Hopp til innhold

Maximinus Thrax

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Maximinus Thrax
GAIVS IVLIVS VERVS MAXIMINVS AVGVSTVS
FødtCa 173
Moesia
Død10. mai 238
Aquileia
Myrdet av egne soldater
BeskjeftigelsePolitiker, soldat Rediger på Wikidata
Embete
  • Romersk keiser (235–238)
  • romersk senator Rediger på Wikidata
EktefelleCaecilia Paulina
MorAbaba
BarnGaius Julius Verus Maximus
NasjonalitetRomerriket
Navn før tiltredelseGaius Julius Verus Maximinus
Navn som keiser:Imperator Caesar Gaius Iulius Verus Maximinus Pius Felix Invictus Augustus
Regjerte20. mars 235 – 10. mai 238
DynastiSoldatkeiser
ForgjengerAlexander Severus
EtterfølgerGordian I og Gordian II
Maximinus Thrax på Commons
Se også liste over romerske keisere

Maximinus Thrax, «Maximinus trakeren» (latin: Gaius Julius Verus Maximinus Augustus;[1] født ca. 173, død 10. mai 238), også kjent som Maximinus I, var romersk keiser fra 235 til 238. Maximinus er beskrevet av flere antikke kilder, men ingen er samtidige, unntatt Herodianus’ greskspråklige Historien til Romerriket. Han var en av de såkalt soldatkeiser på 200-tallet; hans styre er ofte betraktet som begynnelsen på krisen i det tredje århundret. Han døde ved Aquileia i nordlige Italia, drept av sine egne soldater, da han forsøkte å slå ned et opprør fra det romerske senatet.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Første år

[rediger | rediger kilde]
Milepæl oppsatt i 236 i Ovilava (dagens Wels i Østerrike) på ordre keiser Maximinus Thrax og hans sønn Gaius Julius Verus Maximus.

I henhold til antydninger i Herodianus’ tekst er det antatt at Maximinus var trakisk-romersk opprinnelse.[2] I henhold til det upålitelige historieverket Historia Augusta var han født i Trakia eller Moesia av en gotisk far og en alansk mor.[3] Denne påståtte herkomsten er imidlertid ikke veldig sannsynlig da tilstedeværelsen av gotere i området ved Donau er først bevitnet etter begynnelsen på krisen i det tredje århundret. Den britiske historikeren Ronald Syme har skrevet at ordet «Gothia» i seg selv burde ha vært tilstrekkelig for å fordømme avsnittet i Historia Augusta. Herodianus, Synkellos og andre peker på at Maximinus ble født i Moesia.[4] Bakgrunnen til referansen til hans påståtte «gotiske» opphav kan være en feiltolkning for at hans opphav var fra folkegruppen getere (latin: getae) i Trakia. Gotere og getere ble ofte forvekslet av senere skribenter, mest kjent i så måte er Jordanes’ De origine actibusque Getarum (også kalt Getica). Denne forvekslingen antydes i avsnittet som beskriver hvordan «han var særlig elsket av getere (getae), som om han var en av dem selv» og hvordan han snakket «bortimot flytende trakisk».[5]

I uansett tilfelle var han bakgrunn fra lavere sosial status i provinsen, og ble vurdert av det romerske senatet som en barbar, ikke en ekte romer, til tross for Caracallas forordning ga borgerskap til alle frie borgere av Romerriket.[6] På mange måter var Maximinus mer lik senere trakisk-romerske keisere som Licinius, Galerius, Aureolus, Leo trakeren, etc, som klatret i gradene og sosial status via en militær karriere fra å være en vanlig soldat i en av de romerske legionene og til den fremste posisjonen av en politisk karriere som romersk keiser. Maximinus gikk inn i hæren under styret til Septimius Severus,[7] men han steg ikke til en høyere posisjon før Alexander Severus forfremmet ham.[8] Maximinus hadde kommandoen over Legio IV Italica, satt sammen av rekrutter fra Pannonia[9] som var rasende over at Alexander hadde betalt ut alamannerne og at han verget seg for å gå til krig.[10] Troppene, blant dem også Legio XXII Primigenia, drepte den unge Alexander og hans mor ved Moguntiacum (dagens Mainz). Deretter valgte de deres barske leder Maximinus[11] og pretorianergarden utropte ham som keiser og deres valg ble motstrebende godkjent av det romerske senatet[12] som var misfornøyd med å få en bonde som keiser. Sønnen Gaius Maximus ble forfremmet til cæsar, som innebar at han ble kronprins.[6]

Styrkelse av makten

[rediger | rediger kilde]

Maximinus mislikte den romerske adelen og var hensynsløs mot de han mistenkte bedrev konspirasjoner mot ham.[12] Han begynte med å eliminere de nærmeste rådgiverne til Alexander.[13] Hans mistanker kan ha hatt sine gode grunner; to konspirasjoner mot Maximinus ble avverget.[14] Den første var under en militær kampanje over Rhinen da en gruppe offiserer, støttet av innflytelsesrike senatorer, hadde sammensverget for å ødelegge en bro over elven for å stenge Maximinus inne på fiendtlig territorium.[15] De hadde planlagt å velge senator ved navn Magnus som ny keiser, men sammensvergelsen ble avslørt og alle som hadde deltatt ble henrettet.[12] Den andre sammensvergelsen involverte mesopotamiske bueskytter som var lojale til den døde Alexander.[16] De planla utnevne Quartinus, men deres leder Macedo endret side og myrdet Quartinus, men det var ikke tilstrekkelig for å berge hans eget liv.[12]

Forsvaret av grensene

[rediger | rediger kilde]
Avtegning av epigrafisk minnestein i Tübingen.

Maximinus som keiser er generelt blitt sett på som begynnelsen på krisen i det tredje århundret. Det betegner oppsmuldringen og det nære sammenbruddet av Romerriket mellom 235 og 284 forsaket av tre samtidige kriser: invasjon utenfra, innbyrdeskrig, og økonomisk sammenbrudd.[8] Maximinus' første krig var mot alamannerne som han beseiret i myrområdene ved Agri Decumates, men med stor romerske tap.[17] Etter seieren tok han tittelen Germanicus Maximus,[6] opphøyde sin sønn til rangen av cæsar og princeps iuventutis («første borger»), og sin avdøde hustru Paulina guddommeliggjort.[13] Maximinus satte muligens en andre militær kampanje rettet dypt inn i Germania, beseiret en germansk stamme bortenfor elven Weser i slaget ved Harzhorn i 235.[18][19] Etter å ha sikret den germanske grensen, i det minste for en tid, satte Maximinus opp vinterleir ved Sirmium i Pannonia,[6] og fra denne forsyningsbasen bekjempet han dakere og sarmatere i løpet av vinteren 235–236.[13]

Gordian I og Gordian II

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 238 i provinsen Africa bedrev en myndighetsperson innen skattevesenet utpressing via falske dommer i korrupte domstoler mot en del lokale landeiere. Da misnøyen nådde et toppunkt, førte det til et storstilt opprør i provinsen.[20] Landeierne bevæpnet seg og marsjerte inn i Thysdrus (dagens by El Djem i Tunisia) hvor de slo i hjel den korrupte myndighetspersonen og hans livvakter.[21] De utropte deretter den aldrende provinsguvernøren, Marcus Antonius Gordianus Sempronianus (Gordian I), og hans sønn (Gordian II), som keisere.[22] Senatet endret sin allianse og ga både Gordian og Gordian II tittelen som Augustus («ærverdig», det vil si keiser), og begynte å drive kampanje i provinsene til støtte for paret.[23] Maximinus som hadde vinterleir ved Sirmium, samlet øyeblikkelig sammen hæren og marsjerte mot Roma.[13]

I mellomtiden hadde opprøret i Nord-Afrika ikke gått som planlagt. Provinsen Africa grenset i vest mot provinsen Numidia hvor dets guvernør Capelianus lenge hadde hatt en motsetningsforhold til Gordian. Han kontrollerte en legionenhet, Legio III Augusta,[24] og marsjerte mot Kartago og med letthet slo han ut den lokale militsen som forsvarte byen.[20] Gordian II ble drept i kampene og da hans far fikk høre om sønnens død, hengte Gordian I seg i beltet sitt.[25]

Pupienus, Balbinus, og Gordian III

[rediger | rediger kilde]
Byste av Maximinus Thrax, barbarkeiseren

Da opprøret i Afrika falt sammen, befant senatet seg i en stor fare.[26] Etter å ha gitt sin støtte til Gordian kunne senatet ikke forvente mildhet fra Maximinus som hastet mot Roma. I denne knipen bestemte de seg for å trosse Maximinus, og valgte to av sine egne, Pupienus og Balbinus, som medkeisere.[13][27] Da folket i Roma fikk høre at senatet hadde valgt to menn fra patrisierklassen, menn som folk flest ikke verdsatte, protesterte de og møtte det keiserlige opptoget med stokker og steiner.[28] En fraksjon i Roma foretrakk Gordians barnebarn, Gordian III, og det brøt ut gatekamper mellom fraksjonsgruppene. De nyutvalgte medkeiserne hadde ikke annet valg enn å inngå kompromiss, og sendte bud på barnebarnet som ble utnevnt til Cæsar.[29]

Nederlag og død

[rediger | rediger kilde]

Maximinus fortsatte sin ferd mot Roma,[30] men ved byen Aquileia i nordlige Italia ble byportene stengt for ham. Under den uventet beleiringen av byen ble hans tropper misnøyde og fiendtlig stemt ettersom de allerede led av sult og sykdommer.[12] I mai 238 gikk soldater fra Legio II Parthica inn i hans leir og drepte ham, og dessuten hans sønn og hans fremste ministrer.[26] De hogde hodene av de døde og satte dem på staker og fraktet dem til Roma med menn fra kavaleriet.[13]

Pupienus og Balbinus ble på denne måten ubestridte medkeisere. I keiserlister regner man likevel Gordian I og Gordian II som Maximinus' etterfølgere, selv om de døde før Maximinus.

Politikk

[rediger | rediger kilde]

Maximinus doblet betalingen til soldatene;[7] denne handlingen, sammen med en praktisk talt uopphørlig krigføring krevde høyere skatter. Skatteinnsamlingen begynte å benytte voldelige metoder og ulovlige konfiskeringer for å gjennomføre kravene som pålagt dem. Det førte til ytterligere fremmedgjøring og motsetninger mellom de styrende samfunnsklassene og alle andre.[13]

I henhold til den tidlige kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea, hadde den keiserlige husholdningen til Maximinus' forgjenger, Alexander, bestått av mange kristne. Eusebius hevdet at Maximinius hatet sin forgjengers husholdning og beordret mange av kirkelederne skulle henrettes.[31][32] I henhold til Eusebius sendte denne kristenforfølgelsen i 235 Hippolytus av Roma og pave Pontian (Pontianus) i landsforvisning. Andre bevis mindre preget av kristen propaganda hevder at forfølgelsene var lokale i provinsene hvor de skjedde framfor under direkte ledelse av keiseren.[33]

Framtoning

[rediger | rediger kilde]

Kilder i antikken, som strekker seg fra den upålitelige Historia Augusta til Herodianus, framstiller Maximinus som en mann av betydelig større fysisk størrelse, langt større enn andre av sine samtidige.[34][35] I antikke skulpturer og i avbildninger på mynter er han framstilt som en mann med en framtredende panne, nese og kjeve. Det ble sagt at hans tommel var så stor at han brukte sin hustrus armbånd som ring på den. Den nøyaktige størrelsen på Maximinus vil antagelig aldri bli kjent, men han var uansett en mann av betydelig størrelse. Den jevnlige framstillingen av en mann med en framtredende panne, nese og kjeve, har fått en del forskere til mistenke at dette kan muligens være symptomer på en form for overvekst, eksempelvis akromegali.[36]

I henhold til Historia Augusta, var han av «slik størrelse, at Cordus rapporterte at menn sa han var ca 2,5 meter høy.»[37] Det er meget sannsynlig at dette er an av mange overdrevne fortellinger i Historia Augusta og sitatet fra en «Cordus» er en av flere fiktive autoriteter som verket benytter seg av.[38] Også Herodianus, en samtidig av Maximinus, nevner ham som en mann av stor størrelse: «Han var i ethvert tilfelle en mann av en slik skremmende framtoning og enorme størrelse at det er ingen opplagt sammenligning å trekke med hvilken som helst av de best trente greske atleter eller fra barbarenes krigerelite.»[39]

En del moderne historikere har tolket fortellingene om Maximinus' uvanlige høyde og størrelse, foruten annen informasjon om hans framtoning, som enorme svetting og overmenneskelig styrke, som populære stereotyper som hadde til bevisst hensikt å framstille ham fysisk som en barbarisk banditt[40] eller å framheve beundringen og/eller avsmaken som forestillingen om soldaten vekket i den sivile befolkningen.[41]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ I klassisk latin ville Maximinus' navn bli skrevet som GAIVS IVLIVS VERVS MAXIMINVS AVGVSTVS.
  2. ^ Herodianus, 7:1:1-2
  3. ^ Historia Augusta, Life of Maximinus, 1:5
  4. ^ Syme (1971): Emperors and Biography, s. 182, 185–186
  5. ^ Historia Augusta, Life of Maximinus, 2:5
  6. ^ a b c d Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 64
  7. ^ a b Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 168
  8. ^ a b Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 61
  9. ^ Herodianus, 8:6:1
  10. ^ Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 63
  11. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 167
  12. ^ a b c d e Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 62
  13. ^ a b c d e f g Meckler (1997): «Maximinus Thrax» Arkivert 9. juni 2019 hos Wayback Machine.
  14. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 169
  15. ^ Herodianus, 7:1:5-6
  16. ^ Historia Augusta, Life of Maximinus, 11:1
  17. ^ Herodianus, 7:2:7
  18. ^ Historia Augusta, The Two Maximini. 12:1-4
  19. ^ Herodianus, 7:2:3
  20. ^ a b Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 63
  21. ^ Herodianus, 7:4:6
  22. ^ Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 66
  23. ^ Zonaras, 12:16
  24. ^ Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 170
  25. ^ Historia Augusta, Life of Maximinus, 19:2
  26. ^ a b Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 67
  27. ^ Marcus Clodius Pupienus Maximus og Decimus Caelius Calvinus Balbinus; begge døde 29. juli 238
  28. ^ Herodianus, 7:10:5
  29. ^ Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 66
  30. ^ Zosimus, 1:12
  31. ^ Eusebius: Church History. Bok 6, kapittel 28. New Advent.
  32. ^ Papandrea, James L. (23. januar 2012): Reading the Early Church Fathers: From the Didache to Nicaea. Paulist Press. ISBN 978-0809147519.
  33. ^ Clark, Graeme (2005): «Third-Century Christianity» i: Bowman, Alan K.; Garnsey, Peter; & Cameron, Averil: Cambridge Ancient History, bind 12: The Crisis of Empire, A.D. 193–337, 2. utg., New York: Cambridge University Press, s. 623.
  34. ^ Historia Augusta, Life of Maximinus, 2:2
  35. ^ Herodianus, 7:1:2
  36. ^ Klawans, Harold L. (1982): The Medicine of History from Paracelsus to Freud, Raven Press, New York, s. 3–15
  37. ^ Historia Augusta, Life of Maximinus, 6:8
  38. ^ Syme (1971): Emperors and Biography, s. 1-16
  39. ^ Herodianus, 7:1:12
  40. ^ Grünewald, Thomas (2004): Bandits in the Roman Empire: Myth and Reality, overs. av John Drinkwater, Routledge. ISBN 0-415-32744-X, s. 84
  41. ^ Carrié, Jean-Michel (1993): The Romans, overs. av Lydia G. Cochrane, University of Chicago Press, ISBN 0-226-29050-6, s. 116-117

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primære kilder
Sekundære kilder
  • Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge.
  • Syme, Ronald (1971): Emperors and Biography, Oxford University Press.
  • Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, AD 180-395, Routledge.
  • Meckler, Michael L. (1997): «Maximinus Thrax (235-238 A.D.)» Arkivert 9. juni 2019 hos Wayback Machine. i: De Imperatoribus Romanis
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


  Romersk keiser  
Soldatkeiser
Forgjenger:
Alexander Severus 		235–238
Medkeiser(e):
Gordian I & Gordian II
(238) 		Etterfølger:
Pupienus & Balbinus
Romerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maximinus_Thrax&oldid=22626384»