Krigføring i oldtiden

Artikkelen inngår i serien om Militærhistorie

Eraer
Prehistorisk Oldtiden Middelalderen Tidlig moderne 1800-tallet 1900-tallet Moderne
Krigføring
Sjøkrig Luftkrig Krigføring i rommet
Maktmidler
Atomkrig Biologisk krigføring Brannkrig Kjemisk krigføring
Operasjonsformer
Manøverkrigføring Utmattelseskrigføring Asymmetrisk krigføring Beleiring Amfibisk krigføring Alpin krigføring SIBO Skyttergravskrig Geriljakrig
Lister
Liste over kriger Liste over slag Liste over beleiringer

Med krigføring i oldtiden menes krigføring i perioden fra historiens begynnelse frem til slutten på antikken. I Europa regnes ofte slutten på antikken med Romerrikets fall i 476. I Kina regnes det noen ganger som slutten av 400-tallet, ettersom de begynte å bruke kavaleri for å stå imot inntrengninger nordfra.

Utvikling

Forskjellen fra prehistorisk krigføring er mer graden av organisering enn teknologi. Fra begynnelsen til de første bystatene i Mesopotamia, produserte jordbruket et overskudd slik at menneskene hadde mulighet til å spesialisere seg. Dette gjaldt også soldater. Mens hoveddelen av de militære styrkene fremdeles var bønder, kunne samfunnet for første gang bruke dem i felttog i stedet for å arbeide på gården i deler av året. Dermed utviklet de første organiserte arméene seg.

Disse nye arméene kunne hjelpe stater til å vokse i størrelse og bli økende sentraliserte. Det første imperiet, Sumer, oppstod i Mesopotamia. Tidlige arméer ble organisert med spyd og buer som tidligere, og i de senere imperiene i Egypt og Kina fulgte man det samme mønsteret.

Stridsvogn

Ettersom statene vokste i størrelse, ble mobiliteten avgjørende siden en sentralisert makt ikke kunne opprettholdes dersom opprør ikke kunne slås ned raskt. Den første løsningen på dette problemet var stridsvogner som ble brukt i Midtøsten rundt 2000 f.Kr. De første stridsvognene ble trukket av onager, okser og esler, og ga de muligheter til manøvrering på slagmarken. Stridsvognene var lette nok til at de enkelt kunne flyte over elvene. Avl av sterkere hester gjorde at de snart kunne dra stridsvogner, og deres større fart gjorde stridsvognene enda mer effektive.

Kraften til stridsvognen, både som transportmiddel og i kamp, ble det sentrale våpenet til folkene i oldtidens Midtøsten i det 2. årtusenet f.Kr. Den typiske stridsvogn ble brukt av to menn, der en var bueskytter og skjøt på fiendens styrker, mens den andre kontrollerte fremkomstmiddelet. I løpet av de følgende århundrene ble det laget stridsvogner som bar opp til fem krigere. Effektiviteten til disse farkostene er fremdeles usikker. I Kina ble stridsvogner det sentrale våpenet til Shang-dynastiet og gjorde at de klarte å samle et stort område.

Selv om stridsvogner har blitt sammenlignet med dagens stridsvogn i rollen som de hadde på slagmarken, det vil si sjokkangrep, var den fremste fordelen til stridsvognen den taktiske mobiliteten de gav bueskytterne. Siden tettpakket infanteri var formasjonen som ble foretrukket av oldtidens generaler, kunne en styrke med stridsvogner holde seg på avstand og la det regne piler over det fiendtlige infanteriet. På grunn av deres fart kunne etthvert forsøk på å angripe stridsvognene lett unngås. Dersom en infanterienhet spredte seg ut for å minimalisere skaden fra pilene, ville de miste fordelen av gjensidig beskyttelse og stridsvognene kunne enkelt kjøre over dem.

Fra et taktisk ståsted gav dette en hær, som stod ovenfor stridsvogner, et dilemma, noe som gjorde dem uerstattelige for hærene på den tiden. Men de skjøre stridsvognene var kompliserte gjenstander som krevde spesialiserte håndverkere for å vedlikeholde dem. Dette gjorde det dyrt å eie stridsvogner. Der de ble eid av individer i et samfunn, var det en tendens at det vokste frem en krigerklasse av spesialister og et føydalsystem. Der hvor stridsvogner var i offentlig eie, hjalp de til med vedlikeholdet og etableringen av en sterk sentralmakt, for eksempel i det nye riket i Egypt.

Infanteri

Stridsvognene krevde flatt terreng, og var så godt som ubrukelige i det ulendte terrenget på den nordlige kysten av Middelhavet, i Armenia, Hellas, Anatolia og Italia. Grekerne var dermed tvunget til å stole på infanteritaktikker. I motsetning til det isolerte Egypt, ble Hellas jevnlig herjet av eksterne makter. Det ulendte terrenget gjorde også enhet usannsynlig, noe som førte til konstante lokale konflikter mellom bystater. I dette høytrykksområdet utviklet våpenene og taktikkene seg raskt. Falanksformen ble skapt hvor en solid mur av menn kunne være langt mer ødeleggende i sin enhet enn som individer. Grekerne brukte lengre spyd enn det som hadde blitt sett før og mer beskyttelse enn andre. Da de ble konfrontert med infanteritaktikkene til perserne i perserkrigene, seiret grekerne til tross for at de var tallmessig underlegne. Men da romerne konfronterte makedonerne, tillot den taktiske fleksibiliteten til de romerske legionærene angrep på flankene og førte til nederlaget for den tradisjonelle falanksen. Falanksen hadde dominert gresk krigføring, men var til slutt for lite fleksibel til å beseire mer mobile motstandere.

I Midtøsten som da var dominert av Persia, hadde stridsvognene blitt ubetydelige. Hestens evolusjon hadde fortsatt og de var nå sterke nok til lett å kunne bære en fullt bevæpnet mann. Dermed ble bueskytterne i stridsvogner erstattet med ridende bueskyttere og ryttere med spyd.

Denne utviklingen viste seg å være en alvorlig ulempe for folkene i de bosatte lavlandene. I en ren infanterikonflikt ville de store mannskapene til jordbruksregionene seire. Infrastrukturen og treningen for krigføring med stridsvogner var også kun tilgjengelig i byene. Enslige ryttere var langt mer på hjemmebane i stepperegionen enn i jordbruksregionen. Da sterkere hester og teknologier som salen ble utbredt, ble de raskt adoptert av nomader som levde i områder hvor jordbruk var umulig, men der livsoppholdet ble muliggjort gjennom nomadisk oppdrett av husdyr. Disse nomadene brukte mye av sitt liv på hesteryggen og var langt mer effektive i å bruke dyrene i krigføring. I mange århundrer var statene i Europa, Midtøsten, Kina og Sør-Asia truet av ryttere fra de eurasiske steppene.

Kavaleri

I det 4. århundre f.Kr. lyktes de antikke makedonerne under Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander den store i å integrere krigere til hest med det tradisjonelle greske infanteriet og skapte en militær kraft uten samtidig sidestykke. Etter å ha erobret det sørlige Hellas, vendte Aleksander sin oppmerksomhet til det mektige persiske riket.

På dette tidspunktet hadde perserne gitt opp stridsvognen, selv om de var tilstede i slaget ved Gaugamela i 331 f.Kr. mot Aleksander. Selv om den forble keiserens seremonielle fremkomstmiddel, var hæren en blanding av infanteri og kavaleri i tillegg til mer eksotiske styrker som krigselefanter. Dette viste seg ikke å være nok til å stå imot styrken i det makedonske angrepet, og den persiske hæren ble utflanket i en rekke på tre slag.

I Kina var dalimperiene i økende grad herjet av de nordlige folkeslagene fra Mongolia, Mandsjuria og Sentral-Asia. For å sikre sine kongedømmer brukte de kinesiske herskerne i økende grad sin overlegenhet i organisasjon og antall. Mest kjent er byggingen av Den kinesiske mur, spesifikt designet til å blokkere kavaleristyrker. Muren var derimot ikke nok, og de kinesiske herskerne ble tvunget til å integrere kavalerienheter i sine egne arméer, hovedsakelig rekruttert fra de samme nordlige barbarene som de forsøkte å forsvare seg mot.

Blandingen av kavaleri og infanteri ble for det meste normen i Eurasia, men i Europa og Nord-Afrika ble det utviklet en helt annen krigføringsmetode. Middelhavsregionen omringes av fjell som gjør det vanskelig å bruke hester. Videre er det alltid enklere å transportere infanteri med skip, slik at ethvert samfunn som kunne utvikle infanteri, som var i stand til å stå imot en kavaleristyrke, kunne dominere regionen.

Infanteri som kunne stå imot en kavaleristyrke ble utviklet i byen Roma som snart begynte en ekspansjon ut over middelhavsverdenen som på den tiden manglet sidestykke. Den romerske hæren hadde lite teknologi som var ny. De lyktes gjennom intens organisering og trening. De romerske arméene ble en profesjonell styrke av menn som hadde bundet seg på livstid og som gjennom sin disiplin, dyktighet, festningsverk og sitt antall kunne beseire enhver styrke i regionen. For å løse problemet til infanteriets treghet, bandt de imperiet sammen med et nettverk av veier av høy kvalitet og som var godt vedlikeholdt, som tillot rask bevegelse av betydelige styrker. Kavaleri ble kun brukt som speidere eller støttetropper.

Men romernes suksess var avhengig av omfattende organisering og struktur i imperiet. Da dette først begynte å svikte, begynte også hæren snart å kollapse. Hestefolkene fra steppene hadde heller ikke sluttet å rykke frem siden hestene ble sterkere, buene mer dødelige og rideutstyret mer effektivt. Fra det 4. århundre og fremover begynte kavaleriet i økende grad å ta over fra tungt infanteri som ryggraden i den romerske hær. Den lange overgangen fra infanteri til kavaleri var da langt fremskredet til det punktet hvor det var infanteriet som støttet kavaleriet, ikke kavaleriet som støttet infanteriet slik det hadde vært i århundrer.

Sjøkrig

Det første daterte nedtegnede sjøslaget skjedde rundt 1210 f.Kr. da Suppililiuma II, hettittenes konge, beseiret en flåte fra Kypros og brente deres skip til sjøs.

Perserkrigene var den første konflikten som hadde marineoperasjoner i stor skala. De inneholdt ikke bare trefninger med dusinvis av triremer på hver side, men kombinerte operasjoner på land og til sjøs. Skipene i den antikke verden kunne bare operere i relativt rolig vann på sjøen og i elvene. Havene var utenfor rekkevidde. Mariner ble nesten alltid brukt som støtte for landstyrker, ofte var de avgjørende i å føre forsyninger til dem. De ville sjelden slå til på egenhånd. Med våpen med begrenset rekkevidde ble krigføringen til sjøs utkjempet på et vis som lignet krig på land, hvor bordingsstyrker gjorde det meste av selve kjempingen.

Punerkrigene førte til nyvinninger til sjøs. Roma hadde tidligere knapt berørt sjøkrig siden de kun konsentrerte seg om Den italienske halvøya, mens Karthago var en handelssivilisasjon og derfor hadde utviklet en stor flåte. Kun ved å undersøke vrakene av karthagenske skip, kunne romerne bygge en effektiv marine. De utviklet et hjelpemiddel kalt corvus som var en måte å slippe en planke de kunne gå over på til et fiendtlig skip. Dette gav romerne en enorm fordel siden deres overlegenhet i nærkamp kunne brukes når legionærer bordet de karthagenske skipene og slakte mannskapene enkelt.

Taktikker og våpen

Strategi

Antikk strategi fokuserte hovedsakelig på dobbeltmålet om å overbevise fienden om at fortsatt krigføring ville koste mer enn å underkaste seg og å få mest mulig ut av krigen.

Å tvinge fienden til å underkaste seg, gikk vanligvis ut på å beseire hæren deres på slagmarken. Når de fiendtlige styrkene var spredt, tvang trusselen om beleiring, sivile dødsfall og lignende ofte fienden til forhandlingsbordet. Men dette målet kunne nås på andre måter. Brenning av fiendens avlinger kunne fremtvinge valget mellom å overgi seg eller å kjempe et feltslag. Å vente på at fiendens hær måtte oppløses på grunn av at innhøstningen startet eller at de gikk tom for betaling til leiesoldater gav fienden et lignende valg. De eksepsjonelle konfliktene i den antikke verdenen var de der disse reglene for krigføring ble brutt. Spartanerne og athenerne nektet å overgi seg etter mange år med krig, og de var nær konkurs i Peloponneserkrigen, er et slikt eksepsjonelt eksempel, på samme måte som da romerne nektet å overgi seg etter slaget ved Cannae.

Et mer personlig mål i krig var profitt. Denne profitten var ofte som penger, slik som tilfellet var med raidekulturen til de galliske stammene. Men profitten kunne være politisk siden store ledere i krig ofte ble belønnet med embeter i styresmakten etter sin suksess. Disse «strategiene» motsier ofte dagens fornuft siden de er i konflikt med hva som vil være best for statene som var involvert i krigen.

Taktikker

Effektive taktikker varierte kraftig, og var avhengig av:

Størrelsen på styrken generalen ledet
Størrelsen på fienden
Terrenget
Været
Evnen til styrken generalen ledet
Evnen til fienden
Enhetstypene til styrken generalen ledet
Enhetstypene til fienden

Dersom en general visste at han hadde en overveldende styrkefordel, ville han ofte forsøke å angripe fiendens front med sitt infanteri mens han holdt kavaleriet på sidene, eller flankene. Denne manøveren ble brukt etter at bueskyttere og beleiringsmaskiner som ofte ble holdt trygt bak infanteriet, hadde skutt flere salver av piler eller kampesteiner på motstanderne. Etter at disse salvene hadde myket opp fienden, ville infanteriet rykke frem og angripe fiendens frontlinjer. Når infanteriet hadde gått i nærkamp med dem og deres oppmerksomhet var fokusert på det angripende infanteriet, ville kavaleriet angripe flankene fra høyre og venstre, desimere fienden og forhindre åpninger de kan flykte gjennom.

I tilfeller der generalens fordel var jevnere med motstanderen, kunne han forsøke å spre fienden siden flyktende styrker er langt mindre organisert og enklere å drepe enn når de står fast. Dette kan utføres ved å angripe fiendens svake styrker (trefningsstyrker) med sterkt infanteri, slakte mange av dem og dermed få dem til å spre seg. Når en enhet ser en annen flykte, er det langt mer sannsynlig at den vil flykte i panikk. En enda større bedrift ville det være å bryte viljen til fiendens general (eller drepe ham) og få han og hans livvakt til å flykte og etterlate sin hær uten andre valg enn å følge etter. Denne taktikken forsøker å starte en dominoeffekt som resulterer i at hele motstanderens styrke flykter fra slagmarken. Når hele motstanderens styrke har blitt spredt, var det ikke uvanlig å bruke kavaleri til å ødelegge så mye som mulig av den flyktende styrken og svekke fienden ytterligere.

Våpen

Antikke våpen inkluderte pil og buer, stakevåpen som spyd, falx og kastespyd, nærkampsvåpen som sverd, spyd, klubber, økser og kniver. Katapulter og rambukker ble brukt under beleiringer.

Beleiringer

Bymurer og festningsverk var livsviktige for forsvaret av de første byene i antikkens Midtøsten. Murene ble bygget av mursteiner, stein, tre eller en kombinasjon av disse materialene avhengig av lokale ressurser. Den tidligste representasjonen av beleiringer er datert til protodynastisk tid i Egypt, rundt 3000 f.Kr., mens det første beleiringsutstyret er kjent fra egyptiske gravrelieffer fra det 24. århundre f.Kr. som viser beleiringsstiger med hjul. Assyriske palassrelieffer fra det 9. til det 7. århundre f.Kr. viser beleiringer av flere byer i Midtøsten. Selv om enkle rambukker hadde blitt tatt i bruk i det foregående årtusenet, forbedret assyrerne beleiringskrigføringen. Den vanligste praksisen i beleiringer var derimot å sette opp en beleiring og vente på at fienden på innsiden skulle overgi seg. På grunn av logistiske problemer, kunne sjelden lange beleiringer som involverte annet enn en liten styrke opprettholdes.

Kulturer

Egyptisk

I det meste av dens lange historie var antikkens Egypt forent under en styresmakt. Den største militære bekymringen for nasjonen var å holde fiendene ute. De tørre slettene og ørkenene som omringet Egypt var bebodd av nomadiske stammer som av og til forsøkte å raide eller slå seg ned i den fruktbare dalen til elven Nilen. Egypterne bygget festningsverk og utposter langs grensene i øst og vest for Nildeltaet, i den østlige ørkenen og i Nubia i sør. Små garnisoner kunne forhindre mindre inntrengninger, men dersom en større styrke ble oppdaget, ble det sendt ut beskjed til hovedarméen. De fleste egyptiske byene manglet bymurer og andre forsvarsverk.

De første egyptiske soldatene bar en enkel utrustning som bestod av et spyd med en spydspiss av kobber og et stort treskjold som var dekket av lær. En stridsøks ble også båret i den arkhaiske perioden, men senere var dette våpenet antagelig bare til seremoniell bruk og ble erstattet av stridsøks av bronse. Infanterister med spyd var støttet av bueskyttere som bar komposittbuer og piler med pilspisser laget av flint eller kobber. Det ble ikke brukt beskyttelse i de 3. og 2. årtusener f.Kr. Den betydelige fordelen i våpenteknologi og krigføring begynte rundt 1600 f.Kr. da egypterne kjempet mot og til slutt beseiret hyksosene som hadde gjort seg til herrer i Nedre–Egypt. Det var i denne perioden at hesten og stridsvognen ble introdusert i Egypt. Annen ny teknologi inkluderte sigdsverdet, kroppsbeskyttelse og forbedret bronsestøpning. Etter erobringen til Aleksander den store, ble Egypt tungt hellenisert og hovedarméen ble infanteriet falanks. Antikkens egyptere var ikke store oppfinnere i våpenteknologi, og det meste av våpenteknologien kom fra Vest-Asia og den greske verdenen.

Det egyptiske militæret endret seg i det 2. årtusenet f.Kr. fra sesongbetonte tropper til en sterk organisasjon av profesjonelle soldater. Erobring av fremmed territorium som Nubia, krevde en permanent styrke som garnison i utlandet. Sammenstøt med andre mektige kongedømmer i Midtøsten som Mitanni, hettittene og senere Assyria og Babylonia, gjorde det nødvendig for egypterne å føre felttog langt hjemmefra.

Disse soldatene ble betalt med et stykke land som skulle gi levegrunnlag for deres familier. Etter at tjenesten var fullført, fikk veteranene lov til å trekke seg tilbake til disse eiendommene. Generaler kunne bli svært innflytelsesrike ved hoffet, men i motsetning til andre føydale stater var det egyptiske militæret fullstendig kontrollert av kongen. Utenlandske leiesoldater ble også rekruttert, først nubiere (medjai) og senere også libyere og sherdere i det nye kongedømmet. I den persiske perioden gikk greske leiesoldater inn i tjenesten til hæren til de opprørske faraoene. De jødiske leiesoldatene ved Elefantine tjente det persiske herredømmet i det 5. århundret f.Kr. Men de kan også ha tjent de egyptiske faraoene i det 6. århundret.

Så langt som det kan ses fra den kongelige propagandaen på den tiden, ledet kongen eller kronprinsen personlig de egyptiske styrkene i slag. Hæren kunne telle titusenvis av soldater, slik at de mindre bataljonene som bestod av 250 menn ledet av en offiser, kan ha vært nøkkelen i kommandostrukturen. Taktikken involverte et massivt anslag av artilleri ved bueskyttere fulgt av et infanteri– og/eller stridsvognsangrep som angrep de brutte fiendelinjene. Fienden kunne derimot forsøke å overraske den større egyptiske styrken ved bakholdsangrep og ved å blokkere veien slik nedtegnelser fra egyptiske beretninger tilsier.

Innenfor selve Nildalen var skip og prammer viktige militære elementer. Skip var vitale for forsyninger for styrkene. Nilen hadde ingen vadesteder slik at prammer måtte brukes for å krysse elven. Dominans over elven viste seg ofte nødvendig for å beleire byer, som i den egyptiske erobringen av hovedstaden til hyksosene, Avaris. Egypt hadde ingen marine til å kjempe sjøslag før i den sene perioden. Men et slag som involverte skip fant sted ved kysten i det 12. århundre f.Kr. mellom Ramses III og havfolkene.

Kinesisk

Antikkens Kina under Shang-dynastiet var et bronsealdersamfunn basert på hærer med stridsvogner. Arkeologiske studier av shangstedne ved Anyang har avslørt omfattende eksempler på stridsvogner og bronsevåpen. Zhou-dynastiets maktovertakelse førte med seg opprettelsen av en føydal samfunnsorden som baserte seg militært på en klasse aristokratiske stridsvognskrigere.

I vår- og høstannalenes tid økte krigføringen eksponensielt. Verket Zuo zhuan beskriver krigene og slagene blant de føydale herrene i løpet av perioden. Krigføringen fortsatte å være stilisert og seremonielle selv da de ble mer voldelige og avgjørende. Konseptene om militært hegemoni og «maktens vei» begynte å dominere kinesisk samfunn.

Krigføringen ble mer intens, nådeløs og mye mer avgjørende under de stridende staters tid hvor store sosiale og politiske endringer var fulgt av slutten på systemet til krigføringen med stridsvogner og adopteringen av massearméer av infanteri. Kavaleri ble også introdusert fra den nordlige grensen, til tross for den kulturelle endringen det utgjorde for de kappebærende kinesiske mennene. Militær strategi endret seg til vektlegging på bedrag, etterretning og strategier slik de er nedtegnet i Sun Tzus Kunsten å krige.

Indisk

Veda-samlingene og andre tilsvarende tekster inneholder referanser til krigføring i den vediske perioden (1500–500 f.Kr.). De tidligste allusjonene til et spesifikt slag er de om slaget til de ti konger i Mandala i Rig Veda.

De to store antikke eposene til India, Ramayana og Mahabharata (ca. 1000–500 f.Kr.) sentreres rundt konflikter og henviser til militære formasjoner, teorier om krigføring og esoteriske våpen. Valmikis Ramayana beskriver Ayodhyas militærvesen som mer defensivt enn offensivt. Byen, sier den, var sterkt befestet og var omringet av en dyp voll. Ramayana beskriver Ayodhya med følgende ord: «Byen hadde rikelig med krigere som var ubeseiret i slag, fryktløse og dyktige i bruken av våpen, minnet om løver som voktet sine fjellhuler.» Mahabharata beskriver forskjellige militære teknikker, inkludert Chakravyuha.

I Mahabharatha finnes verdens første nedtegnede bruk av krigselefanter. Fra India ble krigselefantene ført til det persiske riket hvor de ble brukt i flere felttog. Den persiske kongen Dareios III brukte rundt 50 indiske elefanter i slaget ved Gaugamela (331 f.Kr.) i kampen mot Aleksander den store. I slaget ved Hydaspeselven gav den indiske kongen Porus som hersket i Punjab, med sin mindre hær på 200 krigselefanter, 2000 kavalerister og 20 000 infanterister store problemer for Aleksander hær på 4000 kavalerister og 50 000 infanterister, selv om Porus ble beseiret. På denne tiden hadde Magadha–imperiet lenger øst i det nordlige og østlige India og Bengal en hær på 6000 krigselefanter, 80 000 kavalerister, 200 000 infanterister og 8000 bevæpnede stridsvogner. Hadde Aleksander den store bestemt seg for å fortsette sitt felttog i India, kunne ha stått ovenfor en ekstremt sterk motstander fra en så stor hær.

Chanakya (ca. 350–275 f.Kr.) var statsminister til keiser Chandragupta Maurya, grunnlegger av Mauryariket. Chanakya skrev Arthashastra som tok svært detaljert for seg forskjellige emner om antikk indisk krigføring, inkludert forskjellige teknikker og strategier i krig. Disse inkluderte de tidligste tilfellene av spionasje og attentat. Disse teknikkene og strategiene ble brukt av Chandragupta Maurya som var en student av ham, og senere av Ashoka (304–232 f.Kr.)

Chandragupta Maurya erobret Magadha–imperiet og ekspanderte i hele det nordlige India, etablerte Mauryariket som strakte seg fra det arabiske hav til Bengalbukta. Chandragupta beseiret i 305 f.Kr. Selevkos I Nikator som hersket over Selevkidriket og kontrollerte det meste av territoriene som ble erobret av Aleksander den store. Selevkos mistet til slutt sine territorier i Sør–Asia, inkludert det sørlige Afghanistan, til Chandragupta. Selevkos byttet til seg territorium vest for Indus mot 500 krigselefanter og tilbød sin datter til Chandragupta. I denne ekteskapsalliansen ble fiendskapet snudd til vennskap, og Selevkos sendte en ambassadør, Megasthenes, til det mauryanske hoffet i Pataliputra. Resultatet av denne avtalen var at Mauryariket ble anerkjent som en stormakt av den hellenistiske verden, og kongene i Egypt og Syria sendte egne ambassadører til hans hoff. Ifølge Megastenes bygget Chandragupta Maruya en hær som bestod av 30 000 kavalerister, 9000 krigselefanter og 600 000 infanterister. Dette var den største arméen som var kjent i den antikke verden. Ashoka den store fortsatte å ekspandere Mauryariket til nesten hele Sør-Asia, sammen med store deler av Afghanistan og deler av Persia. Ashoka sluttet til slutt med krigføringen da han konverterte til buddhismen.

Persisk

Antikkens Persia tok steget opp som en betydelig militærmakt under Kyros den store. Deres form for krigføring var basert på tettpakket lett infanteri som skulle holde fiendens styrker mens kavaleriet gjennomførte det drepende støtet. Kavaleri ble brukt i stort antall, men det er ikke kjent om dette var tungt eller lett kavaleri. De fleste greske kilder hevder at perserne ikke bar beskyttelse, men det finnes et eksempel fra Herodot som hevder at en kavalerist som ikke var til hest, bar en gyllen brystning under sin røde kappe. Stridsvogner ble brukt i tidlige dager, men under de senere tider var de erstattet med ryttere. Da det persiske riket var på sin høyde, hadde de til og med krigselefanter fra Nord-Afrika og det fjerne India. Eliten i den persiske hær var de berømte Udødelige, en 10 000 mann sterk enhet av profesjonelle soldater med et spyd, et sverd og en bue. Bueskyttere utgjorde også en betydelig komponent i den persiske hær.

Taktikken var enkel: Persiske kommandanter kjørte over fienden med et massivt antall infanteri og kavaleri, mens de lot det regne piler fra baktroppene på fienden i massive salver. Det ble sagt at en salve av persiske piler kunne stenge sola ute. Grunnen til dette massive antallet var å skape sjokk og beundring. Hundretusenvis av soldater ville ta motet fra en fiende og sikre deres overgivelse. Dersom fienden ikke overgav seg, sendte de en ny bølge, flere styrker av høyere kvalitet. Dersom heller ikke det lyktes, ble den siste bølgen sendt, ledet av de berømte Udødelige. Denne taktikken var vanligvis svært suksessfull i Midtøsten, men da perserne begynte å bevege seg enda lenger vest, mot grekerne, ble de slaktet av de bedre trente og tyngre bevæpnede hoplittene.

Illyrisk

Lite er kjent om illyriske militære taktikker. Kong Bardyllis forvandlet Illyria til en formidabel lokal makt i det 4. århundre f.Kr. De viktigste byene i kongedømmet var Lissos og Epidamnos. Men deres makt ble svekket av bitter rivalisering og sjalusi.

De var kjent som en krigersk stamme som aldri var helt forent, og de kjempet uten reell koordinasjon. Deres kampteknikker ser ut til å ha vært avhengig av individuelle bedrifter fremfor koordinert enhet. Kong Perdikkas III av Makedonia ble i 359 f.Kr. drept av angripende illyrere. Men Filip II av Makedonia, far til Aleksander den store, knuste illyrerne i 358 f.Kr. og tok kontroll over deres territorium helt til Ohridsjøen.

Under eksistensen til den illyriske sivilisasjon, ble de erobret av makedonerne, romerne og senere av osmanene (befolkningen i territoriet var da kjent som albanere).

Gresk

Den generelle trenden i gresk militærteknologi og taktikker var dominert av avhengigheten på bønder som bare kunne dra i krig når de ikke trengtes på markene. Disse soldatene organiserte seg i en falanks, en tettpakket enhet av beskyttede menn bevæpnet med spyd og beskyttet av overlappende skjold.

Til tross for det faktum at de fleste greske byer var godt befestet og gresk teknologi ikke var i stand til å bryte disse festningsverkene med makt, ble de fleste slag på land utkjempet som feltslag på åpen mark. Dette skyldtes den begrensede perioden greske soldater kunne tilby før de trengtes for å dra hjem til sine gårder. For å trekke ut byens forsvarere, ble deres marker truet med ødeleggelse, noe som ville føre til hungersnød om vinteren dersom de ikke overgav seg eller aksepterte slaget.

Dette mønsteret i krigføringen ble brutt under Peloponneserkrigen da Athens kommandant til sjøs lot byen ignorere Sparta og hennes alliertes ødeleggelse av de athenske avlinger ved å frakte korn inn i byen fra Krim. Dette førte til en krigføringsstil der begge sider var tvunget til å sette i gang gjentatte raid i løpet av flere år uten å nå en avgjørelse. Det gjorde også sjøslagene til en vital del av krigføringen. Greske sjøslag ble utkjempet mellom triremer, lange og raske skip som angrep fienden ved å ramme dem og borde skipet.

Makedonsk

På deres tid var Makedonia den mest koordinerte og komplette militærmakten i verden. De huskes best for bedriftene til Aleksander den store, men det var ikke han som skapte og satte sammen den utmerkede kampstyrken han brukte i sine erobringer, men heller hans far, Filip II av Makedonia. Uten at hans armé allerede var forberedt, ville hans erobringer ikke ha funnet sted.

Filip utstyrte sine makedonske soldater i falanksen med sarissa, et spyd som var seks meter langt. Sarissaen hjalp til med å skjule manøvrer bak falanksen når de ble holdt rett opp. Når de ble holdt horisontalt av fronten til falanksen, var de et brutalt våpen.

Han møtte illyrerne i slag i 358 f.Kr. med sin reorganiserte makedonske falanks. Den makedonske hæren må ha sett ut til å ha vokst i størrelse over natten og invaderte selve Illyria, erobret alle de illyriske stammene dypt inne i landet og stoppet først nær kysten til Adriaterhavet.

Makedonias politikk ble stadig mer aggressiv etter nederlaget til illyrerne. Paionia var allerede tvunget inn i Makedonia under Filips styre. Han brøt i 357 f.Kr. avtalen med Athen og angrep Amfipolis som han hadde gitt til grekerne da han kom til makten. Byen falt tilbake i hendene på Makedonia etter en intens beleiring. Så sikret han kontrollen over gullgruvene nær fjellet Pangaios som gjorde ham i stand til å finansiere sine fremtidige kriger.

Den makedonske hæren rykket i 356 videre østover og erobret byen Krenides (nær dagens Drama) som var i hendene på thrakerne og som Filip gav den nye navnet Filippi. Den makedonske østlige grensen med Thrakia var nå sikret ved elven Nestos (Mesta).

Filip marsjerte så inn i det nordlige Hellas. I Thessalia beseiret han sine fiender og innen 352 hadde han kontroll over denne nordlige greske regionen. Den makedonske hæren rykket så langt frem som til passet i Thermopylene som deler Hellas i to, men forsøkte ikke å ta det siden det var sterkt befestet av en felles gresk styrke av athenere, spartanere og andre grekere. Han hadde dermed sikret grenseregionene til Makedonia.

Filip samlet en stor makedonsk hær og marsjerte dypt inn i Thrakia i et langt erobringsfelttog. Det meste av Thrakia var i 339 trygt i makedonernes hender etter å ha beseiret dem i en rekke slag. Unntakene var kystbyene Bysantium og Perinthos som lyktes i å stå imot de lange og vanskelige beleiringene.

Romersk

Den romerske hæren var verdens første profesjonelle hær. Den hadde sin opprinnelse i borgerhæren til republikken som var bemannet av borgere som avtjente verneplikt for Roma. Reformene til Gaius Marius rundt 100 f.Kr. forvandlet hæren til profesjonell struktur som fremdeles stort sett var bemannet av borgere, men disse tjente nå sammenhengende i 25 år før de ble dimittert.

Romerne ble også kjent for å bruke støttetropper, ikke–romere som ønsket å tjene i legionene og fylle roller som det tradisjonelle romerske militæret ikke effektivt kunne fylle, slik som trefningsstyrker og tungt kavaleri. Senere i imperiets dager, ble disse støttetroppene sammen med utenlandske leiesoldater ryggraden i det romerske militæret. Sent i keiserrikets dager ble stammer som vestgoterne bestukket til å tjene som leiesoldater.

Den romerske marinen var tradisjonelt regnet som mindre viktig selv om den forble vital for transporteringen av forsyninger og styrker. Den var også viktig i utrenskningen av pirater fra Middelhavet av Pompeius i det 1. århundre f.Kr. De fleste av romernes slag skjedde på land, særlig da imperiet var på sin høyde og alle landene rundt Middelhavet var kontrollert av Roma.

Men der var kjente unntak. Første punerkrig, en krig mellom Roma og Karthago i det 3. århundre f.Kr., var stort sett en konflikt til sjøs. Slaget ved Actium etablerte i tillegg det romerske imperiet under Augustus.

Dakisk

Falx basert på Adamclisi-monumentet fra Dakia-krigene.

De dakiske stammene, lokalisert i dagens Romania og Moldova, var del av den større thrakiske folkefamilien. De etablerte et svært militarisert samfunn og utgjorde en betydelig trussel for de romerske provinsene ved nedre Donau i de periodene da de var forent under en konge (82–44 f.Kr. og 86–106). Dakia ble erobret og omformet til en romersk provins i 106 etter en lang, hard krig.

Det viktigste våpenet til dakerne var falxen. I motsetning til andre folkeslag romerne kjempet mot hadde dakerne god tilgang på jern, og dette sverdliknende våpenet var vanlig blant dakiske krigere.^[1] De største variantene bestod av et en meter langt treskaft med en lang buet jernklinge som var nesten like lang og festet i enden. Klingen var kvesset kun på innsiden og skal ha vært ekstremt effektiv. Under den romerske erobringen av Dakia (101–102, 105–106) fikk romerske legionærer forsterkede jernbøyler festet i kryss over hjelmene sine. De introduserte også legg– og armbeskyttere (leggskinner og manicae).^[1]

Dakiene konstruerte også festninger av stein, davaer, i Karpatene for å beskytte sin hovedstad Sarmizegetusa, . Festningsverkene ble bygget på et system av sirkulære belter. Dette gjorde at forsvarerne kunne trekke seg tilbake til det neste ved å bruke skjulte utganger etter at festningen var tapt.

Dakiene var brukte overraskelsesangrep og dyktige, taktiske tilbaketrekninger ved bruk av festningssystemet. I løpet av krigene med romerne, utkjempet av deres siste kong Dekebal (87–106), knuste dakiene nesten den romerske garnisonen sør for Donau i et overraskelsesangrep som ble satt i gang over den tilfrosne elven vinteren 101–102. Bare intervensjonen til keiser Trajan med hovedarméen reddet romerne fra et betydelig nederlag. Men innen 106 var dakiene omringet i sin hovedstad. Byen ble tatt gjennom forræderi: en desertør fortalte romerne om plasseringen til hovedstadens vannforsyning.^[1]

Resultatet var at kongen begikk selvmord og Dakia ble en romersk provins frem til 271.

Germansk

Historiske nedtegnelser om de germanske stammene øst for Rhinen og vest for Donau begynte ikke før sent i antikken, slik at det kun er perioden etter 100 f.Kr. som kan undersøkes. Det som er klart er at den germanske idéen om krigføring var ganske forskjellig fra feltslagene som romerne og grekerne utkjempet. I stedet fokuserte de germanske stammene på små eller store raid.

Hensiktene med disse var vanligvis ikke å skaffe seg territorium, men å erobre ressurser og sikre prestisje. Disse raidene ble utført av irregulære tropper, ofte satt sammen langs familie– eller landsbylinjer i grupper på 10 til rundt 1000. Ledere med usedvanlig personlig karisma kunne samle flere soldater i lengre perioder, men der var ikke noen systematisk metode for hvordan mennene ble samlet eller trent, slik at når en karismatisk leder døde, kunne det bety oppløsningen av en hær. Arméer bestod også ofte av mer enn 50 prosent ikkestridende, siden fortrengte mennesker ville reise med store grupper av soldater, eldre, kvinner og barn.

Store enheter var mer unntaket enn regelen i antikkens krigføring, selv om disse unntakene er viktige i historiebøkene. Dermed bestod en typisk germansk styrke på rundt 100 menn med det eneste målet å raide en nærliggende germanske eller fremmed landsby. Ifølge romerske kilder brukte infanteriet ofte kileformasjoner når de kjempet i feltslag, hver kile ble ledet av en klanleder.

De ble ofte beseiret av romerne, men de huskes i romerske nedtegnelser som intense krigere viss forfall hovedsakelig var at de ikke klarte å forene seg til en kampstyrke under en kommandant. Deres etterfølgere ville til slutt overvelde og erobre den antikke verden, noe som la grunnlaget for det moderne Europa og middelaldersk krigføring.

Japansk

Den tidlige Yamatoperioden hadde sett en kontinuerlig tilstedeværelse i Korea frem til Japan til slutt trakk seg tilbake sammen med de resterende styrkene til kongedømmet Baekje. Flere slag skjedde i disse periodene ettersom keisernes arverekke ble viktig. Inne Naraperioden var Honshū fullstendig under yamatoklanens kontroll. Nær slutten av Heianperioden ble samuraien en mektig politisk maktfaktor, noe som startet føydalperioden.

Kriger

Perserkrigene (500–448 f.Kr.) var en rekke konflikter mellom den greske verden og det persiske riket.
Peloponneserkrigen (431–405 f.Kr.) var en konflikt mellom det athenske sjøforbundet og det peloponnesiske forbund som inkluderte Sparta og Korint. Krigen ble dokumentert av Thukydid, en athensk general, i sitt verk Historien om Peloponneserkrigen. Krigen varte i 27 år med en kort våpenhvile i midten.
Punerkrigene (264–146 f.Kr.) var en rekke på tre kriger utkjempet mellom Roma og byen Karthago (en etterkommer av fønikisk opphav).

Første punerkrig var primært en sjøkrig utkjempet mellom 264 og 241.
Andre punerkrig er kjent for Hannibals kryssing av Alpene og ble utkjempet mellom 218 og 202.
Tredje punerkrig endte i ødeleggelsen av Karthago og ble utkjempet mellom 149 og 146 f.Kr.

Viktige slag

Litteratur

Anglim, Simon; Jestice, Phyllis G. (2003): Fighting Techniques of the Ancient World (3000 B.C. to 500 A.D.): Equipment, Combat Skills, and Tactics. Dunne Books. ISBN 0-312-30932-5.
Bradford, Alfred S. (2001): With Arrow, Sword, and Spear: A History of Warfare in the Ancient World. Praeger Publishing. ISBN 0-275-95259-2.
Connolly, Peter (1998): Greece and Rome at War. Greenhill Books. ISBN 1-85367-303-X.
Gabriel, Richard A. (2002): The Great Armies of Antiquity. Praeger Publishing. ISBN 0-275-97809-5
Gichon, Mordechai, Herzog, Chaim (2002): Battles of the Bible. Greenhill Books. ISBN 1-85367-477-X.
Goldsworthy, Adrian (2003): The Complete Roman Army. Thames & Hudson. ISBN 0-500-05124-0.
Keegan, John (1993): A History of Warfare. Vintage. ISBN 0-679-73082-6.
Kern, Paul Bentley (1999): Ancient Siege Warfare. Indiana University Press. ISBN 0-253-33546-9.
Leblanc, Steven A. (1999): Prehistoric Warfare in the American Southwest. University of Utah Press. ISBN 0-87480-581-3.
Mayor, Adrienne (2003): Greek Fire, Poison Arrows & Scorpion Bombs: Biological and Chemical Warfare in the Ancient World. Overlook Press. ISBN 1-58567-348-X.
Peers, Chris J. (1990): Ancient Chinese Armies 1500–200 BC. Osprey Publishing. ISBN 0-85045-942-7.
Peers, Chris J.; Perry, Michael (1995): Imperial Chinese Armies : 200 BC–589 AD. Osprey Publishing. ISBN 1-85532-514-4.
Van Creveld, Martin (1991): Technology and War: From 2000 B.C. to the Present. Free Press. ISBN 0-02-933153-6.
Warry, John Gibson; Warry, John (1999): Warfare in the Classical World: An Illustrated Encyclopedia of Weapons, Warriors and Warfare in the Ancient Civilisations of Greece and Rome. University of Oklahoma Press.

Referanser

^ ^a ^b ^c Michael Schmitz (2005): The Dacian threat, 101-106 AD Caeros, ISBN 0975844504

Eksterne lenker

[Dacian-1] Michael Schmitz (2005): The Dacian threat, 101-106 AD Caeros, ISBN 0975844504

[1]