glasskunst

Det første glasset antas å ha blitt laget som glassperler i Mesopotamia rundt 2500 fvt. I Egypt fra omkring 1500 fvt. og i hellenistisk tid ble glass farget inn i dype, tette kulører eller fargekombinasjoner (mosaikk, millefiori) og behandlet som stein, lagt inn i smykker eller svarvet til kar fra massive blokker. Små kar ble også laget ved oppkveiling av tråd. Oppfinnelsen av glassblåsing i det indre av Middelhavet i tiden omkring Kristi fødsel utløste en strøm av teknisk og artistisk fantasi, og glassmakerne innen Romerriket kjente i løpet av de første århundrene evt. alle de teknikkene vi kjenner, bortsett fra de rent maskinelle. Glasskunstens største og mest kunstferdige mesterverker som Portlandvasen (1. århundre evt.) og Lycurgus-begeret (300-tallet, begge i British Museum) er laget i Romerriket.

Ved Romerrikets sammenbrudd overlevde glasskunsten i Nord-Europa i grove kar i grønnlig uraffinert glass med enkle, pålagte dekorasjoner, mens den i Midtøsten under islams fremmarsj og storhetstid fant uttrykk i glass i elegante former, med utsøkt verkstedarbeid og koloristisk prakt. Araberne lærte venetianerne å lage luksusglass, og fra cirka 1450 av utviklet disse i glasshyttene på laguneøya Murano sine egne, originale teknikker som krystallklart og melkehvitt glass, filigranglass, iset og marmorert glass. Det ble formet i rolige renessanse-fasonger eller manipulert til kaprisiøse detaljer med uovertruffen ferdighet. På 1600-tallet satte en smaksmessig dekadanse inn, for på 1800-tallet å bli gjenopplivet av de gamle teknikkene i nye smaksformer.

I Nord-Europa var imidlertid en helt ny stil i glasskunsten blitt utviklet: krystallklart glass av massiv konsistens med slepet og gravert prydverk. Rundt 1615 oppfant Caspar Lehmann i Praha gravørmaskinen med trinse, og snart utviklet bøhmerne et tykt, vannklart glass, hvor den nye teknikken kombinert med fasettsliping kunne praktiseres i kraftig relieff, enten intaglio (med relieffet skåret ned i glasset) eller i Hochschnitt (der mønsteret står i høyt relieff mot en nedsenket bakgrunn). I England brukte George Ravenscroft kullfyrte ovner da han i 1670-årene oppfant blykrystallet, som ble tidens vakreste glass, beundret og etterlignet overalt. Britene bearbeidet det i venetiansk-inspirert ovnsarbeid, med rik overflatedekor og med innlagte spiraler i vinglassenes stett. Fra rundt 1760 utviklet de stadig rikere mønstre i fasettsliping, som fikk blykrystallet riktig til å gnistre.

Til Kina, Japan og India kom glasskunsten fra Europa, og i disse landene ble kunsten dyrket bare sporadisk. Kineserne har gjerne behandlet glass på samme måte som jade, ikke blåst det i fasong, men svarvet og slepet og polert. Deres snusflasker fra 1600- og 1700-tallet er i miniatyrformat, men viser en overraskende bredde i teknikk, med anvendelse av overfang, emaljemaling og annet. Japanerne lager kunstglass i moderne internasjonal stil, men med et eget raffinement. Den viktigste eksponenten er M. Fujita. I Sør-Amerika og ellers i verden har glass vært ukjent inntil moderne glassfabrikker er blitt satt opp i europeisk regi.

Nå gjorde maskinene sin entré i glassverkene. Pressemaskinen ble oppfunnet i USA tidlig på 1800-tallet. Pressglass fremstilles i sin enkleste form omtrent som vafler: I ett håndgrep med det dobbelte jernet presses det glødende glasset i fasong og får samtidig sin flatedekor. Disse billige, men dekorative prydglassene fikk stor utbredelse. Også sliping kunne gjøres maskinelt. Skjærene ble dypere og lengre enn før, og skjærslepent, høypolert krystall holdt seg lenge på mote. Tradisjonelle prydmetoder ble likevel fortsatt benyttet. Fra rundt 1840 fremstilte firmaet Lobmeyr i Wien krystall av høyeste kvalitet med graverte motiver i nyklassisk stil.

Samtidig kom en reaksjon mot klart glass. Bøhmerne, og senere franskmennene, tok opp gammel venetiansk tradisjon og begynte å lage fargeglass. Denne utviklingen kulminerte i 1880–1890-årene i Émile Gallés kunstglass, fritt formet, rikt og nyansert i fargene og prydet med naturmotiver i jugendstil. Hans fabrikk lå i Nancy. Inspirert av Gallé begynte Louis C. Tiffany i 1890-årene å lage ovnsarbeidet fargeglass i sin fabrikk i New York, ofte med metallisk skimmer i overflaten. Gallé var også utgangspunktet for svenske Orrefors sitt overfangsglass.

Med funksjonalismen sanerte venetianerne sin tradisjonsbundne glasskunst, men uten å tape fargeprakten. Paolo Venini (1896–1959) ledet fornyelsen. I Frankrike arbeidet Maurice Marinot i mellomkrigstiden med tykt krystallglass, og René Lalique skapte sin egen stil i støpt, mattetset glass med relieffdekor i monden modernistisk stil. Fra Tsjekkia og Slovakia kan nevnes fine moderne glasskunstnere som Vera Liskova og ekteparet Libensky hvis arbeider ofte er i monumentalformat. Moderne teknisk utvikling har muliggjort bruken av glass til svære fontener og friskulpturer, som Edvin Öhrströms fontene ved Sergels Torg i Stockholm. Også Nederland og Finland har i etterkrigstiden ytt interessante bidrag til glasskunsten.

I Toledo i Ohio utviklet Harvey Littleton og Dominick Labino i 1962 en liten smelteovn som kan betjenes av bare en person. Denne oppfinnelsen har gjort det mulig for glasskunstnere å arbeide utenfor fabrikkenes ramme. En rekke fantasifulle kunstnere har stått frem, blant andre Erwin Eisch i Tyskland, Sam Herman i USA, Storbritannia og Australia og Ann Wolff i Sverige.

I nyere tid har mange fremragende kunstnere og designere arbeidet på Hadeland. På 1800-tallet laget bøhmeren Robert Gube malt dekor og utsøkt gravyr. Sverre Pettersen og Ståle Kyllingstad tegnet i mellomkrigstiden glass for Hadeland. Blant andre kunstnere kan nevnes Willy Johansson, Arne-Jon Jutrem, Hermann Bongard, Severin Brørby, Gerd Slang, Gro Bergslien og Edla Freij.

Benny Motzfeldt begynte sin karriere på Hadeland og arbeidet senere som designer på Randsfjord Glassverk, før hun i 1970 ble kunstnerisk leder for den lille glasshytta til PLUS i Fredrikstad. Den drives i dag av Abel Sawe.

Fra 1970-tallet har mange norske glasskunstnere gjort seg sterkt bemerket, flere av dem med egne glasshytter: Ulla-Mari Brantenberg, Karen Klim, Kari Ulleberg, Maud Forsblad, Oluf Føimum og Cathrine Maske. Kari Håkonsen og Vidar Koksvik etablerte i 2002 verkstedet Klart Glass på Tjura i Grue i Hedmark.