katolisisme

Det er cirka 1,27 milliarder katolikker i verden (2017). Det vil si at i overkant av 17 prosent av verdens befolkning, og over halvparten av alle kristne, er katolikker. Som katolikk regnes alle som er døpt i den katolske kirke. Katolisisme er dominerende religion i flere europeiske land, som Italia, Frankrike, Irland og Spania, mens det største antallet katolikker bor i Latin-Amerika.

Den katolske kirken er også det største trossamfunnet i USA regnet i antall medlemmer. I Afrika er rundt halvparten av alle kristne katolikker. Dette utgjør omtrent like mange katolikker som i Asia (rundt 120–130 millioner). Det finnes også rundt tre millioner katolikker i Midtøsten og til sammen rundt åtte millioner i Oseania.

I Norge har antall katolikker økt kraftig de siste årene, fra i overkant av 45 000 registrerte medlemmer i 2005 til om lag 120 000 i 2012. Økningen skyldes arbeidsinnvandring, særlig fra Polen. Ifølge kirkens egne estimater bodde det i 2014 nærmere 200 000 katolsk døpte i landet.

Katolisismen har samme troslære som de andre kristne kirkene når det gjelder synet på Gud, Jesus som Guds sønn og Den hellige ånd som ivaretar Guds budskap blant menneskene, altså det som kalles treenigheten. Katolisismen skiller seg fra protestantismen ved at kirkeorganisasjonen og presteskapet har en spesiell rolle som formidler mellom Gud og menneskene. Ifølge katolsk lære bygger kirken sin autoritet på forholdet til Den hellige ånd. Den hellige ånd er virksom i verden på flere måter, men særlig gjennom kirkens sakramenter som presteskapet forvalter.

Bibelen regnes som Guds åpenbaring. Det nye testamentet, med fortellingene om Jesu liv og virke i evangeliene, er nøkkelen som resten av budskapet skal tolkes med.

Ved siden av Bibelen har tradisjonen stor betydning. Tradisjonen betyr her den måten Bibelens skrifter er blitt tolket på gjennom tidene.

Troslæren formidles gjennom katolisismens egen tolkningstradisjon. Blant de viktigste fortolkerne er kirkefedrene og de kirkelige doktorene som Thomas Aquinas (1225–1274) og Teresa av Ávila (1515–1582). I tillegg kommer de læreavgjørelsene som er truffet av forskjellige kirkemøter.

Som tradisjon regnes også tro og skikker fra tidlig tid, for eksempel relikviekult, troen på Jomfru Marias opptakelse i himmelen og pilegrimsferd.

I katolisismen spiller riter, det vil si hellige handlinger, en viktig rolle. Det skilles mellom obligatoriske og frivillige riter. Obligatoriske riter angår menneskets forhold til Gud, mens de frivillige ritene ofte er knyttet til Jomfru Maria og helgenkult. Eksempler på obligatoriske riter er søndagsmessen og skriftemål, som regel én gang i året, mens rosenkransbønnen er et eksempel på en frivillig rite knyttet til Jomfru Maria.

Av de obligatoriske ritene regnes søndagsmessen som den viktigste. Deltagelse i søndagsmessen kan sammenlignes med islams plikt om daglig rituell bønn og jødiske ritualer på deres helligdag, sabbaten.

Obligatoriske riter består av sakramentene og overgangsriter som markerer endring i årets gang, for eksempel jul og påske, og andre kirkelige feiringer knyttet til Jesu liv.

I tillegg til disse ritene praktiserer katolikker faste. I katolsk praksis er fasten både ukentlig, ved at man spiser fisk og ikke kjøtt på fredager, og årlig en lenger faste som starter 40 dager før påske. I fasten skal katolikker unngå kjøtt, fett og sukker.

Mens obligatoriske riter ledes av prester, er frivillige riter som for eksempel bønn hellige handlinger de troende selv kan utføre.

Selve ordet sakrament betyr å gjøre noe hellig. Sakramentene må utføres av en presteviet mann. Den katolske kirken har sju sakramenter:

• nattverd (eukaristi)
• dåp
• ferming (konfirmasjon)
• ekteskap
• prestevielse
• skriftemål (bot)
• sykesalving

Sakramentene har i katolsk troslære nærmest en automatisk virkning som forandrer en persons forhold til Gud. Dette kalles nåde. Gjennom sakramentene formidler presten nåde på vegne av kirken, som i sin tur forvalter nåden på Guds vegne. Sakramentene er virksomme uavhengig av den enkelte prestens tro eller personlige verdighet. Dette synet på nåden, som en skatt som kirken forvalter, var bakgrunnen for avlatshandelen som utviklet seg i høymiddelalderen. Avlatshandelen gikk ut på at kirken drev kjøp og salg av botsøvelser og tjente penger på at troende kjøpte avlat for sine synder for å lette plagene i skjærsilden. På 1500-tallet ble avlatshandelen kritisert av teologer, blant annet av Erasmus av Rotterdam og augustinermunken Martin Luther. Luthers kritikk mot avlatshandelen regnes som startskuddet for reformasjonen i 1517. Konsilet i Trient, som ble samlet i tre perioder mellom 1545 og 1563 for å demme opp for reformasjonen, vedtok å avvikle avlatshandelen. I dag legges det vekt på at sakramentenes virkning avhenger av mottakerens tro på at de kan medvirke til frelse.

Nattverdssakramentet inngår som et element i samtlige andre sakramenter, i søndagsmessen og i de geistliges (prester, munker og nonner) daglige messefeiringer. Katolisismen ser på nattverden som et sakrament og et hellig mysterium. Ifølge katolsk tro blir brød og vin faktisk og reelt omdannet til Jesu kjøtt og blod i det presten uttaler ordene «dette er mitt blod» (Lukasevangeliet 22,19–20), til forskjell fra protestantismen som regner nattverden som en symbolsk handling.

Mystikk assosieres gjerne med en direkte opplevelse av det guddommelige – en skjellsettende opplevelse av noe hellig. I katolsk tradisjon er mystikk særlig forbundet med klosterlivets fokus på bønn, selvfornektelse og gudskjærlighet.

I middelalderen utviklet det seg en egen kontemplativ og meditativ praksis omkring selvfornektelse, sølibat, faste og botsøvelser, som kunne skape intense religiøse erfaringer av å bli ett med guddommen, såkalt unio mystica. Flere store helgener var mystikere, som Teresa av Ávila og Johannes av Korset.

Til tider fikk ønsket om en mystisk forening med guddommen ekstreme utfall i form av overdreven fast og selvpåført lidelse i forsøk på å etterligne Jesu lidelse på korset. Fra 1700-tallet førte klosterreformer og mer utadrettet virksomhet som sykebehandling og barnehjem til en endring i religiøst fokus. Dette kom også vanlige folk til gode gjennom opprettelse av bønnegrupper i lokale menigheter og mulighet for de troende til å fordype seg i katolske mystikeres skrifter.

Helgenkult og Maria-dyrkelse inngår i de frivillige ritene og har vært del av katolsk praksis siden tidlig kristendom. Helgeners gravsted regnes som hellig og er gjerne mål for pilegrimsferder. Et norsk eksempel er kulten av Olav den Hellige og pilegrimsferden til Nidarosdomen i Trondheim.

Helgenkult og Maria-dyrkelse bygger på forestillingen om at relikvier og helgener kan virke som kanaler for mirakler og hjelpe de troende ved å be til Gud på deres vegne, det vil si forbønn. Den katolske kirke betoner Jomfru Maria som forbilde og ser på Jesu mor som en formidler mellom Jesus og de troende.

Relikviekult er gudstilbedelse hvor deler av helgenens legeme eller eiendeler, relikvier, blir ansett som hellig og fylt med en overnaturlig kraft. Relikviekulter oppsto i forbindelse med kristenforfølgelsene og kulten av martyrene som døde for sin tro, og har likhetstrekk med religiøse skikker i antikken, for eksempel fruktbarhetskult og helbredelsesbønner. Den katolske helgenkulten er en levende tradisjon og fornyes stadig med nye helgener, for eksempel Mor Teresa av Calcutta som ble helgenkåret i 2016. Helgenkåringer skjer gjennom en kirkelig godkjenningsprosess. Kriteriet for å bli en helgen er at vedkommende etter sin død regnes som hellig i sitt lokalmiljø, i tillegg til at to mirakler, gjerne spontan helbredelse fra en dødelig sykdom, tilskrives helgenen.

Fordi Maria ikke har noen grav, er Maria-kulten basert på skulpturer og billedfremstillinger. I mange lokale kirker finnes det en Maria-skulptur eller et Maria-bilde som tillegges spesielle mirakuløse evner. Jomfru Maria fikk offisielt en hellig status som Gudeføderske (Theotokos-dogmet 431). Den hittil siste læresetningen om Jomfru Maria er fra 1950 da pave Pius 12 erklærte dogmet om Marias himmelfart.

Den katolske kirkerett, også kalt kanonisk rett, omfatter alt fra kriminalsaker som tyveri og mord til sivilrett (også kalt familierett) og rent religiøse saker, for eksempel vranglære. Katolsk rettspraksis oppsto parallelt med kirken som organisasjon og besto opprinnelig av lokale lovsamlinger i de ulike bispedømmene. Straffen ble opprinnelig gjennomført av statlige myndigheter. I dag fungerer den som en intern kirkelig ordning.

Formelt sett er kanonisk rett fortsatt gjeldende for katolikker verden over, men kirken har ikke lenger noen sanksjonsmuligheter utover utestengelse fra kirkens egne ordninger. I praksis fungerer den katolske rettsordningen dermed kun som en religiøs og moralsk myndighet som den enkelte troende kan velge å forholde seg til. For eksempel er skilsmisse forbudt i kanonisk rett, men katolikker som får skilsmisse av landets myndigheter kan i tillegg søke kirkeledelsen om oppløsning av ekteskapet. Dette er kostbart, tar lang tid og har usikkert utfall. Skilsmissesaker behandles i egne tribunaler. Det første nivået er bispesetets tribunal, og neste nivå tilhører erkebiskopen, som i Norges tilfelle er erkebispesetet i Westminster i England. Tredje og siste nivå er tribunalet i Vatikanet. Prosessen er nødvendig for en religiøst gyldig tillatelse til gjengifte.

Den viktigste forskjellen mellom katolisismen og protestantismen er at katolisismen vektlegger ritualer, mens protestantismen legger mest vekt på tro. Helt sentralt står nattverden, evkaristien, som i katolisismen er en fast del av messen, både søndagsmessen og daglige messer som prester, munker og nonner er pålagt. Nattverden tolkes på mystisk vis som en reell transformasjon, hvor Jesus Kristus gir seg selv til Faderen som sonoffer for verdens synd og til de troende som næring for deres trosliv. Ifølge katolsk lære skjer dette hver gang nattverden finner sted.

En annen forskjell er pavens sentrale stilling, hans myndighet over kirken og hans rett til å gi bindende læremessige utsagn. Synet på presteembetets karakter og nødvendigheten av den apostoliske suksesjon utgjør også et skille. En annen forskjell er den rollen som klosterordenene spiller i den katolske kirken, både som religiøse sentre og som alternativ religiøs livsform med sølibat, fattigdomsløfte og et kollektivt liv.

Helgenkult, Maria-dyrkelse og troen på relikvier må også nevnes. Protestanter er særlig fremmed for troen på at relikvier og bilder kan virke som kanaler for mirakler, i tillegg til den katolske kirkes betoning av Maria som forbilde.

Det er liten læremessig forskjell mellom den katolske og de ortodokse kirkene. Ulikhetene beror i det vesentlige på historiske motsetninger, uenighet i synet på paven og en større betoning av ritualenes plass i kirkens liv hos de ortodokse. Tilsvarende spiller de folkelige praksisene med helgenkult, Maria-dyrkelse og pilegrimssteder en viktig rolle også i de ortodokse kirkene, som for en stor del har sine egne helgener.

I motsetning til den katolske kirke er de ortodokse kirkene stort sett delt i selvstyrte nasjonale kirker og er generelt karakterisert ved en desentralisert styringsform. Pavens forrang, i alle fall i lærespørsmål, godtas ikke.

• den katolske kirke
• katolisismens historie
• kristendom
• religion i Norge