al-Qaida

På 1980-tallet var Peshawar i Pakistan tilholdssted for den afghanske motstandsbevegelsen, de såkalte mujahedin-partiene som kjempet mot sovjetisk okkupasjon av Afghanistan (se Afghanistans historie). Til Peshawar kom også et større antall frivillige krigere og hjelpearbeidere fra den arabiske verden, senere kjent som «afghaner-arabere».

Al-Qaida ble grunnlagt i Peshawar i 1988 av en gruppe arabere som hadde deltatt i krigen i Afghanistan. Blant disse var Osama bin Laden, en rik forretningsmann fra Saudi-Arabia som hadde hjulpet til med å finansiere mujahedin-bevegelsen i flere år. Formålet med opprettelsen av al-Qaida var å danne en fortropp av dedikerte krigere som skulle forsvare muslimer verden over mot utenlandsk okkupasjon.

Etter at borgerkrigen brøt ut i Afghanistan på 1990-tallet flyttet al-Qaida hovedkvarteret til Sudan, der bin Laden ble gitt midlertidig opphold av islamistlederen Hassan al-Turabi. Herfra sponset bin Laden en rekke terroraktiviteter, i tillegg til å investere i lokal forretningsvirksomhet.

I mai 1996 måtte bin Laden forlate Sudan etter at regimet ga etter for internasjonalt press om å utvise ham. Bin Laden dro til Jalalabad i Afghanistan hvor han ble gitt midlertidig opphold av lokale krigsherrer. Det var i denne perioden at han for første gang erklærte krig mot USA, nærmere bestemt mot amerikanske styrker stasjonert i Saudi-Arabia.

I september 1996 kom Taliban til makten i Kabul, og fra nå av kom bin Laden og al-Qaida under Talibans beskyttelse. Forholdet mellom Taliban og al-Qaida var ambivalent. Taliban lot al-Qaida få drive treningsleirer på afghansk jord samtidig som de forsøkte å kontrollere bin Ladens internasjonale medieuttalelser, uten helt å lykkes med dette.

Bin Ladens universelle krigserklæring mot USA i 1998 var ikke sanksjonert av Taliban-ledelsen og bidro til en midlertidig forverring av forholdet mellom de to. Al-Qaida fikk imidlertid fortsette sine aktiviteter i Afghanistan, blant annet fordi bin Laden hadde mange støttespillere lokalt i Afghanistan og Pakistan, og Taliban vegret seg for å ta avgjørelser som kunne føre til interne splittelser i bevegelsen.

Afghanistan-perioden var en periode med kraftig vekst for al-Qaida. Det var relativt enkelt for muslimer fra Midtøsten og Nord-Afrika å reise til Afghanistan for å delta i treningsleirer og i noen tilfeller også i kamper ved Talibans frontlinjer. Flere av disse rekruttene ble senere en del av al-Qaidas internasjonale nettverk.

Den 7. august 1998 utførte al-Qaida det første terrorangrepet mot amerikanske mål. 224 personer ble drept da to lastebilbomber detonerte nesten samtidig ved USAs ambassader i Nairobi og Dar-es-Salaam. De fleste ofrene var kenyanere. Det neste større angrepet skjedde i oktober 2000 da krigsskipet USS Cole ble angrepet i Adenbukta. 17 amerikanske soldater ble drept i dette angrepet.

Al-Qaidas vrede mot USA kulminerte den 11. september 2001 da fire passasjerfly ble kapret i USA. To av flyene ble styrtet i World Trade Center der begge tårnene kollapset; et tredje ble styrtet i Pentagon og det fjerde styrtet på et jorde i Pennsylvania etter at kaprerne ble overmannet av passasjerer. Til sammen 3000 mennesker omkom i angrepene. USA svarte med å invadere Afghanistan og styrte Taliban-regimet (se Krigen i Afghanistan). En del av ledelsen i al-Qaida kom seg unna ved å flykte til blant annet Iran og Pakistan.

Etter 2001 har al-Qaida hatt en kjerneorganisasjon med base i Afghanistan og Pakistan samt et nettverk av regionale filialer i Midtøsten og Nord-Afrika. Kjerneorganisasjonen er i dag svekket, blant annet grunnet USAs dronekrigføring som ble trappet kraftig opp fra 2008. I mai 2011 ble Osama bin Laden drept av amerikanske spesialstyrker i byen Abbottabad i Pakistan.

Al-Qaida ledes i dag av egypteren Ayman al-Zawahiri, som trolig oppholder seg i Pakistan. En av Osama bin Ladens sønner, Omar bin Laden, begynner også å få en stadig mer synlig rolle i organisasjonen. Per februar 2014 antas det at kjerneorganisasjonen teller maksimum 300 mennesker fordelt på Pakistan og enkelte områder av Afghanistan.

Al-Qaida har i dag sterkest tilstedeværelse i Irak og Syria, hvor nettverket teller flere tusen medlemmer fordelt på flere grupperinger. En annen al-Qaida-filial av betydelig størrelse er al-Shabaab i Somalia. Al-Shabaab sluttet seg til al-Qaida i 2012 og har blitt anslått å ha opptil 5000 medlemmer. I tillegg har al-Qaida filialer i Jemen og Algerie, som er meget aktive på propagandasiden, men som trolig ikke teller mer enn et par hundre personer hver.

Al-Shabaab og Al-Qaida i Jemen er trolig de to regionale filialene med størst internasjonal slagkraft, det vil si kapasitet til å utføre terroroperasjoner utenfor egne grenser. Al-Qaida i Jemen har ved to anledninger vært nær ved å ramme amerikansk sivil luftfart; første gang den 25. desember 2009 da en selvmordsbomber mislyktes i å sprenge et passasjerfly over Detroit. Det andre forsøket skjedde den 29. oktober 2010 da tidsinnstilte bomber skjult i to printere ble oppdaget ombord i to transportfly på vei til USA.

Al-Shabaab i Somalia har først og fremst regional rekkevidde, men har vist evne til å utføre svært dødelige angrep. Gruppen sto blant annet bak angrepet på Westgate Mall i Nairobi den 21. september 2013, der over 70 personer ble drept.

Al-Qaida har de siste årene gått mer og mer under jorden. Al-Qaida opererer i dag ofte indirekte, gjennom andre opprørsgrupper eller ved å bruke andre navn. Ifølge gruppens egen propaganda er det terrorangrep mot USA som fortsatt har høyest prioritet. I praksis har ikke al-Qaida klart å gjennomføre noen større angrep på amerikansk jord siden 2001. Siden 2008 har gruppen fokusert mer på mindre angrep mot symboltunge mål, eksempelvis mot satireavisen Charlie Hebdo i Paris 7. januar 2015. Siden 2014 har al-Qaida dessuten brukt mye krefter på den interne konflikten med gruppen Den islamske stat (IS) i Irak og Syria.

Konflikten mellom al-Qaida og Den islamske stat (IS) startet for alvor i 2014, da IS (den gang kjent som ISI; Den islamske staten i Irak) erklærte at de hadde slått seg sammen med den syriske Nusra-fronten. Lederen av Nusra-fronten motsatte seg denne sammenslåingen, og ba al-Qaida-leder Ayman al-Zawahiri om å megle i konflikten. Al-Zawahiri erklærte at Nusra-fronten var al-Qaidas eneste offisielle representant i Syria og ba ISI om å begrense sitt operasjonsområde til Irak.

ISIs leder, Abu Bakr al-Baghdadi, nektet imidlertid å etterkomme al-Zawahiris ordre. ISI skiftet navn til Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL) og erobret store landområder, blant annet på bekostning av Nusra-fronten. I juni 2014 erklærte al-Baghdadi at han hadde opprettet et kalifat, og at fra nå av var alle verdens muslimer underlagt ham. Samtidig skiftet gruppen navn til IS. Denne erklæringen ble sterkt kritisert av al-Zawahiri, som mente at «kalifatet» var illegitimt og at al-Baghdadis handlinger skadet muslimenes sak.

Konflikten mellom al-Qaida og IS er i bunn og grunn en konflikt om makt og autoritet, der begge parter hevder å være leder for den globale jihadistbevegelsen. Al-Qaida gjør krav på lederskapet i kraft av å være den eldste jihadistorganisasjonen, med røtter tilbake til 1980-tallets Afghanistan. IS gjorde krav på lederskapet i kraft av sin militære og økonomiske slagkraft i 2014. I dag er situasjonen imidlertid snudd på hodet: IS har mistet store landområder til syriske og irakiske styrker, godt hjulpet av den internasjonale koalisjonen mot IS. Det er derfor ikke usannsynlig at al-Qaida vil komme tilbake i en eller annen form.

Kjernen i al-Qaidas ideologi er oppfatningen om at den muslimske verden er under angrep fra en aggressiv kristen-jødisk sivilisasjon («alliansen av jøder og korsfarere») med USA og Israel i spissen. Dette utløser en plikt for alle muslimer til å delta i jihad, i betydningen væpnet kamp, for å gjøre slutt på Vestens politiske, økonomiske og kulturelle dominans over den muslimske verden.

Større terrorangrep som knyttes til al-Qaida-nettverket:

• al-Qaida på Den arabiske halvøya
• islamisme
• jihadisme
• terrorisme

• Coll, Steve: Ghost Wars: The Secret History of the CIA, Afghanistan, and Bin Laden, from the Soviet Invasion to September 10, 2001. Penguin Press, 2004.
• Gartenstein-Ross, Daveed & Tara Vassefi, «Perceptions of the ‘Arab Spring’ Within the Salafi-Jihadi Movement,» Studies in Conflict & Terrorism, 35 (12) (desember 2012), s.831-848.
• Kepel, Gilles og Jean-Pierre Milelli (red): Al Qaeda in Its Own Words. Harvard University Press, 2008.
• Lia, Brynjar. «Al Qaeda Without Bin Laden,» ForeignAffairs.com, 11 mai 2011.
• Scheuer, Michael: Osama bin Laden.Oxford University Press, 2011.