The Pogues
| The Pogues | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Utmerkelser | MOJO Awards | ||
| Opphav |  Kings Cross, London, England Halvparten av bandet har irske røtter.[1] | ||
| Periode | 1982–1996, 2001- | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Celtic punk | ||
| Aktive år | 1982– | ||
| Nettsted | http://www.pogues.com, http://www.pogues.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Medlemmer | |||
| Shane MacGowan James Fearnley Spider Stacy Jeremy 'Jem' Finer Andrew Ranken Terry Woods Darryl Hunt | |||
| Tidligere medlemmer | |||
| Cait O'Riordan Joe Strummer Jamie Clarke Dave Coulter James McNally Phil Chevron | |||
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
The Pogues er et irsk-britisk folk/punk-band startet på 1980-tallet. Pogues ble dannet i London i 1982 under det gæliske navnet Pogue Mahone, som betyr «kyss meg i ræva». Ingen av de opprinnelige medlemmene var irskfødte og bare halvparten hadde irske røtter. Bandet var London-basert og deres musikalste stil og tema var irsk og basert op irsk emigrantmiljø.[1]
Musikken deres var hele tiden preget av tekster med et politisk tilsnitt, ikke ulikt The Clash som de også samarbeidet med (Joe Strummer var også produsent på et av albumene deres). De tok i bruk tradisjonelle Irske folkemusikkinstrumenter som blekkfløyte, banjo, mandolin, trekkspill m.m. Etter at Shane MacGowan forlot bandet ble bruken av mer moderne elektriske instrumenter som el-gitar mer utbredt i bandets lydbilde.
De opprinnelige medlemmene av Pogue Mahone, Shane MacGowan (vokal), Jim Fearnley (trekkspill) og Spider Stacy (blekkfløyte) bygde bandet på restene av pønkbandet The Nipple Erectors. Etter hvert fikk de komplettert bandet med Jeremy 'Jem' Finer (gitar, banjo), Cait O'Riardon (bass) og Andrew Ranken (slagverk). Bandet skaffet seg raskt et rykte, spilte inn et par demoer og fikk etter hvert også varme opp for The Clash på turne i 1984. Siden enkelte radiostasjoner nektet å spille låtene deres på grunn av bandnavnet, forkortet de det til The Pogues før de slapp sitt første album Red Roses for Me i 1985.
Phil Chevron (gitar) ble senere med i bandet, og med hjelp av punk- og new wave legenden Elvis Costello spilte de inn oppfølgeren, Rum, Sodomy, and the Lash i 1985. Mens den første plata stort sett inneholdt versjoner av tradisjonelle folkeviser ble MacGowans låtskrivingstalent tydelig på den andre, som inneholdt en lang rekke minneverdige fortellinger i sangtekstform.
Selv om andreplata ble en suksess både blant kritikere og platekjøpere skulle etter hvert ting begynne å gå dårlig for bandet. Den etterlengtede tredjeplata lot vente på seg, og i stedet kom bare den 4 spor lange EP-en Poguetry in Motion. O'Riordan giftet seg med Elvis Costello og forlot bandet. Hun ble erstattet med Darryl Hunt, og dessuten fikk bandet et nytt medlem, Terry Woods (mandolin) fra bandet Steeleye Span. Den største trusselen mot bandets videre karriere var likevel den utsvevende livsførselen og uberegnelige oppførselen til bandets frontfigur, låtforfatter og kreative midtpunkt, Shane MacGowan.
Omsider klarte the Pogues i 1988 å få strukturert seg nok til å gå i studio igjen og spille inn plate nummer tre, If I Should Fall from Grace with God. Denne plata inneholdt blant annet en duett mellom MacGowan og Kirsty MacColl med tittelen «Fairytale of New York», og denne litt spesielle julesangen står i ettertid igjen som bandets største hit siden den slo an også blant mange folk utenfor det som ellers var bandets målgruppe. Den fjerde plata, Peace and Love, kom året etter. Når bandet nå hadde nådd sitt kommersielle høydepunkt, hadde dessverre samtidig også MacGowans rusproblemer utviklet seg til det verre. På det neste albumet, Hell's Ditch (produsert av Joe Strummer fra The Clash), sto derfor Stacy og Finer for en stor del av syngingen. MacGowan forlot bandet i 1991.
Etter at MacGowan forlot bandet stilte Strummer opp som vikar i en kort periode, før Stacy til slutt tok over vokalistjobben. Etter to plater med lunken mottakelse, ble the Pogues oppløst i 1996. Det viste seg ganske tydelig at selv om MacGowan var vanskelig å samarbeide med, var det også svært vanskelig for the Pogues å holde nivået like høyt uten sin største kreative ressurs.
Av medlemmene i the Pogues er det bare Shane MacGowan som har klart å fortsette å holde seg akuell. I 1994 startet han bandet The Popes (også kjent som Shane MacGowan and The Popes). Selvbiografien hans, A Drink With Shane MacGowan, kom i 2001 og ble skrevet i samarbeid med hans journalist-kjæreste.
Utgivelser
[rediger | rediger kilde].jpg)
- 1984 Red Roses for Me
- 1985 Rum, Sodomy, and the Lash
- 1986 Poguetry in Motion
- 1987 If I Should Fall from Grace with God
- 1989 Yeah Yeah Yeah Yeah Yeah
- 1989 Peace and Love
- 1990 Hell's Ditch
- 1991 The Best of The Pogues
- 1992 The Rest of the Best
- 1993 Waiting for Herb
- 1996 Pogue Mahone
- 2001 The Very Best of The Pogues
- 2005 The Ultimate Collection
- 2016 Tribute to the Pogues
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Schofield, Derek (30. november 2023). «Shane MacGowan obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. desember 2023.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- Offisielt nettsted
- (en) The Pogues – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) The Pogues på Internet Movie Database
- (en) The Pogues på Apple Music
- (en) The Pogues på Discogs
- (en) The Pogues på MusicBrainz
- (en) The Pogues på Spotify
- (en) The Pogues på Songkick
- (en) The Pogues på Last.fm
- (en) The Pogues på Genius — sangtekster
- (en) The Pogues på AllMusic
- The Pogues på Facebook
- The Pogues på Instagram
- The Pogues på Myspace
- The Pogues på YouTube
- The Pogues på X (tidligere Twitter)
