handel (historie)

Egypt innførte varer som elfenben, vin, olje og gull østfra alt før 1500 fvt. og utførte blant annet korn. Fønikerne grunnla oversjøisk handel. De førte varer fra Østen til Malta, Karthago, Balearene og Cádiz, sine stasjoner i hele middelhavsområdet, og trengte ut i Atlanterhavet for å hente tinn til bronse på de britiske øyer.

Grekerne avløste dem med sine kolonier blant annet i Sør-Italia og ved Svartehavet og dominerte handelen i Middelhavet i et halvt tusen år, til omtrent 600 fvt.

Også området ved Østersjøen var knyttet til den sør-europeiske handelen lenge før vår tidsregning, blant annet ved ruter langs elvene i Russland og Mellom-Europa. Aleksander den store åpnet nye veier østover, og store handelssentre, som Alexandria og Rhodos, vokste frem.

Romerne konsoliderte middelhavsriket politisk, til støtte for handel. Det holdt blant annet sjørøverne unna. Men Roma ble aldri noe handelssenter, enda byen importerte store varemengder til egen forsyning, blant annet korn og vin. Da Romerriket ble delt, ble østriket og de russiske områdene handelssentra, med Konstantinopel i spissen, mens handelen i vest ble kraftig redusert, og lokal selvforsyning bredte seg.

På 600-tallet inntok araberne en betydelig rolle som kultur- og handelsfolk. Enkelte forskere har hevdet at dette førte til totalt brudd i handelsforbindelsen mellom øst og vest. Andre mener det er en klar sammenheng fra senromersk handelsliv til middelalderen, blant annet ved en øst–vest-rute via Østersjøen.

Det nye oppsvinget kom med korstogene, da italienske byer, som Amalfi, Genova, Pisa og Venezia, innledet en veldig orienttrafikk som snart stilte alle i skyggen. I Nord-Europa fikk de tyske hansestedene i løpet av 1200-tallet en lignende posisjon som italienerne i middelhavsområdet, og i Vest-Europa skulle de nederlandske byene, særlig de flamske, bli de dominerende.

Høymiddelalderens vekst i handel og bynæringer ble i tiden fra omtrent 1300 til 1450 fulgt av stagnasjon og nedgang. Italienerne var fortsatt de dominerende, og ettersom deres handel var basert på luksusartikler, hadde de en forholdsvis høyere profitt enn de som hovedsakelig handlet med massevarer.

Krisen var delvis en lønnsomhetskrise og delvis en valutakrise. En drastisk befolkningsreduksjon, store sosiale omlegninger, politisk uro og mangel på sølv synes å være de viktigste årsakene. Resultatet av krisen ble viktige strukturendringer i europeisk handel og fremveksten av den første handelskapitalismen. Italienerne ble her pionerer med nye økonomiske teknikker, nye selskapsformer, et mer avansert kredittsystem med mer.

Den sterkere organiseringen av det tyske hansaforbundet og den lokale veksten i gilder og laug i hele Vest- og Nord-Europa kan også betraktes som tiltak med sikte på å rasjonalisere den økonomiske virksomheten og løse markedsproblemene. Handelen tok til dels også nye veier. Italienerne begynte å seile direkte på Flandern, som nå ble et knutepunkt mellom Middelhavet og Østersjøen. Transitthandel og bankvesen ble nå viktigere enn egen utenrikshandel for Flandern.

En ny ekspansjon begynte i europeisk handel omtrent 1450, før oppdagelsene av blant annet Amerika og uavhengig av dem. Økende europeisk sølvproduksjon og befolkningsvekst kan være noe av forklaringen. Italias dominerende posisjon ble nå svekket; det gjaldt også Flandern og den tyske Hansa. De sørtyske byene Augsburg og Nürnberg fikk nå en betydningsfull rolle i det europeiske handelssystemet sammen med Antwerpen, som overtok Brugges plass. Og for første gang i Europas økonomiske historie ble Atlanterhavet viktigere enn Middelhavet.

De store oppdagelsene omkring 1500 raserte hele dette systemet. Handelen tok nye veier, og staten avløste etter hvert byen som bærer av handelen. Portugal, Spania, England, Nederland og Frankrike ble handelsmakter, og verdenshandelens tyngdepunkt vandret nordover langs Europas vestkyst.

Handelskompanier var karakteristisk for denne perioden. Det mektige hollandske Ostindiske kompani ble opprettet 1602. Grunnlaget for den britiske verdenshandelen ble lagt under dronning Elizabeth 1, også her med støtte i et veldig Ostindisk kompani, grunnlagt i 1600. På 1600- og 1700-tallet utviklet England/Storbritannia sitt kolonirike, grunnla skipsforbindelse på alle hav og bygde opp en omfattende mellomhandel på Europas fastlandsstater med amerikanske og ostindiske produkter.

Store politiske og sosiale omveltninger og epokegjørende tekniske fremskritt i slutten av 1700-tallet gav handelen på 1800-tallet et nytt preg. Særlig var transportrevolusjonen viktig. Med dampskip kunne varer fra oversjøiske områder bringes over lange avstander langt billigere enn tidligere. Den samme virkning hadde jernbanen, med damplokomotivene, på den innenlandske transporten. Dette førte blant annet til at korn fra USA, særlig fra Midtvesten, ble en sterk konkurrent til Europas egen produksjon. Bønder og landeiere i mange land krevde handelspolitisk beskyttelse. De samme kreftene gjorde seg gjeldende for industriproduksjonen, men her ble ikke situasjonen like akutt.

Frem til første verdenskrig var det god vekst i verdenshandelen. Dette skyldtes ikke bare transportrevolusjonen, men også fremgang i industrien som begunstiget produksjon i stor skala. Under krigen tok imidlertid de fleste statene sikte på å begrense og regulere det internasjonale varebyttet, og utviklingen stoppet opp. Straks etter krigen ble denne utviklingen igjen reversert, men med den økonomiske stagnasjonen fra slutten av 1920-årene slo snart alle land inn på en beskyttelsespolitikk som skulle hindre at innenlandske arbeidsplasser gikk tapt.

Denne politikken ble lett akseptert i land med en proteksjonistisk tradisjon, mens den satt langt inne i Storbritannia, som hadde stolte frihandelstradisjoner. Likevel skiftet man også her kurs, men for at innskrenkningene i varebyttet ikke skulle ramme de andre landene i Det britiske imperiet, innførte Storbritannia såkalte «imperiepreferanser», som ble fastlagt i Ottawa-avtalen i 1932. Import fra andre land i det britiske imperiet møtte etter denne avtalen lavere tollsatser enn import fra tredjeland.

I Nazi-Tyskland gjennomførte myndighetene i 1930-årene en regulert utenrikshandel, som gikk ut på at Tysklands import fra et bestemt land skulle balanseres med en like stor tysk eksport til landet. Betalingene ble gjort opp gjennom valutamessig «clearing». Også Norge ble trukket inn i dette systemet, men det fikk her liten betydning.

Straks etter at andre verdenskrig brøt ut, innførte alle land strenge restriksjoner på sin utenrikshandel. Verdenshandelen ble snørt inne i et omfattende system av eksport- og importreguleringer, og da krigen sluttet, var handelen nesten fullstendig bestemt av politiske vedtak.

Etter andre verdenskrig økte verdenshandelen kraftig. Troen på at frihandel ville skape økonomisk vekst, gjensidig avhengighet og forebygge krig, sto sterkt i mange land, ikke minst i USA. En rekke frihandelsavtaler ble inngått mellom markedsbaserte økonomier, selv om flere land, blant annet de kommunistiske, lenge sto utenfor. Handelen økte ytterligere etter den delvise liberaliseringen av tidligere planøkonomier slik som Kina og Sovjetunionen utover på 1980- og 1990-tallet.

Da Marshall-planen ble vedtatt, ønsket den amerikanske regjeringen straks å løsne på og avvikle dette systemet, idet det ble ment at Europa ville tjene på økt varebytte. Under amerikansk ledelse, men med betydelig europeisk oppslutning, ble den europeiske utenrikshandelen normalisert. Tohandelssystemer så etter hvert dagens lys i Vest-Europa, Fellesmarkedet (del av det større europeiske integrasjonsprosjektet som etter hvert ble EU) og EFTA, hvorav Fellesmarkedet fra 1970-årene i praksis ble enerådende, med land utenfor EF i indirekte tilknytning (se EØS).

USA var også opptatt av en liberalisering av verdenshandelen. Dette skulle være en oppgave for den planlagte internasjonale verdenshandelsorganisasjonen, som skulle sortere under FN på samme måte som Valutafondet (IMF) og Verdensbanken (World Bank). Det var lenge vanskelig å oppnå en tilstrekkelig bred oppslutning om organisasjonens frihandelsvennlige program. I mange år levde man med en organisasjon basert på GATT-avtalen som et provisorium, men organisasjonen ble gjort om til Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1994.

Perioden 1945–2008 så, særlig utover i 1980-årene, en kraftig oppblomstring av handelen med valuta og verdipapirer på tvers av land, fremhjulpet blant annet av finansiell liberalisering i samme periode. Finansmarkedene var ved inngangen til 2000-tallet et av de største og tettest integrerte markedene i verden.

Omfanget av internasjonal handel har stagnert i tiden etter 2010, målt som verdien av eksport og import mellom land i prosent av total internasjonal verdiskaping (summen av nasjonale BNP). Internasjonal handel har siden finanskrisen 2008 vært preget av større usikkerhet og hatt lavere politisk oppslutning enn i perioden 1945–2008. Flere frihandelsinitiativer har i denne perioden stoppet opp.

Etter Kinas innlemmelse i Verdens handelsorganisasjon i 2001 oppsto det etter hvert gnisninger mellom kinesiske myndigheter, som hadde forpliktet seg til å liberalisere handelen, og amerikanske myndigheter, som mente Kina ikke overholdt forpliktelsene. Dette ledet i 2018 USAs president Donald Trump til å erklære handelskrig mot Kina og, blant annet, øke importtollsatsene på kinesiske varer.

Politikere i flere land, i første rekke USAs president Trump, har siden 2016 inntatt en mer kritisk holdning til fordelene ved internasjonal handel og globalisering.

Koronapandemien i 2020 forsterket nedgangen i verdenshandelen. I april 2020 falt verdenshandelen med 12,1 prosent, målt i volum, sammenlignet med mars. Sammenlignet med april 2019 var nedgangen på 16,2 prosent. I verdi falt handelen med 2,8 prosent. Eksportvolumet stupte med 23 prosent for eurosonen og USA. Nedgangen skyldtes at verdenssamfunnet ble nedstengt for å hindre spredning av viruset. Allerede en måned etter tok handelen seg opp igjen.