Hopp til innhold

Clara Schumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Clara Schumann
FødtClara Josephine Wieck
13. sep. 1819[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Leipzig (Kongeriket Sachsen)[5]
Død20. mai 1896[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Frankfurt (Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike)[6]
BeskjeftigelsePianist, komponist, musikkpedagog Rediger på Wikidata
EktefelleRobert Schumann (1840–1856) (avslutningsårsak: ektefelles død)
FarFriedrich Wieck[7]
MorMariane Bargiel[7]
SøskenMarie Wieck (familierelasjon: halvsøster på fars side)[7]
Woldemar Bargiel (familierelasjon: halvbror på mors side)[7][8]
Alwin Wieck[7]
Gustav Wieck[7]
Barn
8 oppføringer
Eugenie Schumann
Felix Schumann
Julie Schumann
Marie Schumann-Hettich
Ferdinand Schumann
Elise Schumann
Emil Schumann
Ludwig Schumann[9]
NasjonalitetKongeriket Sachsen
GravlagtBonn gamle gravlund[7]
Signatur
Clara Schumanns signatur
Clara Schumann på Commons
Clara Wieck i 1828, rundt tida for hennes første opptreden som pianist. Utsnitt av et miniatyr i elfenbein
Clara Wieck 15 år gammel. Litografi av Julius Giere, 1835. Notene er av hennes egen klaverkonsert op. 7.
Clara Schumann, Pastelltegning av Franz von Lenbach etter skisser fra 1878[10]

Clara Josephine Wieck Schumann (1819–1896) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken.

Sammen med navn som Franz Liszt, Frédéric Chopin og Anton Rubinstein hører Clara Schumann til 1800-tallets beste pianister. Hun reformerte klaverspillet ved å kreve at man spilte absolutt notetro, og hun medvirket dermed sterkt til det som i dag er fortolkningspraksis.

I løpet av sin 61 år lange karriere endret Clara Schumann pianokonsertens format og repertoar. De gikk fra å være en plattform for framvisning av virtuositet til en kanonisert og standardisert konserttype, basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden. I prosessen endret hun publikums smak.

Clara Schumann bidro i betydelig grad til å gjøre ektefellen Robert Schumanns musikk kjent og akseptert i Europa, både gjennom sin konsertvirksomhet og ved å redigere og utgi verkene hans. Hennes egne komposisjoner er først i senere tid blitt viet oppmerksomhet.

Liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

Oppvekstår

[rediger | rediger kilde]

Clara Wieck var datter av Friedrich Wieck og Mariane Tromlitz. Faren var teolog- og klaverutdannet, moren sanger og pianist. Foreldrene ble skilt mens Clara var liten og hun vokste opp hos faren. Fra Clara var rundt fem år fikk hun klaverundervisning lagt opp etter en klaverpedagogisk metode utviklet av faren. I metoden inngikk en mengde elementer. Det dreide seg om blant annet en målrettet anslagsskolering, gehørutvikling, partiturstudium, improvisasjon, samspill, analyse, fortolknings- og repertoarstudier, satslære, kontrapunkt, fiolin og sang. Clara måtte også lære seg fransk og engelsk. Den yngre halvsøsteren Marie Wieck, som fikk samme skolering, ble en kjent pianist og sanger, men nådde aldri opp til Claras ry.

Claras utvikling var bemerkelsesverdig hurtig. Selv regnet hun en konsert 20. oktober 1828 som sin offentlige debut,[11] og den markerte starten på en over 60 år lang strålende konsertkarrière. Hun begynte også å komponere i ung alder. Quatre Polonaises op. 1 ble publisert da hun var ti eller elleve år gammel. Snart fulgte Caprices en forme de Valse, Valses romantiques, Quatre Pièces Caractéristiques, Soirées Musicales, en klaverkonsert og mye annet.

Clara Wieck ble første gang kjent med Robert Schumann i 1828, da hun var åtte-ni år gammel.[12] Fra oktober 1830 bodde han et års tid hos Wiecks for å få undervisning av Claras far. Mot slutten av 1835 utviklet det seg en romanse mellom Schumann og den 16 år gamle Clara. To år etter ba Schumann om Friedrich Wiecks samtykke til å ekte Clara. Til tross for at Robert var en lovende komponist og allerede en temmelig vellykket musikkredaktør, forbød Claras far enhver kontakt mellom dem. Faren hadde gjennom hele datterens oppvekst forsøkt å få full kontroll over henne, og denne hangen antok nå tyranniske dimensjoner. Han booket opp flere konsertturneer for å sikre at de ble holdt geografisk atskilt og overvåket henne nærmest døgnet rundt. En gang sendte han henne i 1837 til venner i Dresden. Akkurat denne taktikken slo feil da det viste seg at vennene tok stilling for det unge kjæresteparet. Brev Clara skrev til Robert i all hemmelighet tyder på at faren nektet henne tilgang til blekk:

«Ikke kritisér meg for at jeg skriver så fryktelig stygt, men forestill deg meg her jeg står og skriver med arket liggende på kommoden. Hver gang jeg skal stikke [pennesplitten] i blekkhuset må jeg løpe inn i den andre stuen.»[o 1][13]

Og en annen gang:

«Jeg ber deg, ikke vær sint på meg for at brevet blir så kort, men ta hensyn til at klokken er ti og jeg står i rommet mitt og skriver med hjertet fullt av angst»[o 2][14]

Clara og Robert gikk i september 1839 rettens vei for å få tillatelse til å gifte seg. Etter å ha holdt ut farens uthalingstaktikk, giftet de seg endelig 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år og uansett nådde myndighetsalder.

Samliv med Robert Schumann

[rediger | rediger kilde]
Seks av de åtte barna, ambrotypi fra 1854.

Clara og Robert Schumann fikk i årene 1841 til 1854 åtte barn, hvorav sju vokste opp. Yngstebarnet Eugenie (1851–1938) ble en kjent pianist og forfatter.

De første fire årene bodde ekteparet i dagens Schumann-Haus i Leipzig. Personer som Felix Mendelssohn Bartholdy, H.C. Andersen og Franz Liszt var hyppige gjester i hjemmet som hadde en egen sal der det ble arrangert konserter og opplesninger.

Samlivet med Robert ble ikke helt som Clara hadde forestilt seg. Hun var fri fra farens kontrollregime, men ektemannen var heller ikke helt fremmed for å kontrollere henne. Likevel kunne hun nå ta igjen det hun hadde mistet av allmenndanning under farens tyngende opplærings- og konsertprogram. Hun leste Goethe, Shakespeare og Jean Paul, og påvirket av mannen kunne hun konsentrere seg om musikken til tungvektere som Johann Sebastian Bach, Ludwig van Beethoven, Frédéric Chopin, og Robert Schumann selv.

De første årene unngikk Clara å reise på konsertturneer. Robert ville ha henne ved sin side, men forhindret samtidig at hun fikk øvet tilstrekkelig fordi spillet hennes forstyrret ham i hans eget arbeid. Han la seg også opp i komposisjonene hennes, vendte tommelen ned for konsertant virtuositet og bravur, og ville at hun skrev mer som han selv gjorde. De levde på en relativt høy fot, og det viste seg snart at uten de store inntektene fra konsertvirksomheten hennes, slet familien med å holde hodet over vannet. Tilslutt fikk hun gjennom sin vilje om å reise på konsertturneer igjen. Konsertene kom også ektemannen til gode ved at hun bidro til å gjøre musikken hans kjent i Europa, framfor alt etter hans død.[11]

I perioder hadde Robert Schumann problemer med den psykiske helsen og tumlet iblant med selvmordstanker. Fra tidlig 1854 forverret tilstanden seg alvorlig, og 4. mars 1854 ble han lagt inn på et psykiatrisk sykehus ved Bonn der han bodde fram til sin død drøyt to år seinere.

Joseph Joachim og Johannes Brahms

[rediger | rediger kilde]
Clara Schumann (1896)
Detalj fra Schumann-gravsteinen på Alter Friedhof Bonn. Clara Schumann er framstilt som en muse sittende ved sin manns føtter.

Clara og Robert møtte fiolinisten Joseph Joachim første gang i november 1844, han var da rundt 14 år.[15] Clara og Joachim ble etterhvert gode venner[16] og hun spilte flere konserter sammen med ham enn med noen annen.[17] De ble spesielt kjente for sine framføringer av Beethovens sonater for fiolin og klaver.[18]

Våren 1853 kom den da ukjente 20 år gamle Johannes Brahms til Clara og Robert Schumanns hjem i Düsseldorf. Med seg hadde han et introduksjonsbrev fra Joseph Joachim. Brahms spilte noen av sine egne klaverstykker for dem, og dypt imponert skrev Clara i dagboka at Brahms var som gudesendt.[19] Den 23. oktober 1854 framførte hun «Andante» og «Scherzo» fra Brahms' Pianosonate nr. 3 i f-moll, dette er den første kjente offentlige framføringen av Brahms-stykker.[20] Senere urframførte hun enkelte andre av Brahms' verker, eksempelvis Variasjoner og fuge over et tema av Händel.[21]

Etter at Robert ble lagt inn på institusjon, bodde Brahms hos Clara Schumann og fulgte henne på konsertreiser. Alle nyere biografier om Clara Schumann stiller spørsmål om hva som egentlig skjedde mellom de to. Forholdet omtales i avsnittet «Dyrebareste venninne» i artikkelen om Johannes Brahms.

De siste årtiene

[rediger | rediger kilde]

Etter ektemannens død sendte Clara fem av barna til oppfostring hos andre. Bare de to yngste, Eugenie og Felix, ble igjen hjemme hos henne. I oktober 1857 flyttet hun til Berlin,[22] og i 1863 slo hun seg ned i Baden-Baden.

I Baden-Baden var hun i et års tid i et forhold med komponisten Theodor Kirchner. Han led av alvorlig spillavhengighet, og det slet såpass på forholdet at hun gjorde det slutt i 1864.[23][24] Livet hennes ble på ny fylt av konsertreiser gjennom Europa, over alt ble hun feiret som en av Europas største pianister.

Revmatisme, artritt, og problemer med hørselen gjorde at hun begynte å trappe ned konsertene fra 1873 av. I 1874 tok hun en pause fra konsertvirksomheten og i 1875 gav hun bare konserter i Tyskland. Fra 1876 var hun regelmessig til London og i 1888 tok hun avskjed med det trofaste London-publikum med Robert Schumanns Carnaval.[25] I 1878 ble hun klaverlærer («Ersten Klavierlehrerin») ved Dr. Hoch’s Konservatorium i Frankfurt am Main, en stilling hun hadde til 1892. Hun redigerte også Robert Schumanns komposisjoner og bidro til å få musikken hans utgitt på musikkforlaget Breitkopf & Härtel.

Sin siste konsert gav hun 12. mars 1891, i en alder av 71 år. Men hun fortsatte å undervise og spille til husbruk fram til sitt siste leveår. Den 26. mars 1896 ble Clara Schumann rammet av et slaganfall og døde få måneder seinere. Etter eget ønske ble hun bisatt ved siden av Robert Schumann på Alter Friedhof Bonn.

Komponist

[rediger | rediger kilde]

Faren sørget for at Clara fikk komposisjonsundervising allerede fra ung alder. Lærere var thomaskantoren Christian Theodor Weinlig og kapellmester Heinrich Dorn. Undervisningen var nok ikke spesielt grundig, spesielt i de første komposisjonene er det lett å spore mangelen på teoretisk skolering. Robert Schumann omgikk taktfullt denne svakheten i en omtale av hennes Soirées musicales op. 6 (1834–1836) i Neue Zeitschrift für Musik ved å karakterisere stykket som en «fremmedartet fantasi.»[o 3]

På Clara Schumanns tid ble komposisjoner skrevet av kvinner sett på som uvanlig. Da musikkritikeren Carl Ferdinand Becker omtalte Klaverkonsert i a-moll op. 7, skrev han at det naturligvis ikke kunne bli snakk om en seriøs kritikk siden det tross alt var snakk om et verk skrevet av en kvinne.[o 4][26] At Clara skrev verket i fjorten-femten års alder ser ikke ut til å ha betydd mye for vurderingen. Clara Schumann skrev om Klavertrio op. 17 at stykket var blitt til tross svangerskap, økonomisk motgang og pianistiske fiaskoer, og «selvsagt er det fruentimmerarbeid, det mangler kraft, her og der også oppfinnsomhet.»[o 5][27] Kritikerne holder likevel denne klavertrioen som hennes høydepunkt, i tillegg regnes tre lieder fra op. 12 og tre romanser for klaver og fiolin op. 22 blant det beste hun skrev. Robert Schumann gav lieder-syklusen op. 13 den største anerkjennelse, men skrev litt seinere om komposisjonene hennes:

«Klara har skrevet en rekke mindre stykker med en mer vàr og inderlig skaperkraft enn noensinne før. Men komposisjonsgjerningen går ikke i hop med å ha barn og en fantaserende mann. Hun mangler den vedvarende øvelsen, og dette berører meg ofte, for det går tapt så mange inderlige ideer som hun ikke makter å gi uttrykk for.»[o 6][28]

Til forskjell fra den engelske komponisten Ethel Smyth klarte ikke Clara Schumann å fri seg fra omgivelsenes vurdering. Kanskje var det derfor at hun ikke prioriterte komponistgjerningen. Mens ektemannen levde komponerte hun i hovedsak for å tekkes ham, etter hans død sluttet hun helt å komponere. Clara Schumanns verk er sjelden å høre i dag, men det betyr ikke at de er dårlige eller mindreverdige. Hun skrev for sine egne opptredener, og stykkene er akkurat så virtuose som publikum på 1800-tallet ville de skulle være.

Klavervirtous

[rediger | rediger kilde]

Tross åtte barnefødsler og en ikke alltid like samarbeidsvillig mann, var Clara Schumann i stand til å hevde seg i en mannsdominert verden. Hun ble feiret og vant æresbevisninger over hele Europa. Totalt holdt hun offentlige konserter i 160 ulike byer. Mest aktiv var hun i store byer, rundt 50 % ble holdt i de sju byene London, Leipzig, Wien, Berlin, Dresden, Hamburg og Frankfurt. Spesielt populær var hun i Hamburg, der hun opptrådte i alt nitten ganger fra og med den første opptredenen i 1835 til den siste i 1881.[11]

På første halvdel av 1800-tallet steg det fram flere virtuose solister som tok tidas publikum med storm. Av fiolinister var Niccolò Paganini, Joseph Joachim og Ole Bull særlig populære. Blant pianistene ble Clara Schumann, Franz Liszt, Frédéric Chopin, Sigismund Thalberg og Friedrich Kalkbrenner regnet til de beste. Det skjedde en rivende teknisk utvikling av klaveret de første tiårene av 1800-tallet, og nyvinningene inspirerte både komponister og pianister til å ta klaverkunsten til nye høyder.

Tidlig i karrieren var Clara Wiecks konsertrepertoar preget av den virtuositeten som publikum forventet seg. På programmet sto dagsaktuelle lettvektere som Friedrich Kalkbrenner, Camille Pleyel, Ignaz Moscheles og Henri Herz. Seinere i karrieren presenterte hun musikk av mer betydelige komponister som Mozart, Bach, Beethoven, Mendelssohn, Chopin, Brahms og ektefellen Robert Schumann.[11]

Faren og Clara var nøye med å samle på konsertprogrammene hennes, og originalprogrammer fra så godt som alle de offentlige konsertene hennes er bevart, 1 312 i tallet. En statistisk analyse viser at hun i høy grad satte sitt preg på det som er blitt en kanonisk og standardisert konsertform basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden.[11]

Verk

[rediger | rediger kilde]

Verk med opustall

[rediger | rediger kilde]
  • Quatre Polonaises für Klavier op. 1 (1829/30)
  • Caprices en forme de Valse für Klavier op. 2 (1831/32)
  • Valses romantiques für Klavier op. 4 (1835)
  • Quatre Pièces Caractéristiques für Klavier op. 5 (1833?, 1835/36)
  • Soirées Musicales op. 6 (1834–1836)
  • Klavierkonzert a-moll op. 7 (1833–1835)
  • Drei Romanzen, op. 11
  • Variations de Concert sur la Cavantine du Pirate de Bellini (1837)
  • Souvenir de Vienne – Impromptu (1838)
  • Trois Romances für Klavier (1838/39)
  • Zwölf Gedichte aus Friedrich Rückerts «Liebesfrühling» für Gesang und Klavier von Robert und Clara Schumann op. 12 (Lieder Nr. 2, 4 und 11 von Clara) (1841)
  • Scherzo für Klavier (1841)
  • Quatre Pièces fugitives für Klavier (1840–1844?)
  • Präludium für Klavier f-Moll (1845?)
  • Trio für Klavier, Violine und Violoncello op. 17 (1846)
  • Variationen über ein Thema von Robert Schumann für Klavier op. 20 (1853)
  • Drei Romanzen für Klavier (1853)
  • Drei Romanzen für Klavier und Violine (1853)
  • Sechs Lieder aus Jucunde von Hermann Rollet (1853)

Verk uten opustall

[rediger | rediger kilde]
  • Variationen über ein Tyroler Lied für Klavier (1830)
  • Walzer für Singstimme und Klavier (1833)
  • «Am Strand» für Singstimme und Klavier (1840)
  • «Die gute Nacht» für Singstimme und Klavier (1841)
  • Klaviersonate g-Moll (1841/42)
  • «Oh weh des Scheidens» für Singstimme und Klavier (1843)
  • Präludium f-Moll (1845)
  • Concerto f-Moll für Klavier und Orchester (1 Satz) (1847)
  • Drei gemischte Chöre («Abendfeier in Venedig»; «Vorwärts»; «Gondoliera»«») (1848, skrevet til Robert Schumanns 38. fødselsdag)
  • Romanze a-Moll für Klavier (1853)
  • Romanze h-Moll für Klavier (1856)
  • Kadenzen zu Beethovens Klavierkonzerten in G-Dur und c-Moll

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Nimm mir nur nicht übel, dass ich so fürchterlich schlecht geschrieben, doch stelle dir vor, dass ich stehe und das Blatt auf der Kommode liegt, worauf ich schreibe. Bei jedem Mal eindunken in das Tintenfass lauf ich in die andere Stube.»
  2. ^ «Ich bitt dich, sei mir nicht böse, dass der Brief so kurz wird, doch denke, es ist 10 Uhr und ich schreibe voll Herzensangst stehend in meiner Kammer.»
  3. ^ «ausländische Fantasie»
  4. ^ «weil wir es mit dem Werk einer Dame zu thun haben.“
  5. ^ «Natürlich bleibt es immer Frauenzimmerarbeit, bei der es […] an der Kraft und hie und da an der Erfindung fehlt.“
  6. ^ «Klara hat eine Reihe von kleineren Stücken geschrieben, in der Erfindung so zart und musikreich, wie's ihr früher noch nicht gelungen. Aber Kinder haben und einen imer phantasierenden Mann, und componiren geht nicht zusamen. Es fehlt ihr die anhaltende Uebung, und dies rührt mich oft, da so mancher innige Gedanke verloren geht, den sie nicht auszuführen vermag.»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=josephine+clara;n=wieck, oppført som Josephine Clara Wieck[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g Deutsche Biographie, Deutsche Biographie-ID 11861164X, besøkt 22. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Q27771707[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1021212970, sist oppdatert 19. mai 2020, besøkt 13. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Bernhard R. Appel u. a. (red.): Clara und Robert Schumann. Zeitgenössische Porträts. Droste, Düsseldorf 1994, s. 105 ff.
  11. ^ a b c d e Kopiez, Lehmann, Klassen: Clara Schumann’s collection of playbills: A historiometric analysis of life-span development, mobility, and repertoire canonization, Poetics 37 (2009), s. 64, fig. 7.
  12. ^ Ernst Burger: Robert Schumann. Schott Verlag, Mainz 1999, s. 67.
  13. ^ Berthold Litzmann: Clara Schumann. Ein Künstlerleben. Nach Tagebüchern und Briefen. 1. bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1902, s. 190.
  14. ^ Berthold Litzmann: Clara Schumann. Ein Künstlerleben. Nach Tagebüchern und Briefen. 1. bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1902, s. 197.
  15. ^ Litzmann 1913, bind. 1, s. 366.
  16. ^ Litzmann 1913, vol. 2, p. 41
  17. ^ Reich, 2001, s. 206
  18. ^ Reich 2001, s. 207
  19. ^ Litzmann 1913, bind 2, s. 42
  20. ^ Litzmann 1913, bind 2, s. 90
  21. ^ 13th of September 2012 Clara Schumann Google Doodle Arkivert 15. september 2012 hos Wayback Machine.-from The News Clerks
  22. ^ Schumann in Düsseldorf. Düsseldorfer Wohnungen. schumann-gesellschaft.de, hentet 11. desember 2016. Sitat: „… ehe sie knapp 15 Monate nach dem Tod ihres Mannes Düsseldorf mit Berlin vertauschte.“
  23. ^ Nancy B. Reich: Clara Schumann, the artist and the woman. Cornell University Press, Ithaca / London 2001, s. 191.
  24. ^ Beatrix Borchard: Clara Schumann – Ihr Leben. Eine biographische Montage, 3., überarbeitete und erweiterte Auflage, Olms, Hildesheim 2015, s. 269.
  25. ^ Julia M. Nauhaus: Konzertreisen og Konzertliste i Schumann-Portal. Henten 8. juni 2021.
  26. ^ C. F. B. (= Carl Ferdinand Becker): Concerte für das Pianoforte. Clara Wieck, erstes Concert f. d. Pfte., mit Begl. des Orch (A-Moll) – W. 7. I NZfM, Nr. 14, 17. februar 1837, s. 56 f., Digitaliseromg. Hentet 9. juni 2021.
  27. ^ Beatrix Borchard, Clara Schumann – Ihr Leben. Eine biographische Montage, 3., überarbeitete und erweiterte Auflage, Olms, Hildesheim 2015, s. 202.
  28. ^ Gerd Nauhaus (red.): Robert Schumann. Tagebücher. Bind II, Leipzig 1987, s. 255.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
(de) Wikiquote: Clara Schumann – Sitater
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Clara_Schumann&oldid=23895101»