Hannibal Sehested

I desember 1643 gikk Sverige til krig mot Danmark (Torstenssonfeiden), og Sehested trappet på nyåret 1644 opp de militære tiltakene i Norge. Han innkrevde forsyninger fra bøndene, kjøpte inn utstyr og våpen fra utlandet, vervet offiserer og ryttere i Tyskland og Nederlandene, innkalte og ekserserte bondesoldater – og påla bøndene en stor kontribusjon til å underholde soldatene; den gikk til å finansiere hele hæroppbyggingen. Tiltakene ble godkjent av kongen etter at de var satt i verk, og innebar en kraftig skatteøkning og militarisering av Norge.

Sehesteds ambisjon var å motvirke det strupetaket Sverige skaffet seg ved å okkupere Jylland med tropper som deltok i den tyske trettiårskrigen. I Norge ble krigen fra 1644 til 1645 kalt Hannibalfeiden. Med en kjerne av utenlandske offiserer og leietropper klarte han i noen grad å gjøre den norske bondehæren funksjonsdyktig, med begrensede operasjoner inn i Sverige og ved å stoppe svenske motstøt inn i Båhuslen og Jemtland. Nordmennene hadde ingen sympati for Danmark, og ønsket ikke å provosere svenskene til å rykke inn i Norge. Forbitrelsen over skattene var også stor. Sehested ble flere ganger møtt med rasende protester.

At dette var en krig for danske riksinteresser ble bekreftet da den danske adelen med Sehesteds støtte gikk inn for at det var norske områder som måtte avstås til Sverige ved avslutningen av krigen. I 1645 ble Jemtland og Herjedalen avstått. Idre og Særna hadde blitt okkupert under krigen, og Sehested klarte ikke å få disse bygdene tilbake fra Sverige.

Både før og under krigen ble Sehesteds viktigste oppgave å få satt ordinansen av 1641 om en egen norsk milits ut i livet. Forsøket på å organisere en norsk hær i 1628 hadde raskt forfalt. Ordningen fra 1628 var likevel åpenbart etablert såpass fast at den kunne revitaliseres av en sterk og engasjert ledelse som Sehested utviste. Han lyktes endelig med å etablere et norsk militærapparat gjennom en norsk bondehær, og dermed legge grunnlaget for den nasjonale norske hæren. Han fikk de norske stendene til å bevilge skatter til Hæren og dessuten at de norske krigsskattene ikke skulle sendes ut av landet, men bli benyttet til Norges eget forsvar. Dette var en av grunnene til det danske riksrådets uvilje mot ham.

Under krigen var det blitt oppnådd en militær og finansiell selvstendighet for Norge, i de følgende årene gikk Sehested inn for å befeste og utbygge denne selvstendigheten. I 1646 ble det vedtatt en ny forordning om den norske hær, og i 1647 ble det bestemt at alle norske skatteinntekter skulle innbetales til Generalkommissariatet (opprettet i 1643). Arbeidet med å skaffe landet en flåte av defensjonsskip ble satt i gang, og i 1647 kom opprettelsen av et eget norsk postvesen.

Flere norske historikere på 1900-tallet oppfattet Sehesteds virksomhet som en styrking av Norges posisjon, men det var ikke hovedsaken. I Danmark førte riksrådet en stadig bitrere maktkamp mot Christian 4. Med Christian 4.s ryggdekning kjempet Sehested for kongemakten, blant annet ved å skaffe dokumentasjon om at Norge opprinnelig var et arverike (og ikke et valgkongedømme) – det prøvde kongen å bruke til å motvirke riksrådets press.

Kongens mektigste svigersønn, Corfitz Ulfeldt, var rikshovmester og sjef for de danske statsfinansene – han opptrådte som rådets leder. Kollegene i riksrådet mistenkte Sehested for å svekke de danske riksinteressene ved å bygge opp egne kongelige institusjoner i Norge, særlig var de urolige over at de store norske statsinntektene ble brukt til den norske hæren og at de norske statsfinansene ble administrert av et eget generalkommissariat i Christiania. Dermed skrumpet pengestrømmen fra Norge til Danmark kraftig inn. Rådet og Ulfeldt presset på for å redusere pengebruken i Norge og øke overføringene til Danmark.

Sehested klarte å holde stillingen i Norge til Christian 4. ble vesentlig svekket det siste året av sitt liv. Gjentatte ganger avviste kongen den danske adelens krav om å avvikle de ordninger Sehested hadde etablert i Norge, men i 1647 ble kongen presset til å tvinge Sehested til å la hæren bare omfatte innlandet. Fra kysten skulle marinebasen Bremerholm i København utskrive matroser. Og hærutgiftene i Norge skulle holdes så lave at det igjen kunne sendes store summer til Danmark.

Hannibal Sehesteds posisjon var imidlertid i avgjørende grad avhengig av maktforholdene i København. Christian 4.s død i 1648 åpnet for at det danske riksrådet, som var utfordret av Sehesteds politikk i Norge, kunne få fjernet ham.

Etter Christian 4.s død gjorde Sehested sitt ytterste for å gjøre sin svoger, Frederik 3., vennlig stemt. Han arrangerte en storslått norsk kongehylling for ham i Christiania i august 1648, og gjorde alt han kunne for å hindre at noen kom til kongen med klager. På forhånd organiserte han en omfattende møtevirksomhet der bøndene ble innkalt for å komme med sine skriftlige og muntlige klager. De kom med en mengde klager, med detaljerte påstander om urettferdig beskatning og overgrep. Bøndene ble blidgjort med en skattenedsettelse og fikk strengt forbud mot å komme til kongen med klager. Ikke alle rettet seg etter dette, men Sehested hindret på denne måten en klageflom som kunne ha vært ødeleggende for ham.

Taktikken lyktes i første omgang ved at Frederik 3. beskyttet Sehested mot riksrådets kritikk. Men han måtte finne seg i at det norske hærbudsjettet i 1649 ble skåret ned til 60 000 riksdaler, under halvparten av det utgiftstaket som i 1647 var innført for den reduserte innlandshæren. Dessuten mistet han kontrollen med det norske tollvesenet. Dette hang sammen med at Frederik 3. nå systematisk tok fra sine svogere deres posisjoner og fordeler. Det viktigste for ham var å «vingeklippe» Corfitz Ulfeldt.

Mot Sehested var det fortsatt det danske riksrådet som presset mest. Adelsmiljøet i København beskyldte ham for å fremme norsk separatisme og å oppføre seg som en konge i Norge. Det ble også hevdet at han styrte landet så egennyttig at det var fare for at nordmennenes lojalitet ville gå tapt. Det kom klagebrev fra Norge til København, og Sehested klarte i 1649 å få utlevert en klage fra Bragernes (Henrik Roggen) og sette ham i straffarbeid på livstid. I 1650 fikk riksrådet kongen til å sette i gang revisjon av de norske regnskapene. Sehested følte seg nå så mistenkeliggjort at han forfattet et forsvarsskrift på 300 foliosider. Det fremgår her at han hadde kjempet for de danske riksinteressene, stadig motarbeidet av danske adelsmenn som ikke skjønte hva som skulle til for å holde på Norge. Særlig polemiserte han energisk mot at det var mulig å organisere et brukbart militærvesen i et så stort land som Norge hvis man skulle sende en så stor del av statsinntektene derfra til Danmark som de danske adelsmennene krevde.

Riksrådet lot seg ikke overbevise av forsvarsskriftet. Det ble funnet mangler i regnskapene fra Norge, og i mars 1651 sendte kongen to riksråder til Akershus len for å møte representanter for bøndene ute i bygdene og høre deres klagemål mot Sehested og hans fogder. Det store klagematerialet som strømmet inn under denne rundreisen, ble ikke grundig undersøkt etter at maktkampen ble avgjort 24. juni 1651. Da ble Sehested presset til å gi fra seg alle eiendommer og embeter. Klagene omtalte i liten grad Sehested selv – de var en massiv dokumentasjon av utpressinger og korrupsjon satt i scene av hans underordnede fogder i Akershus len – hvor mye Sehested visste om dette vet vi ikke, men han var sjefen.

Det hørte med til tidens system at de mektige skaffet seg store inntekter. Sehested sikret sine favoritter fordeler i handel, finans- og eiendomstransaksjoner, blant annet de nederlandske kapitalistene Gabriel og Selius Marselis og alle de sønderjyske embetskjøpmennene som ble plassert i viktige posisjoner i Christiania og oppland.

Sehesteds inntekter av Akershus len var svært høye, særlig etter at han fra 1647 fikk beholde dem uten avgift til kongen; ifølge Sehested selv utgjorde dette 40 000 riksdaler i året. Han forskutterte utgifter for kronen og sikret seg i årene etter 1645 store enheter av krongodset i pant og eiendom til lav takst. Dermed ble han Norges overlegent største godseier (jordegods, sagbruk, jernverk, kobberverk og sølvverk) og stilte seg lagelig til for hugg: Striden med det danske riksrådet endte med at Sehested måtte gi fra seg sine omfattende eiendommer i Norge. Frederik 3. tok fra ham alt han eide. Ifølge Sehested selv hadde hans eiendommer i Norge en verdi på 226 000 riksdaler, men regnet etter markedspris lå verdien på over 500 000 riksdaler, det vil si mer enn ett års statsinntekter av Norge.

Flere historikere har lagt vekt på at Sehested holdt møter med stenderrepresentanter og samarbeidet med adelen og borgerne. Disse var nå dominert av danskfødte embetsmenn, som hjalp stattholderen med å styrke statsmakten og berike seg selv på bekostning av bøndene. Sehesteds politikk rammet bøndene hardt, også da han i 1646 skaffet seg selv og den øvrige adelen i Norge en øvrighetsrett som hittil bare den danske adelen hadde hatt, nemlig hals- og håndsrett over bøndene i hovedsognet og nærmeste anneks til setegårdene. De samme bøndene ble nå også pålagt hoveri til disse adelsgårdene. Sehesteds fall stoppet dermed en farlig utvikling.