig å gjøre markeringen langt mer offentlig. Feiringen av 1000-årsjubileet ble den utløsende faktor for en revitalisering av det religiøse livet i det tidligere Sovjetunionen.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pimen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Sergej Michailowitsch Pimen, Munzinger IBA 00000013012, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0050946[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pimen[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
- ^ Helsingin Sanomat, side(r) 11, utgitt 6. mai 1974[Hentet fra Wikidata]
- ^ «bogoslov.ru». Arkivert fra originalen 19. januar 2011. Besøkt 23. januar 2011.
- ^ Tidsskriftet Московский церковный вестник, nr. 8, mai 1991, side 7
