kosmetikk
Ulike produkter
Innenfor begrepet kosmetikk regnes produkter for både hygiene, velvære, skjønnhet og beskyttelse.
Under hygieneartikler finner vi allmenne produkter som såpe, sjampo, balsam og deodoranter.
Pleiende velværeartikler inkluderer badesalt, hår- og hudmasker og kremer (lotions). Parfyme er eksempel på et velværeprodukt uten pleiende egenskaper.
Eksempler på skjønnhetsartikler er basekrem (foundation), dekkrem (concealer), øyeblyant (eyeliner/kajal), neglelakk og leppestift.
Beskyttende produkter er blant annet solkremer, leppepomader og kuldekrem. I den siste kategorien finner vi en mengde produkter som ikke krever resept, men som overlapper med produkter med medisinske formål.
Mattilsynet definerer fargene som brukes i tatoveringer for kosmetikk. Plastikkirurgi, og kosmetiske inngrep som injeksjoner av botox, regnes ikke som kosmetikk.
Bruk
Historisk sett har bruken av kosmetikk vært forbeholdt kvinner, men i nyere tid har kosmetikk overskredet kjønnsrollemønstre og benyttes i dag i stor grad av både menn, kvinner og ikke-binære.
Flere kosmetikkfirmaer har sett nytten av å spisse sine produkter mot særskilte grupper. Dette gjelder også for kundegrupper med mørkere hud som inntil for få tiår siden hadde begrenset utvalg av farger å velge mellom innenfor sminke, spesielt når det gjelder base- og dekkremer. De største kommersielle aktørene har de siste årene tatt denne kritikken til etterretning, og produserer nå sminke for alle hudfarger.
De siste årene har spesialproduktene økt, slik at mengden produkter har eskalert. Eksempler på spesialprodukter er produkter for ulike soner og utsatte områder for ansikt og kropp, slik som øyeserum, mikropeelingkrem for brystet (dekolletasjen), oppstrammingslotion for leggene, produkter mot cellulitter, hårserier for ekstra langt hår, og dufter med feromoner.
Kontroll og merking
Juridiske rammer, som kontroll og merking av varer og innhold, er berammet av både nasjonale og internasjonale lovverk. I Norge er det Mattilsynet som er ansvarlig for å sikre at kosmetikk produseres og selges slik regelverket sier. Det finnes særskilte forskrifter for EU-land. I USA er det Food and Drug Administration (FDA) som er det overordnede organet.
Utprøving av kosmetiske produkter på dyr har blitt sterkt kritisert, og mange produsenter har avviklet dette. Det har også blitt større bevissthet rundt hormonforstyrrende kjemikalier i produkter for menn, slik som ftalater, som kan ha innvirkning på fertilitet. Det er også en økende bevissthet omkring kreftfremkallende stoffer i kosmetiske produkter.
Markedsføring
Før TV og internett ble kosmetikkprodukter markedsført gjennom kvinnemagasiner og gjennom oppslag i butikkene som solgte produktene. Utover på 1940- og 1950-tallet ble det stadig mer vanlig at kjente skuespillere satte sitt navn på produkter for å øke etterspørselen. Både Evelyn Keyes, Bette Davis og Marilyn Monroe reklamerte for glanssjampoen Lustre-Creme Shampoo tidlig på 1950-tallet, og Elizabeth Taylor reklamerte for Max Factors røde leppestift.
Markedsføringen foregår i dag like gjerne på digitale flater som YouTube, TikTok og Snapchat som i magasiner og på TV. En rekke influensere satser i dag på egne serier med kosmetikk.
Kjendis-merkevarer
På midten av 1990-tallet vokste kjendismerkene frem, anført av supermodellen Iman, som lanserte Iman Cosmetics for kvinner med mørkere hud i 1994. Trenden fortsatte ut over 2000-tallet med serier fra blant andre Salma Hayek (Nuance, 2011), Tyra Banks (Tyra Beauty, 2014) og Rihanna (Fenty Beauty, 2017). Kim Kardashian (KKW Beauty & Fragrance, 2017) og Kylie Jenner (Kylie Skin, 2019) fulgte like etter.
Andre kjente personer som kastet seg på trenden, var Paris Hilton (ProDNA, 2018) og Lady Gaga (Haus Laboratories, 2019). Menn som har lansert egne kosmetikkserier, inkluderer David Beckham (House 99, 2018) og Pharrell Williams (Humanrace, 2020).
Norske kjendismerker
Den samme tendensen ser vi i Norge med produkter fra navn som
- Geir Ness (parfymen Laila, 1995)
- Tone Lise (neglelakken TL Design, 2013)
- Jan Thomas (hårproduktene Jan Thomas Studio Hair Care, 2014),
- Linda Johansen (hudpleieserien Linda JC, 2015)
- Sophie Elise (selvbruningsserien Glöd, 2019)
- Eveline Karlsen (sminkeserien Made It for Makeup Mekka, 2019)
Historie
Bruken av kosmetikk kan spores tilbake til opprinnelsen av menneskeheten, da ansikts- og kroppsmaling var en del av stammeritualene. I 1991 fant arkeologer i Sør-Afrika et 100 000 år gammelt kroppsmalings-sett med en skål formet av et abaloneskjell, sammen med et finmalt, rødt okerpigment. Forskere tror pigmentet ble blandet med et bindemiddel, slik som dyrefett, for å brukes til symbolbærende dekorasjoner. Gjennom avbildninger, malerier, utgravninger og mumiefunn har forskere dannet seg et godt bilde av kosmetikkens opprinnelse og utvikling.
Fra cirka 10 000 år fvt. brukte egypterne oljer, salver og kremer både for beskyttelse mot solen og for hygieniske og estetiske formål. De brukte ofte produkter fra planter, slik som henna, myrra, timian, kamille, lavendel, mynte, rosmarin, seder, aloe, roser, liljer, sesam- og olivenolje.
Den første leppestiften tilskrives gjerne den sumeriske kvinnen Puabi. Hun var en høytstående leder i Ur (dagens Irak) rundt år 2600 fvt. Noen av de tidligste eksemplene på mer komplette sminke-sett stammer fra badarikulturen i Egypt, cirka 4000 år fvt., der arkeologer har funnet bruk av blant annet finmalt malakitt og galenitt til å skape grønn og grå øyenskygge, bly til hvitt ansiktspudder, og kohl (laget av brente naturmaterialer blandet med metallpigmenter ) til kajal. Kajalen var ikke kun til pynt, men fungerte også som beskyttelse mot skarpt sollys, sand og infeksjoner.
Fra antikken til 1800-tallet
De første kosmetiske midlene var sammenblandet med naturlige bindingsmidler fra de nærmeste omgivelsene, slik som aske og dyreblod, fett, urin eller melk. I mange antikke samfunn var idealet at kvinnens hud skulle være blek, mens mannen gjerne var brunbarket. Man har funnet sminkepaletter i egyptiske, sumeriske, assyriske og babylonske graver for begge kjønn. Farge til neglene kan spores tilbake til både Midtøsten, India, Kina og Egypt flere tusen år før vår tidsregning.
Romerne spesialiserte seg på ansiktsmasker av sauefett, egg, harpiks og honning. De farget håret rødt og hadde hjelpemidler til å krølle håret og behandle akner. Bysantinerne importerte kosmetikk fra India og Etiopia som skulle fjerne rynker.
Kristendommen anså kosmetikk og pleie av kroppen som syndig, men under renessansen og rokokkoen fra cirka år 1400 til 1750-tallet ble bruken av kosmetikk til gjengjeld ekstrem. Blyhvit hud og røde eller rosa kinn og munn på begge kjønn var aristokratiets kjennemerker og skjulte dessuten hudskader som ofte var et resultat av ingrediensene i sminken, eller dårlige hygiene- og hudrutiner. Etter den franske revolusjon kom det «naturlige idealet» på mote, med økt interesse for velvære og renslighet blant borgerskapet. Menn og kvinner brukte kremer og hårvann, luktesalt, leppepomade, hårbørster, såpe og papiljotter og hadde duftende oljer i badekaret.
1700- til 1900-tallet
Den industrielle revolusjonen førte til en økende produksjon av forbedrede midler i hendigere innpakninger. Borte var rismelpudder og brente fyrstikker til å lage øyenbryn. En rekke produkter fra 1700- og 1800-tallet ble perfeksjonert, fikk ny emballasje og ble markedsført på 1900-tallet.
En kvinne som revolusjonerte kosmetikkmarkedet, er den afroamerikanske gründeren og filantropen Madam C. J. Walker (1867–1919). Hun ble mangemillionær etter å ha kommet opp med hårprodukter for afrikansk hår og for kvinner med hårtap. Men det var særlig på slutten 1920-tallet at kosmetikkmarkedet skjøt fart og ble lansert i praktiske forpakninger som ble bredt tilgjengelige for kvinner flest.
Den første maskaraen for massemarkedet ble lansert av det britiske selskapet Rimmel i 1917, mens pudderdåse med fast pudder og speil ble tilgjengelig for allmennheten på begynnelsen av 1900-tallet. Den første leppestifttuben kom i 1923, mens den flytende neglelakken ble skapt rundt 1925.
Utover på 1900-tallet var det særlig en rekke kvinnelige gründere som markerte seg på markedet. Helena Rubinstein (1871–1965) startet sin hudkremproduksjon hjemme på kjøkkenbenken, og var blant de første til å spesialisere produksjonen mot ulike hudtyper med forskjellige behov. Elizabeth Arden (1884–1966) var den første som kunne tilby øyeskygge for «Mainstream-America», og eide i 1929 hele 150 salonger i Europa og USA. Estée Lauder (1908–2004) lærte seg å lage pleiende hudkremer av sin onkel som var kjemiker, og var den som introduserte konseptet med gratisprøver ved hvert kjøp.
1950- og 1960-tallet
På 1950-tallet ble en rekke tekniske hjelpemidler som blant annet vaskemaskin og kjøkkenredskaper allemannseie, noe som friga mer tid for både hjemmeværende husmødre og kvinner i lønnet arbeid. Samtidig vokste tenåringer fram som en ny kjøpegruppe, noe som førte til en eksplosjon av nye skjønnhets- og velværeprodukter for ulike målgrupper med forskjellig smak og behov.
De store Hollywood-stjernene begynte å få konkurranse fra ukjente modeller om de store reklamekampanjene. Kosmetikk-kampanjer rullet allerede over TV-skjermene lenge før farge-TV ble tilgjengelig for folk flest på 1960-tallet. Da verden rundt endelig ble videreformidlet i farger, ble sminken minst like fargerik.
1980- og 1990-tallet
Da musikkanalen MTV ble lansert i 1981 (MTV Europe startet i 1987), fikk ungdommen inspirasjonskilder til sminke og styling fra sine egne idoler rett inn i stuen, og markedet forgrenet seg raskt i takt med musikktrendene. På 1980- og 1990-tallet allierte kosmetikkbransjen seg med dermatologer, biokjemikere og medisinske forskere. På denne tiden ble det skapt ingredienser med nanoteknologi og tekniske formuleringer som lovet revolusjonerende innovasjoner.
Parallelt begynte trenden med mer naturlige produkter å vokse frem, og The Body Shop, som ble grunnlagt i 1976, fikk en enorm framvekst på 1980- og 1990-tallet. Gjennom samme periode lanserte de en rekke kampanjer som regnes for banebrytende den dag i dag, blant annet ved å adressere sosialt ansvar, kroppspress og miljøhensyn. De siste årene har stadig flere produsenter gått tilbake til røttene, der naturlige preparater hentet fra planter og nyttevekster har en økende popularitet.
Sør-Korea har vokst frem som et ledende produksjonsmarked og de bruker gjerne naturlige ingredienser og metoder som har eksistert i tusenvis av år. Tendensene fra Sør-Korea kalles gjerne K-trend. Eksempler på dette er å dusje hud og hår med risvann, som skal gi et skinnende, glassaktig utseende eller såkalt «slugging», som betyr å påføre masker og kremer med et lag vaselin over, over natten. Dette skal sørge for at produktene ikke fordamper, men trekker seg godt inn i huden. Det finnes foreløpig ikke et norskt ord for denne trenden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.