I 1980-årene gjorde den aldrende Kurosawa et comeback med publikumssuksessene Kagemusha (1980) og Ran (1985). Også Shohei Imamura, som hadde gjort seg bemerket med satiren Buta to gunkan (1961), kom tilbake med nyinnspillingen Balladen om Narayama (1983; Gullpalmen i Cannes) og Kuroi ame (1989), hvor han i sistnevnte tok utgangspunkt i atombomben over Hiroshima. Kohei Oguri laget den bemerkede barneskildringen Mudderelven (1981), dessuten fikk Mitsuo Yanagimachi internasjonal distribusjon med Ildfestivalen (1985) og Juzo Itami med Tampopo (1986). Kon Ichikawa laget en ny versjon av den ofte filmatiserte samuraifortellingen 47 ronin (1994).
Fra 1980-årene måtte japansk film tåle motgang, slik tendensen var i mange industrialiserte land. Duellen med amerikansk film tilspisset seg, og japansk films andel av hjemmemarkedet falt til under 40 prosent. Elektronikkprodusenten Sony kjøpte seg inn i amerikansk filmproduksjon (Columbia). Nikkatsu-selskapet gikk konkurs i 1993 etter 80 års drift (men er senere blitt gjenopplivet), og Toho, Toei og Schochiku sto igjen som dominerende selskaper. Pendelen har siden svingt tilbake. Etter et lavmål i 1996 solgte de over 2600 japanske kinoene, med verdens høyeste gjennomsnittlige billettpris (cirka 80 kroner), i 2003 for første gang billetter for mer enn 200 milliarder yen (cirka 12 milliarder kroner). I 2020 ble Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba the Movie: Mugen Train (regissert av Haruo Sotozaki) den mest innbringende filmen i Japan noensinne, til tross for korona-pandemien.
Blant de mest kjente reginavnene rundt årtusenskiftet var Takeshi Kitano med Sonatine (1994), Hana-bi (1997) og Zatoichi (2004), Hideo Nakata med skrekkfilmen Ringu (1998; oppfølger i 1999) og veteranen Kinji Fukasaku med den voldelige Battle Royale (2000; oppfølger i 2003). Kiyoshi Kurosawa laget de to kjølige, hypnotiske grøsserne Cure (1997) og Kairo (2001). Japansk skrekkfilm (kjent som «J-horror») skjøt generelt i været på dette tidspunktet, revitalisert kanskje særlig av Ringu (som fikk en amerikansk remake og oppfølgere), men også filmer som Audition (Takashi Miike, 1999) og Ju-on: The Grudge (Takashi Shimizu).
Hirokazu Kore-eda har vært aktiv som filmskaper siden 1990-tallet, men har utover 2000-tallet utmerket seg som en av de internasjonalt mest anerkjente regissørene fra Japan. Hans finstemte og tidvis vonde familiefortellinger (som sammenlignes med Yasujiro Ozus, selv om Kore-eda selv har nevnt andre inspirasjonskilder som viktigere) inkluderer Nobody Knows (2004), Still Walking (2008) og Søstre (2015), samt Shoplifters (2018) som vant Gullpalmen i Cannes.
Naomi Kawase er den mest fremtredende, kvinnelige filmskaperen fra Japan på 2010-tallet, med blant andre Still the Water (2014) og Under kirsebæretrærne (2015). Filmene hennes har gjerne en meditativ og dempet stil, med dokumentariske trekk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.