Johannes 22.

Johannes 22., fransk geistlig som var pave (i Avignon) fra 1316 til 1334.

Johannes het opprinnelig Jacques Duèze. Han ble biskop av Fréjus i 1300, av Avignon i 1310, kardinal-prest i 1312 og kardinal-biskop av Porto i 1313.

Etter at pavestolen hadde stått tom i over to år etter Clemens 5s død, ble kardinal Duèze valgt til pave i Lyon. Han gjenopptok sin residens i Avignon. Gjennom sine sterke pro-franske holdninger gjorde Johannes det vanskelig for pavedømmet å vende tilbake til Roma, noe han hadde lovet før han ble valgt.

På Johannes' tid kom pavestolen i konflikt med den tyske kong Ludvig av Bayern på en måte som foregrep den utvikling som til sist førte til innføringen av reformasjonen i Tyskland. I 1324 avsatte Johannes kong Ludvig og ekskommuniserte ham. Etter flere års strid dro Ludvig i 1327 til Roma, lot seg krone til keiser og innsatte en motpave, Nikolaus 5. Det kom aldri til forsoning mellom keiseren og Johannes 22. Han var overbevist om pavens overherredømme over verdslige herskere og styrket sentraliseringen av kirkeledelsen.

Johannes gikk hardt frem overfor de fransiskanske fraticelli. Han kom også i konflikt med hele Fransiskanerordenen, som i 1322 hadde uttalt at Kristus og apostlene hadde levd i fullstendig fattigdom. I 1329 fordømte han 26 av mester Eckharts læresetninger. Johannes ble imidlertid selv anklaget for heresi etter gjentatte ganger å ha uttalt at de avdødes sjeler ikke får se Gud før etter de dødes oppstandelse. Han trakk denne læremeningen tilbake på sitt dødsleie.