Ernest Rutherford

I 1906 oppdaget han at energirike alfapartikler ble spredt i tynne folier. Denne oppdagelsen gav ham de første forestillinger om atomkjerner. Etter forslag fra Rutherford gjennomførte to av hans assistenter i 1909 eksperimenter som viste at alfapartiklene av og til ble spredt i meget store vinkler. I 1911 forklarte Rutherford dette ved å anta at atomet består av en tung kjerne med positiv ladning og lette elektroner i relativt stor avstand fra kjernen. Hans beregninger av alfapartiklers spredning, Rutherford-spredning, mot et slikt atom ble straks bekreftet av nye eksperimenter.

Den danske fysikeren Niels Bohr, som fra 1912 oppholdt seg i Manchester, begynte straks å undersøke de teoretiske konsekvensene av atomkjernehypotesen og utviklet med den som grunnlag sin nye atommodell, som også kalles Bohr-Rutherford-modellen.

Etter at Rutherford under første verdenskrig hadde arbeidet med utstyr for oppdagelse av ubåter, fortsatte han sine kjernefysiske eksperimenter. Han frembrakte i 1919 den første kunstige kjernereaksjon idet han bombarderte nitrogen med alfapartikler, og fant at det ble sendt ut protoner. Han foretok senere en rekke andre undersøkelser av kjernereaksjoner.

Han hadde også ideen om eksistensen av nøytroner, partikler som ble oppdaget av hans elev James Chadwick, mens denne arbeidet under Rutherford.

Rutherford var en genial eksperimentator. Han satte med enkle midler opp nye forsøk, og forstod, uten å være spesielt teoretisk interessert, å trekke de rette teoretiske slutningene av eksperimentene. Han ble adlet 1914, og var i en årrekke president i Royal Society.