Ståle Solbakken

• Antall landskamper: 58 Mål: 9
• Antall kamper på aldersbestemte landslag: 2 (U 21). Mål: 0
• Klubber: : Hamarkameratene (1989–1993), Lillestrøm (1994–1997), Wimbledon (1997–1998), Aalborg (1998–2000) og FC København (2000–2001).
• Ungdomsklubb: Grue IL
• Klubber/landslag som trener: U 18-landslaget (2002), assistenttrener for A-landslaget (2002–2003), Hamarkameratene (2002–2005), FC København (2006–2011), FC Köln (2011–2012), Wolverhampton (2012–2013), FC København (2013–2020) og landslagstrener for det norske A-landslaget (2020–)

Som spiller var Ståle Solbakken en høyrebent, offensiv midtbanestrateg med målteft. Han utmerket seg med en fotballintelligent spillestil, hadde et godt driv, var teknisk god og med et godt skudd- og pasningsben. Spillet var også preget av vinnerinstinkt, og som lagspiller bidro han gjerne med sugende løp både fremover og bakover på banen.

Solbakken var en dominerende spiller i norsk og dansk toppserie i flere sesonger i 1990-årene og frem til 2001. Han var også en ledertype både på og utenfor banen.

Solbakken vokste opp på Kirkenær i Grue kommune i Innlandet fylke, der han utviklet sitt talent i Grue IL, blant annet sammen med den senere Rosenborg-spilleren Kent Bergersen. Bergersens og Solbakkens fedre hadde sentrale spiller- og trenerroller i klubben under oppveksten.

I 1989 gikk Solbakken til HamKam i den nest øverste divisjonen. Samme år nådde klubben semifinalen i cupen etter å ha slått ut Rosenborg i kvartfinalen, men tapte semifinalen 1–3 for Viking. Solbakken scoret HamKams mål i semifinalen.

I 1991 tok klubben steget opp til Eliteserien, ikke minst takket være Solbakkens målteft, med hele 14 mål.

Til tross for tilbud fra større klubber spilte Solbakken i HamKam ut 1993-sesongen, før han signerte for Lillestrøm (LSK) i 1994, der han ble til 1997. Som spiller i LSK fortsatte han fremgangen og scoret mål jevnt og trutt, flest i 1995, med 12 mål i Eliteserien. Med Lillestrøm vant han i 1994 og 1996 to sølvmedaljer i serien.

Grunnet det norske landslagets suksess i 1990-årene ble norske fotballspillere attraktive internasjonalt, og mange fikk kontrakter med engelske lag, så også Solbakken. Han gikk til Wimbledon i Premier League i november 1997, en klubb der de norske forretningsmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten hadde kjøpt 80 prosent av aksjene året før.

Solbakken ble presentert som en kommende Premier League-stjerne både av klubb og trener. I desember startet han fire kamper på rad og ble kåret til banens beste to ganger. Alt så lyst ut, men oppholdet skulle ende som en stor nedtur. Etter at han stilte spørsmål ved treningsmetodene, kostholdet og spillestilen, kom han både på kant med den omstridte treneren, Joe Kinnear, og kapteinen, Vinnie Jones. Han ble utstøtt, fikk bare én seriekamp til for klubben og i mars ble han solgt til Aalborg i Danmark. Det ble han umiddelbart en suksess, og laget endte på femteplass i serien i 1997–1998-sesongen.

Selv om Solbakken ikke var kaptein for klubblaget Aalborg, var han den uformelle lederen både på og utenfor banen. Det var også Solbakken treneren Hans Backe henvendte seg til når han skulle be om råd fra spillerne. I ettertid er det ingen tvil om at Solbakkens inntreden på laget var den viktigste årsaken til at klubben vant seriemesterskapet i 1998–1999.

Sesongen etter, 1999–2000, gikk det ikke fullt så bra, men endte med en femteplass i serien. Interessen for Ståle Solbakkens kvaliteter var imidlertid stor, og etter innledningen av sesongen med spill for Aalborg ble han solgt til FC København i august, som hadde store ambisjoner for spill i Europa.

Med Solbakken vant FC København det danske seriemesterskapet i 2001. Imidlertid spilte han ikke de siste kampene i sesongen. I mars fikk han hjertestans under trening på FC Københavns treningsfelt, men fikk raskt hjelp og overlevde. Etter dette var det umulig å fortsette som aktiv fotballspiller, og han ble trener.

Solbakken debuterte som landslagsspiller under oppkjøringen til VM i USA i 1994, da han kom inn som innbytter i det 70. minutt i en privatlandskamp mot Wales, der Norge vant 3–1 borte. Solbakken ble ikke tatt ut til VM-troppen i 1994.

I kvalifiseringen til EM i 1996, der Norge ikke kvalifiserte seg, og i kvalifiseringen til VM i 1998, der Norge vant sin gruppe, var han med i alle tropper, som regel også blant de elleve i startoppstillingen. Men etter lite spilletid i Wimbledon ble Solbakken vraket fra landslaget i en privatlandskamp mot Frankrike i februar 1998, og det spøkte for hans VM-deltakelse. Med godt spill for Aalborg i vårsesongen 1998 fikk han likevel plass i VM-troppen, spilte fra start i åpningskampen mot Marokko og den neste mot Skottland samt var innbytter i åttedelsfinalen mot Italia, som Norge tapte 0–1.

Solbakken var også med i Nils Johan Sembs tropp til EM i 2000 og spilte den siste kampen i gruppespillet mot Slovenia, som endte 0–0, et resultat som sendte Norge ut av turneringen.

Ett år etter hjertestansen i 2001 startet Ståle Solbakken trenerkarrieren som ansvarlig for G18-landslaget. Samme år avanserte han til assistenttrener for A-landslaget, en stilling han hadde samtidig som han trente HamKam. Solbakken ledet Hamar-laget til opprykk fra førstedivisjon til Eliteserien i 2003, og klubben spilte i Norges øverste divisjon fra 2004 til 2006.

Etter sin relative suksess som klubbtrener i Norge ble han også attraktiv på en større arena, og i januar 2006 ble han ansatt som hovedtrener i sin gamle klubb FC København. Her ledet han laget til fem av seks mulige seriemesterskap fra 2006 til 2011, samt ett cupmesterskap.

I 2011 fikk han tilbud om trenerjobben i FC Köln og takket ja. Det medførte at han også trakk seg fra jobben som landslagstrener for det norske A-landslaget, som han i 2009 hadde skrevet kontrakt om å overta i 2012.

2011–2012-sesongen i Köln ble ingen suksess, Solbakken fikk sparken fire runder før slutt, og klubben rykket ned fra Bundesliga.

I juli 2012 overtok han som trener for Wolverhampton, men heller ikke det ble noen suksess. Etter en litt oppløftende start på sesongen falt klubben nedover på tabellen. Ved nyttår lå Wolves på 18. plass, og rett over nyttår fikk Solbakken sparken.

Den manglende suksessen i Tyskland og England skremte ikke hans gamle klubb, og i desember 2013 var han tilbake som trener i FC København; også denne gangen med stor suksess. I hans andre periode som FC København-trener vant han blant annet tre danske serie- og tre cupmesterskap, i 2016 og 2017 vant klubben «the double», både serie- og cupmesterskapet.

I sin todelte karriere i FC København kvalifiserte klubben seg som dansk representant i Europa hvert eneste år. Foruten de tre gangene laget kvalifiserte seg for gruppespillet i Mesterligaen, ble klubben kvalifisert til gruppespillet i UEFA-cupen/Europaligaen ni ganger. Fire ganger nådde FC København 16-dels-finalen og én gang åttedelsfinalen. Klubbens beste resultat i Europaligaen kom i 2019–2020-sesongen, da Solbakken tok klubben til kvartfinale, men tapte 0–1 for Manchester United etter ekstraomganger.

Etter en svak start på sesongen 2020–2021, der laget blant annet ble slått ut under kvalifiseringen til Europaligaen og klubben tapte de to første av fire seriekamper, fikk Solbakken sparken som FC København-trener i oktober 2020.

I desember 2020 ble han ansatt som norsk landslagstrener, der målsettingen i første omgang var å kvalifisere Norge til VM i 2022 i Qatar. Det sto strid om norsk deltakelse grunnet mistanke om korrupsjon i FIFA ved tildelingen av mesterskapet og uverdige arbeidsforhold for arbeidsinnvandrere under bygging av stadionanleggene.

I mai 2023 ble ansettelsen forlenget for å forsøke å kvalifisere Norge til VM i 2026.

Ståle Solbakken markerte seg som en kritiker av både FIFAs tildelingsprosess og Qatars behandling av arbeidsinnvandrerne, men ønsket ikke at Norge skulle boikotte mesterskapet. Selv gikk han i bresjen for at Norges landslag skulle vise sin holdning før kampene med T-skjorter påskrevet: «HUMAN RIGHTS – On and off the pitch». Solbakken oppfordret andre landslag til å gjøre det samme, noe som ble fulgt opp av Tyskland, Nederland og Danmark.

Som spiller ble Solbakken dansk seriemester med Aalborg i 1999 og FC København i 2001. Som trener førte han HamKam til opprykk til Eliteserien. I hans første periode som FCK-trener ledet han laget til seriemesterskap i 2006, 2007, 2009, 2010 og 2011 samt cupmesterskap i 2009, og i den andre perioden til seriemesterskap i 2016, 2017 og 2019 samt cupmesterskap tre år på rad fra 2015 til 2017. I 2006 ledet han FCK til seier i den skandinaviske turneringen Royal League.

I 1995 ble han tildelt Kniksenprisen som årets midtbanespiller og i 2011 Kniksenprisen som årets trener. I 1998 ble han kåret til beste spiller i den danske serien av ligaens trenere og i 2007, 2011 og 2016 kåret til årets trener i Danmark. Han er også tildelt Akershus fotballkrets' gullmerke.

• norsk fotball
• FC København
• Kniksenprisen