Japan (film) En Tokyo-fortelling

Japansk films to hovedformer har tradisjonelt vært samtidsdramaet og den historiske filmen. Vi ser Chishu Ryu og Chiyeko Higashiyama som foreldrene i En Tokyo-fortelling (1953) i regi av Yasujiro Ozu.

Av /NTB Scanpix ※.
Japan (film) Blodets trone

Toshiro Mifune som Macbeth-skikkelsen i Akira Kurosawas Blodets trone (1957).

Av /NTB Scanpix ※.

I motsetning til i Vesten ble filmen tidlig en respektert kunstart i Japan, og et høyt håndverksmessig nivå gjorde seg raskt gjeldende. I etterkrigstiden kom produksjonen opp i over 500 spillefilmer i året, flere enn i noe annet land på den tiden.

Den første filmforestillingen fant sted i 1897, og de første kinoene ble bygd i Tokyo i 1905. Nikkatsu, som lenge var et av Japans største filmselskaper, ble etablert allerede i 1912. Produksjonen fordelte seg mellom Tokyo og Kyoto. De tidligste filmene var gjengivelser av kabuki-teateret, inkludert bruk av mannlige skuespillere i kvinneroller.

Jidai-geki og gendai-geki

Fra cirka 1920 skilles det mellom to grunntyper av filmer: jidai-geki (historiske filmer henlagt til føydaltiden) og gendai-geki (samtidsdramaer). Jordskjelvet i 1923 etterlot studioene i Tokyo i ruiner, og selskapene i Kyoto med sin produksjon av overveiende jidai-geki ble en tid dominerende. Denne typen historisk film har siden hatt en sentral plass i japansk film, og dens personer, miljøer og temaer har vært nærværende i den populære «sverdfilm»-sjangeren (chambara) og hos ledende regissører. Også utenlandske filmer kom inn på det japanske markedet og øvde påvirkning både på regissører og publikum. De første kvinnelige filmskuespillerne gjorde sin entré, og skildringer av middelklassen ble en sentral del av produksjonen. Både Kenji Mizoguchi og Yasujiro Ozu, to av japansk films største kunstnere, ble eksponenter for denne utviklingen. Teinosuke Kinugasa gjorde seg bemerket med Korsveien (1928), som også ble lansert i Europa.

Japans kinoer i stumfilmtiden anvendte prinsippet med en levende «forteller» (benshi) som supplerte filmens handling under visningen. Denne yrkesgruppen gjorde kraftig motstand mot innspilt lyd i film, og til tross for at den første lydfilmen, Min hustru og kvinnen ved siden av, i regi av Heinosuke Gosho, fikk premiere i 1931, var ikke den nye formen etablert før i midten av 1930-årene. Foruten Mizoguchi, Ozu, Kinugasa og Gosho bør også Mansaku Itami og Sadao Yamanaka nevnes blant epokens ledende navn. Mestere innen jidai-geki var Hiroshi Inagaki, Tomu Uchida og Daisuke Ito.

Japansk film i etterkrigstiden

Andre verdenskrig representerte en midlertidig nedgangsperiode. En konsolidering førte til at fem selskaper, Shochiku, Toho, Nikkatsu, Daiei og Toei, ble ledende. Disse kom til å dominere etterkrigstidens filmproduksjon, med 90 prosent av markedet per 1953.

I 1951 kom japansk films gjennombrudd i Vesten med Akira Kurosawas mesterverk Rashomon (Demonenes port, 1950; Oscar-pris). Kurosawa ble den japanske regissøren med størst internasjonal suksess i årene som fulgte, og filmer som De syv samuraier (1954), Macbeth-filmen Blodets trone (1957) og Yojimbo (1961) førte til at både publikum og kritikere verden over oppdaget den japanske filmen. Mizoguchi blomstret i sine siste år og leverte mesterverker som Oharu (1952) og Ugetsu monogatari (1953). Det samme gjorde Ozu med filmer som En Tokyo-fortelling (1953) og Flytende gress (1959). Filmene lanserte skuespillere som Machiko Kyo, Tatsuya Nakadai, Takashi Shimura og ikke minst Toshiro Mifune.

Kinugasa var stadig et viktig navn med Helvetes porter (1953; Oscar-pris) og Den hvite hegren (1958). Likeledes Inagaki, som blant annet laget samuraitrilogien Miyamoto Musashi (1940; innspilt på nytt i 1954 til 1956; Oscar-pris i 1955). Den vedvarende tradisjonen med å filmatisere det beste av japansk litteratur gjorde seg også sterkt gjeldende, og en ledende eksponent var Shiro Toyoda, med blant annet Ekteskapelige forhold (1955). Betydelig var Mikio Naruse med sine inntrengende familieskildringer, blant annet Sene krysantemer (1954). Keisuke Kinoshita laget kvinneskildringen Nihon no higeki (1953) og Fukazawa-filmatiseringen Balladen om Narayama (1958).

Kon Ichikawa fikk et stort navn i Vesten med antikrigsfilmen Biruma no tategoto (1956; også nyinnspilling fra 1985) og den brutale krigsskildringen Nobi (Kampen på slettene, 1959). Det samme gjorde Masaki Kobayashi med realisme-trilogien Ningen no joken (1958–1961), samurai-fortellingen Seppuku (Harakiri, 1962) og den visuelt raffinerte spøkelsesfilmen Kwaidan (1964). Vid internasjonal distribusjon fikk også Kaneto Shindo med Barn av Hiroshima (1952) og Onibaba (1964), og Hiroshi Teshigahara med Kvinnen i sanden (1964). Tadashi Imai var den ledende representanten for en sosialrealistisk og sterkt samfunnsorientert film.

Representant for en yngre generasjon var Nagisa Oshima, som fikk oppmerksomhet med blant annet En shinjukutyvs dagbok (1968), den sterkt erotisk ladede Sansenes rike (1976) og Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983). En stor produksjon av actionfilmer, gangsterfilmer og skrekkfilmer vokste frem. Særlig populær har Toho-selskapets serie om monsteret Godzilla (1954–) vært, som ved årtusenskiftet var kommet opp i 25 filmer. Regissøren Yoji Yamada har hatt enorm suksess på hjemmemarkedet med sine komedier i filmserien Otoko wa Tsurai yo (kan oversettes til 'Det er hardt å være mann') om den omreisende gateselgeren Tora-san, som alltid er uheldig når det kommer til kjærlighet. Filmserien har Guiness' verdensrekord for å være den lengste filmserien noensinne med den samme skuespilleren. Kiyoshi Atsumi spilte hovedpersonen Tora-san i 48 filmer fra 1969 til 1995.

Studio Ghibli og animasjonsfilmen

Chihiro og heksene
Chihiro og heksene vant Oscarprisen for beste animasjonsfilm i 2003. Filmen er regissert av Hayao Miyazaki og produsert av Studio Ghibli.
Av /NTB Scanpix.

Animasjonsfilmen, kalt animé og beslektet med tegneserieformen manga, fikk et gjennombrudd med Osamu Tezukas serie om Astro Boy (1963). Katsuhiro Otomo fikk internasjonal distribusjon med sin Akira (1988). En annen innflytelsesrik animasjonsfilm er Ghost in the Shell (Mamoru Oshii, 1995), en cyberpunk-fortelling som i likhet med Akira var basert på en manga-serie og som senere har blitt en franchise. I 2017 kom en amerikansk live action-versjon av Ghost in the Shell, regissert av Rupert Sanders med Scarlett Johansson i hovedrollen. Fra 1997 og frem til sin død i 2010 laget Satoshi Kon flere kritikerroste og kulterklærte animasjonsfilmer: Perfect Blue, Millennium Actress, Tokyo Godfather og Paprika, i tillegg til TV-serien Paranoia Agent (2004).

Den mest sentrale animasjonsfilmskaperen i Japan er imidlertid Hayao Miyazaki, som sammen med Isao Takahata og Toshio Suzuki startet animasjonsstudioet Studio Ghibli. Miyazakis egne filmer som regissør inkluderer Chihiro og heksene (2001), som vant Oscar for beste animasjonsfilm og lenge var den mest innbringende kinofilmen i Japan noensinne. Miyazaki har også regissert blant annet Min nabo Totoro (1988), Prinsesse Mononoke (1997) og Det levende slottet (2004). Selv om Miyazakis filmer ofte har unge hovedpersoner og fantasifulle universer myntet på barn, finnes det gjennomgangstemaer som resonnerer med de voksnes verden: forholdet til natur/økologi, teknologi og familie, for å nevne noen. I Miyazakis verden er menneskene sammensatte, og det oppstår sjeldent grovkornede konflikter og tydelige skiller mellom godt og ondt, slik man gjerne ser i vestlig animasjonsfilm.

Isao Takahatas mest anerkjente filmer er Ildfluens grav (1988), Dagen i går (1991) og Fortellingen om prinsesse Kaguya (2013) – filmer som henvender seg mer eksplisitt til et voksent publikum. På 2010-tallet har Hiromasa Yonebayashi laget Arriettas hemmelige verden (2010) og Marnie – min hemmelige venninne (2014) for Studio Ghibli.

Makoto Shinkai (som ikke er tilknyttet Ghibli-studioet) har blitt en betydelig animasjonsaktør på 2010-tallet, med kjempesuksessen Your Name (2016), samt Weathering With You (2019).

1980-tallet og frem til årtusenskiftet

I 1980-årene gjorde den aldrende Kurosawa et comeback med publikumssuksessene Kagemusha (1980) og Ran (1985). Også Shohei Imamura, som hadde gjort seg bemerket med satiren Buta to gunkan (1961), kom tilbake med nyinnspillingen Balladen om Narayama (1983; Gullpalmen i Cannes) og Kuroi ame (1989), hvor han i sistnevnte tok utgangspunkt i atombomben over Hiroshima. Kohei Oguri laget den bemerkede barneskildringen Mudderelven (1981), dessuten fikk Mitsuo Yanagimachi internasjonal distribusjon med Ildfestivalen (1985) og Juzo Itami med Tampopo (1986). Kon Ichikawa laget en ny versjon av den ofte filmatiserte samuraifortellingen 47 ronin (1994).

Fra 1980-årene måtte japansk film tåle motgang, slik tendensen var i mange industrialiserte land. Duellen med amerikansk film tilspisset seg, og japansk films andel av hjemmemarkedet falt til under 40 prosent. Elektronikkprodusenten Sony kjøpte seg inn i amerikansk filmproduksjon (Columbia). Nikkatsu-selskapet gikk konkurs i 1993 etter 80 års drift (men er senere blitt gjenopplivet), og Toho, Toei og Schochiku sto igjen som dominerende selskaper. Pendelen har siden svingt tilbake. Etter et lavmål i 1996 solgte de over 2600 japanske kinoene, med verdens høyeste gjennomsnittlige billettpris (cirka 80 kroner), i 2003 for første gang billetter for mer enn 200 milliarder yen (cirka 12 milliarder kroner). I 2020 ble Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba the Movie: Mugen Train (regissert av Haruo Sotozaki) den mest innbringende filmen i Japan noensinne, til tross for korona-pandemien.

Blant de mest kjente reginavnene rundt årtusenskiftet var Takeshi Kitano med Sonatine (1994), Hana-bi (1997) og Zatoichi (2004), Hideo Nakata med skrekkfilmen Ringu (1998; oppfølger i 1999) og veteranen Kinji Fukasaku med den voldelige Battle Royale (2000; oppfølger i 2003). Kiyoshi Kurosawa laget de to kjølige, hypnotiske grøsserne Cure (1997) og Kairo (2001). Japansk skrekkfilm (kjent som «J-horror») skjøt generelt i været på dette tidspunktet, revitalisert kanskje særlig av Ringu (som fikk en amerikansk remake og oppfølgere), men også filmer som Audition (Takashi Miike, 1999) og Ju-on: The Grudge (Takashi Shimizu).

Hirokazu Kore-eda har vært aktiv som filmskaper siden 1990-tallet, men har utover 2000-tallet utmerket seg som en av de internasjonalt mest anerkjente regissørene fra Japan. Hans finstemte og tidvis vonde familiefortellinger (som sammenlignes med Yasujiro Ozus, selv om Kore-eda selv har nevnt andre inspirasjonskilder som viktigere) inkluderer Nobody Knows (2004), Still Walking (2008) og Søstre (2015), samt Shoplifters (2018) som vant Gullpalmen i Cannes.

Naomi Kawase er den mest fremtredende, kvinnelige filmskaperen fra Japan på 2010-tallet, med blant andre Still the Water (2014) og Under kirsebæretrærne (2015). Filmene hennes har gjerne en meditativ og dempet stil, med dokumentariske trekk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg