Magnus Lagabøte

Magnus ble født i Tunsberg som sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Margrete var datter av Skule Bårdsson, Håkons riksstyrer og senere rival.

I oppveksten, som Magnus for det meste tilbrakte i Bergen, må han ha fått god boklig opplæring, og den skotske Lanercost-krøniken forteller at han som konge var en flittig tilhører til undervisningen i teologi i byens fransiskanerskole. Som faren og den eldre broren Håkon den unge var han litterært interessert, og førte videre deres arbeid med å skape en oversatt norsk hofflitteratur. Etter farens død satte Magnus islendingen Sturla Tordsson, Snorre Sturlasons brorsønn, i gang med å skrive Håkons store saga og gav Sturla tilgang til kongelig arkivmateriale i kongsgården i Bergen. Mot slutten av 1270-årene gav han Sturla i oppdrag å sette sammen sin egen saga «etter brev og sitt eget råd» (Sturlunga saga). Det er bare bevart to pergamentblad av denne sagaen, men litt mer av innholdet er kjent indirekte, gjennom opplysninger i islandske annaler som er hentet derfra.

I Håkons saga finnes noen glimt fra Magnus’ barne- og ungdomsår, blant annet roses han for at han 15 år gammel holdt en voksen tale for alderen og snarrådig slukket en brann på et av kongsskipene. Hans først kjente opptreden i regjeringskretsen var som vitne ved kong Håkons freds- og handelsavtale med Lübeck i Bergen i 1250.

Faren begynte tidlig å arbeide for et utenrikspolitisk gunstig giftermål for sønnen. Etter forgjeves fremstøt mot døtre av den danske kong Abel (1251) og den engelske kong Henrik 3. (1259) endte det med at Magnus i 1261 ektet Ingeborg Eriksdatter, datter til den myrdede danskekongen Erik Plovpenning, som Håkon nærmest lot bortføre til Norge.

Faren Håkon ble kronet i 1247. Dette innebar at pavekirken anerkjente et arvelig kongedømme innen hans ætt, basert på prinsippet om ekte byrd. Kongen hadde to ektefødte sønner, Magnus og den eldre Håkon Unge, som var tatt til medkonge i 1240 under Skule Bårdssons opprør. Ifølge Håkons saga var det på tale å gjøre Magnus til hertug over en tredjedel av landet, men kong Håkon fant det (ifølge Magnus?) vanskelig å foreta et endelig skifte mellom sine to sønner. Problemet løste seg da Håkon Unge døde i 1257. Samme år lot kong Håkon Magnus bli valgt til konge på Öckerö utenfor munningen av Göta älv, for at landet ikke skulle være kongeløst mens han var på leidangsferd til Danmark.

Magnus ble hyllet på Øyrating året etter og fikk inntektene av Rygjafylke (Rogaland) til sitt underhold. Der satt han tidvis i Stavanger, og det ser ut til at han på Utstein begynte å bygge ut et kongsgårdsanlegg som senere ble overtatt av augustinerne i Olavsklosteret i Stavanger. Magnus feiret bryllup med Ingeborg Eriksdatter i kongsgården i Bergen i 1261, og begge ble kronet etterpå. Til bryllupsfesten stod «Steinhallen» (Håkonshallen) ferdig. Som medkonge (rex iunior) opptrådte Magnus ved farens side i viktige regjeringshandlinger, og da Håkon la ut på sitt store vesterhavstog i 1263, overlot han ledelsen av riksstyringen til Magnus.

Også innad i riket førte kong Magnus en freds- og stabiliseringspolitikk, som skiller Magnus’ regjeringstid ut fra tiden før og etter. Denne politikken må i høy grad skyldes hans personlige utforming av kongerollen.

I slutten av farens regjeringstid var det definitivt blitt klart at de eldre norske landskapslovene ikke hadde holdt følge med den rettslige og politiske utviklingen i landet. Kong Håkon hadde satt i gang arbeidet med gjennomgripende lovreformer, og Magnus hadde stått ved hans side. Dette arbeidet ble ført videre i langt bredere omfang og i to hovedetapper. Frem til 1268 ble den vestnorske Gulatingsloven og den felles østnorske lovboken for Eidsivatingslag og Borgartingslag revidert. I neste omgang ble den samlende Landsloven utarbeidet for de norske landdistriktene. Den forelå ferdig i 1274 og kom senere til å gjelde på Færøyene, Shetland og Orknøyene.

Landsloven ble i 1276 fulgt av Byloven, som i utgangspunktet siktet mot å regulere forholdene i Bergen, men som snart ble gjort gjeldende i alle de større norske byene. Til de to etappene i det norske lovarbeidet svarte de islandske lovbøkene Járnsíða (1271) og Jónsbók (1281). En gang i årene 1273–1277 ble det også satt sammen en ny Hirdskrå, som regulerte de håndgangne menns organisasjon, rettigheter og plikter.

I Magnus Lagabøte fant kirken en personlig from konge. Han samarbeidet nært med landets biskoper, trakk dem inn som rådgivere i lovgivning og annen regjeringsvirksomhet. Han brukte biskopene sammen med medlemmer av domkapitlene og tiggerordenene (dominikanere og fransiskanere) i viktige diplomatiske oppdrag. Han bygde ut den kongelige kapellorganisasjonen uten å insistere på den reelt avgjørende retten til å presentere geistlige til stillinger der.

Det ser ut til at Magnus i høyere grad enn faren betraktet kapellene som fromme stiftelser; blant annet knyttet han fattighospitaler til noen av dem. Når han gjorde Apostelkirken i kongsgården i Bergen til et kollegiatkapell (med et prestekollegium under ledelse av en prost), tyder det likevel på at han i likhet med faren var opptatt av å bygge ut en geistlighet som skulle tjene kongen religiøst og administrativt. Han hadde et særlig nært forhold til fransiskanerne i Bergen. De ble rundelig betenkt i hans testament, slik de ble i stand til å bygge opp igjen sin klosterkirke (den nåværende domkirken) etter en brann i 1270. Det var her Magnus valgte seg gravplass.

Etter at Magnus i begynnelsen av sin eneregjering hadde satt til side en stormannsfraksjon som var imot avståelsen av Suderøyene og Man, møtte han etter alt å dømme ingen alvorlig opposisjon innenfor hirdaristokratiet, verken mot sin fredspolitikk utad eller sine innrømmelser til kirken. I Hirdskråen ble de håndgangne menn organisert som et kongelig tjenestekorps med særlige plikter og rettigheter.

I 1277 endret kongen hirdmennenes titulatur etter europeisk mønster: Den høyeste rangklassen, lendmennene, skulle heretter kalles baroner, skutilsveinene i neste rangklasse riddere, og begge klassene skulle tituleres som herrer. Samtidig eller kort før ble de håndgangne menn privilegert gjennom en begrenset skattefrihet. Verdslig rang i samfunnet ble nå langt på vei identisk med hirdrang.

Rikspolitikken endret seg brått etter at kong Magnus døde av sykdom i 1280. I biskop Arnes saga heter det at «det gikk skjevt med styringen [...] da den bjarte [lyse] landets lampe var sluknet som kong Magnus var». Baronene og hirdembetsmennene som hadde godtatt innrømmelsene til kirken i 1277, angrep disse innrømmelsene da de kom til makten som formynderregjering for den unge Eirik Magnusson, som da var 12 år gammel. Samtidig grep formynderregjeringen tilbake til den aktive og tidvis aggressive linjen i norsk utenrikspolitikk fra Håkon Håkonssons dager. Det politiske omslaget viser tydelig at Magnus’ personlige innflytelse på riksstyringen hadde vært sterk. Tronskiftet i 1280 er et skoleeksempel på den betydning kongens person hadde innenfor tidens politiske system.

• Portretthode (stein) av ukjent kunstner, fra etter 1272, i koret, Stavanger domkirke
• Portrett (illuminert initial, helfigur) i Magnus Lagabøtes Landslov (Codex Hardenbergianus), 1274, oppbevart i Det kongelige Bibliotek, København (Gammel Kongelig Samling 1154 fol.)
• Avtrykk av Magnus Lagabøtes kongssegl finnes på en rekke dokumenter, blant annet på kongens vernebrev til kannikene i Nidaros i 1265, oppbevart i Riksarkivet, Oslo

• Magnus Lagabøtes landslov
• Magnus Lagabøtes saga
• monarker i Norge
• Norge i høymiddelalderen
• Sættargjerden i Tunsberg

• J.Ø. Sunde: Kongen, lova og landet. Kong Magnus Lagabøter, Landslova av 1274 og det Norge han skapte, 2023
• P. A. Munch: Det norske folks historie (NFH), del 4, bind 1
• H. Koht: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9, 1940
• J. A. Seip: Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon, 1942
• N. Bjørgo: «Om skriftlege kjelder for Hákonar saga», i Historisk tidsskrift, bind 46, 1967, s. 185–229
• K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
• K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319, bind 3 av K. Mykland med flere (red.): Handbok i Norges historie, 1974
• L. Holm-Olsen: «Middelalderens litteratur i Norge», i NLH/Beyer, bind 1, 1975
• S. Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, 1976
• K. Helle: Bergen bys historie, bind 1, 1982
• N. Bjørgo: «800–1536. Makt og avmakt», i Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1, 1995
• K. Helle: «Olavskirken 1250–1350 – sognekirke og kongelig kapell», i S. I. Langhelle og B. Lindanger (red.): Kongskyrkje ved Nordvegen, 1999
• K. Helle: «Opptakten til de nordiske unioner i senmiddelalderen», i Forum Medievale 4, 2002, s. 3–31
• K. Helle: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Regesta Norvegica, bind 1–2
• Norges gamle Love, bind 2 og 4
• Håkon Håkonssons saga
• Magnus Lagabøtes saga
• Biskop Arnes saga
• Sturlunga saga
• Islandske Annaler
• Chronicon de Lanercost, utgitt ved J. Stevenson, Edinburgh 1839