Egil Olsen

• Antall landskamper som spiller: 16
• Antall mål: 0
• Statistikk som landslagstrener i to perioder: 137 kamper, derav 71 seirer, 34 uavgjorte og 32 tap
• Klubber som spiller: Østsiden (1958–1963), Vålerenga, (1964 og 1966–1967), Sarpsborg (1965 og 1968–1971), Frigg (1972–1974) og Hasle/Løren (1975)
• Klubber og landslag som trener: Frigg (1972–1974), Hasle/Løren (1975), Østsiden (1976), Fossum (1977), Norge U 21 (1979–1985), Lyn (1985–1988), Aalesund (1989), Norges OL-landslag (1990), Norges A-landslag (1990–1998), Vålerenga (1998–1999), Wimbledon (1999–2000), Norge G 19 (2002–2003), Fredrikstad (2004–2005), Irak (2007–2008), FK Zebra (TV-serielag, 2008), Norges A-landslag (2009–2013) og Lyn (2014)

Egil Olsen er født og oppvokst i et klassisk arbeidermiljø på Østsiden i Fredrikstad, noe han alltid har fremhevet og vært stolt av. En stund var han politisk aktiv i AKP (m-l)-bevegelsen. Han tok examen artium, studerte tysk og fransk og tok embetseksamen i idrett ved Norges Idrettshøgskole, der han ble førsteamanuensis i 1982.

Som aktiv fotballspiller representerte han Østsiden, Vålerenga, Sarpsborg og Frigg og spilte til sammen 16 A-landskamper. Han var kjent som en meget hurtig og fremfor alt dribledyktig ving, noe som var årsaken til kallenavnet «Drillo», som senere har hengt ved ham og som han selv er meget komfortabel med.

Drillo forsket på fotball allerede i 1970-årene ved hjelp av meget enkle virkemidler. Fjernsynsinnslag fra fotballkamper var en meget viktig del av underlagsmaterialet for hans stipendiatoppgave Scoringer i fotball fra 1974. Teoriene ble prøvd ut i praksis som trener, for det meste på klubber i lavere divisjoner, men i 1979 ble han trener for ungdomslandslaget, en jobb han hadde til 1986. Resultatene var gode, bedre enn før, men ikke oppsiktsvekkende gode – i forhold til det som senere skulle komme.

Som trener ble han oppfattet som kalkulerende og litt forsiktig, i skarp motsetning til hva han hadde vært som spiller. Han var også medlem av trenerkomiteen i Norges Fotballforbund, sammen med blant andre Tor Røste Fossen, Nils Arne Eggen, Kjell Schou Andreassen og Andreas Morisbak. De var alle sterkt preget av engelske George Curtis, som hadde innført soneforsvaret i Norge og vært trener for både Rosenborg og landslaget.

Disse unge, intellektuelt orienterte menn gjorde fotball til et fag, som de nærmet seg på akademisk vis. Fotballspillet ble analysert, og fotballtreningen ble satt i system. Nå ble grunnlaget for den store fremgangen i norsk fotball lagt. Egil Olsen var den i gruppen som var nøkternt kalkulerende og mest opptatt av forsvarsspillet, og han hadde ord på seg for å være en litt kjedelig, rigorøs trener, som var ensidig opptatt av resultatene – ikke av underholdningen.

Det var derfor ikke bare glede da han ble ansatt som trener for A-landslaget høsten 1990. Men etter tre prøvekamper, med resultatene 6–1 mot Kamerun, 3–1 mot Tunisia og 3–0 mot Kypros, ble det vanskelig å unngå ham.

Under Drillos ledelse kvalifiserte Norge seg til VM både i 1994 og 1998. Det var Norges første VM-deltagelser siden 1938.

Som landslagstrener tok Drillo spillere, sportsjournalister og opinionen med storm. Han lærte opp nasjonen i moderne fotball, der han foredro om behovet for gjennombruddshissig fotball, om hvor viktig det var å utnytte kontrings-situasjonene, og alle som fulgte med i norsk fotball begynte å interesse seg for presshøyden i forsvarsspillet.

Drillo baserte sin fotballfilosofi på soneforsvar, på det å bryte motstanderens angrep, på lange oppspill når motstanderen var etablert i forsvar, og på effektiv utnyttelse av dødballer. Laget ble komponert med tanke på at han skulle ha gode hodespillere, duellspillere og pasningsleggere, spillere som var velegnet for bruk både på dødballer og i langpasningsangrepene. Drillo var svært opptatt av spisskompetanse, og dyrket bevisst spillere med ekstreme egenskaper, som Jostein Flos hodestyrke, Øyvind Leonhardsens løpskraft og Stig Inge Bjørnebyes langpasningsfot.

Høsten 1998 ble Egil Olsen hentet til Vålerenga for å berge klubben som lå på nedrykksplass. Drillos Vålerenga vant sju av de ni siste seriekampene og berget plassen i divisjonen. Samme høst var Vålerenga involvert i en av de mest omtalte klubbkampene i norsk fotballhistorie. Laget lå under 0–3 ved pause borte mot Besiktas i Istanbul, men scoret tre ganger i andre omgang og gikk videre til kvartfinalen med 4–3 sammenlagt.

I januar 2009 ble han på ny norsk landslagstrener da Åge Hareide trakk seg. Drillo startet med en sterk borteseier mot Tyskland og etter hjemmeseier mot Finland fikk Drillo jobben med å lede landslaget i kvalifiseringen til EM i 2012. Der endte Norge på tredjeplass i sin gruppe etter Danmark og Portugal og klarte ikke å kvalifisere seg. Etter EM 2012 var planen at Ståle Solbakken skulle overta trenerjobben, men Solbakken fikk jobb som trener i Köln og Drillo fikk tilbud om å fortsette en periode til.

I kvalifiseringen til VM 2014 havnet Norge i en på papiret ganske overkommelig gruppe, og forventningene var høye til det norske laget. Kvalifiseringen startet med tap for Island, og Norge endte til slutt på fjerdeplass i gruppa.

Drillo ble en svært viktig premissleverandør for idretts- og fotballdebatten i Norge. Han gav ut flere bøker, blant annet Landslaget – det norske fotballandslagets historie og Eventyret Drillos. Fra før hadde han selv skrevet Fotball – mer enn et spill, som fikk en viss oppmerksomhet da den kom ut, men den ble aldri på langt nær så viktig som hans senere lærebøker i effektiv fotball. I Effektiv fotball, som han skrev sammen med senere landslagstrener Nils Johan Semb og landslagets analysesjef Øivind Larsen i 1994, argumenterte forfatterne for sitt fotballsyn og hentet støtte i internasjonal forskning fra blant annet Storbritannia og Canada.

Uttrykket «Drillo-fotball» blir brukt om både gode og dårlige kamper, alt etter hva en ønsker å fremheve. Men det er vel flere som bruker det som et skjellsord enn som et positivt ladet uttrykk. Drillo-epoken i norsk landslagsfotball derimot, er det bare én mening om. Den var et eventyr for et inntil da hardt prøvet fotballfolk.

I 2018 ble Drillo tildelt Idrettsgallaens hederspris.

• Fotball – mer enn et spill (1985)
• Effektiv fotball (sammen med Nils Johan Semb og Øyvind Larsen) (1994)
• Landslaget: Det norske fotballandslagets historie (1997)

• landslagstrenere i herrefotball
• fotball
• norsk fotball

• Ulseth, Otto: Norsk biografisk leksikon 2
• Hauge, Odd Harald (1997): Drillo. Gyldendal
• Holm, Jan og Olsen, Egil med flere (1998): Eventyret Drillos. Schibsted Forlag
• Ulseth, Otto (2000): Med Drillo i Premier League. Tiden Forlag
• Fidjestøl, Alfred og Olsen, Egil (2020): Mine kamper: Biografien om Drillo. Gyldendal