Borggården
Båhus len var et av de norske hovedlenene. Lensherren hadde sete på Båhus festning. Borggården på Båhus festning, bilde fra 2006.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Akershus festning

Akershus len var et av de norske hovedlenene, og var tilknyttet Akershus festning i Oslo. Festningen slik den ser ut fra vest med Romerikstårnet til venstre og Blåtårnet til høyre.

Len er et begrep for et jordegods eller et distrikt som ble styrt av en lensinnehaver (lensmann, på norsk ofte kalt lensherre). Len ble overført fra en konge, adelsmann eller geistlig (dominus feudi), til som oftest en adelsmann, som da ble en vasall under den som hadde gitt ham lenet. Til gjengjeld avla vasallen en troskapsed, som ofte innebar et løfte om militær støtte, til den som hadde overført lenet til ham.

Faktaboks

Uttale

leːn

Etymologi
fra norrønt lén, fra middelnedertysk lēn, egentlig ‘lån’; jevnfør lån
Også kjent som

latin feudum; beneficium

Lensvesenet oppstod i Europa i tidlig middelalder, etter at det sentralstyrte romerske riket gikk i oppløsning. Forlening av områder eller gods er kjent fra gammel tid, men systemet ble formalisert og utbygd i Frankerriket under karolingerne. Lensinnehaverne kunne ha vasaller, som igjen kunne ha undervasaller. Dette hierarkiet var en del av det politisk-økonomiske systemet som vanligvis kalles føydalisme.

Oppsplittingen av konge- og keiserrikene i len førte til en oppløsning av statsmakten, og lensinnehaverne kunne bli mer eller mindre selvstendige herskere i sine områder. Lengst gikk oppløsningen i det tysk-romerske riket, hvor det oppsto selvstendige riker med full suverenitet, men formelt underlagt keiseren.

I Norden var lenet som regel en administrativ enhet. I Norge ble len som administrativ enhet innført i senmiddelalderen, og erstattet i løpet av 1400-tallet de tidligere syslene. Denne artikkelen handler i hovedsak om len i Norge og Norden. For å lese om lensvesenet ellers i Europa, se artikkelen om føydalisme.

Innføring og avvikling

Ove Gjedde
Len som administrativ enhet ble innført i løpet av senmiddelalderen, og bestod til 1662, da lenene ble erstattet av amt. Bildet viser Ove Gjedde, som mellom 1622 og 1660 var lensherre for flere norske len, blant annet Brunla, Numedal, Tønsberg og Bratsberg.
Ove Gjedde
Av /J.P. Trap 𝒲.

Forleninger er kjent langt tilbake i tiden. I Norge kjennes fra vikingtiden lendmenn, som var lokale stormenn som administrerte et distrikt eller en rettighet for kongen. Dette kunne dreie seg om blant annet skatteinnkreving eller handelsrettigheter. Som lønn var lendmennene forlenet med krongods.

Norge ble under kong Sverre på slutten av 1100-tallet inndelt i distrikter kalt sysler, styrt av en sysselmann, som også kunne være lendmann. Begrepet len opptrer første gang i Norge under kong Magnus Lagabøte (1263–1280). Han ga i 1277 lendmennene tittelen baron, men kong Håkon 5. avskaffet denne rangtittelen i 1308. Begrepet syssel fortsatte å være i bruk om et embetsdistrikt frem til slutten av 1300-tallet, men etter hvert ble syslene omtalt som len. Lenene var igjen inndelt i fogderier, hvor en fogd bestyrte et distrikt på vegne av lensherren.

Etter eneveldets innføring ble begrepet len i 1662 erstattet med amt. Amtmannen hadde imidlertid langt mindre makt enn det lensherren hadde hatt. Videre ble amt i 1919 erstattet med fylke.

Len og forlening

Steinvikholm
Steinvikholm var residens for lensherren i slottslenet Trondhjems len mellom 1537 og 1556.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Begrepet len brukes ofte om det geografiske området, mens forlening gjerne brukes om rettigheten til å styre eller ta inntekter av dette området. Det å dele ut len kalles 'å forlene', mens det å være i besittelse av et len (være lensinnehaver/lensherre) kalles 'å være forlent med'. Man kunne være forlent med distrikt (hovedlen eller distriktslen), et jordegods (godslen eller klosterlen) eller en økonomisk rettighet. Det siste kunne dreie seg om retten til tiende eller andre avgifter og finneferden (den svært lønnsomme kongelige retten til å handle med samene).

Eksempler på disse tre ulike formene for len er Akershus len (hovedlen eller slottslen), Romsdal len (distriktslen) eller Bakke kloster len (godslen), eller for eksempel brupenger (økonomisk rettighet). Forleningen kunne være arvelig eller tidsbegrenset.

Lensherren

Ludvig Munk
Ludvig Munk var lensherre blant annet på Akershus og i Trondheim på slutten av 1500-tallet. Han var en hensynsløs lensherre og fikk rykte som en bondeplager. Trolig malt av Gerrit Cornelisz.
Av .

Personen som styrte eller forvaltet lenet ble i samtida kalt lensmann, mens kongen ble kalt lensherre. I Norge i dag bruker man som oftest begrepet lensherre om lenets innehaver for å unngå sammenblanding med den særnorske (bonde-)lensmannen.

Systemet med len ble fult utbygget i Norge på 1300-tallet, da lenene fikk relativt faste grenser. Et len som administrativ enhet var et distrikt hvor lensinnehaveren fungerte som øverste myndighet og oppebørselsmyndighet. Han krevde inn statens inntekter og utøvde statens myndighet. Denne råderetten ble vanligvis gitt av kongen, men også adelsmenn kunne forlene bort jordegods.

Len ble i hovedsak gitt til adelsmenn mot visse forpliktelser, for eksempel krigs- eller embetstjeneste. Adelskvinner kunne også inneha len, slik som fru Ingerd Ottesdatter til Austrått, som var forlenet med Fosen, Edøy (eller Nordmøre), Sunnmøre, Romsdal, Stjørdal og Herjedalen.

Før reformasjonen i 1537 kunne også erkebiskopen, biskopene og noen klostre forlene bort jordegods. Enkelte len lå fast til forskjellige embeter, som for eksempel Mariakirkens prostis len, hvor prosten også fungerte som Norges rikes kansler. Dette lenet besto av et stort jordegods på Østlandet og distriktene Helgøya, Vestre Bærum, Mossedal og Rakkestad. Voss len lå til kapellmagisteren ved Apostelkirken i Bergen, mens Andenes var forlenet bort til abbedissen i Munkeliv kloster. Ytterøya i Trondheimsfjorden var fast forlenet bort til erkebiskopen, mens Johanitterklosteret Værne hadde sitt eget distriktslen i Moss og Råde i Østfold.

Ulike typer forleninger

Austrått, hovedbygningen med det store tårnet, foran ser man det lukkede borggårdskomplekset

Også kvinner kunne være lennsherrer. Ingerd Ottesdatter til Austrått var forlenet med Fosen, Edøy (eller Nordmøre), Sunnmøre, Romsdal, Stjørdal og Herjedalen. Stjørdal var et eksempel på et pantelen – et len eieren av Austrått satt med som sikkerhet (pant) for å ha lånt penger til kongen.

Det fantes flere former for forlening. De fire hovedformene ble kalt avgiftslen, pantelen, regnskapslen og tjenestelen.

Avgiftslen innebar at kongen krevde en fast avgift. De øvrige inntektene av lenet tilfalt lensherren.

Pantelen betydde at lensinnehaveren fikk lenet som pant etter å ha lånt kongen penger. Innehaveren fikk inntekter og skatt av lenet inntil kongen innløste pantet. Et eksempel var Stjørdal, som lå som pantelen under eierne av herregården Austrått fra 1464 til 1541.

Ved regnskapslen avla lensherren regnskap over inntektene og utgiftene. Selv hadde han en fast del av inntektene som lønn.

Tjenestelen var en form for forlening som kunne være både avgiftslen og pantelen, men de ble ofte forlenet bort kvitt og fritt. Det innebar at den som innehadde disse lenene, nøt alle inntekter uten at kongen krevde noen avgift. Disse lenene var ofte små, og de ble forlenet bort som lønn for forskjellig statstjeneste.

Ulike typer len

Hovedlen

Kapitelberget
Hovedlenet Bratsberg hadde navn etter gården Bratsberg i Gjerpen, sørøst for Skien. Gården var sete for lensherren i Bratsberg len. De eneste restene som er bevart fra gården Bratsberg i dag, er ruinene av en kryptkirke som ble bygd i tilknytning til gården på 1200-tallet.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det må skilles mellom flere typer len. Det fantes to typer distriktslen: hovedlen og smålen. De viktigste av disse var lenge fire hovedlen eller slottslen: Båhus, Akershus, Bergenhus og Trondhjem. Senere ble det flere hovedlen, som Bratsberg og Stavanger. Hovedlenene var store administrative enheter, og lensherrene i disse lenene hadde et visst overoppsyn med lensherrene i de mindre lenene.

Smålen

Den andre typen distriktslen var smålenene, de mindre lenene som var enheter styrt av en lensherre som oftest selv bestyrte lenet. I enkelte tilfeller kunne lensherren være en embetsmann i sentraladministrasjonen, som lot lenet bli bestyrt av en fogd. Smålenene var underlagt hovedlenene. Under hovedlenet Akershus lå i 1630 distriktslenene Numedal og Sandsvær, Eiker, Tønsberg, Brunla, Idd og Marker, Værne kloster, Vemme, Tune og Åbygge, Onsøy og Mariakirkens prosti. Under Bratsberg hovedlen var det ingen smålen, mens under Agdesiden lå Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lista. Under Stavanger hovedlen lå smålenet Utstein kloster. Under Bergenhus len lå smålenene Halsnøy kloster og Hardanger, samt Romsdal og godslenet Giske. Under Trondhjems hovedlen lå distriktslenet Jemtland og Herjedalen, samt godslenene Bakke kloster og Reins kloster. Under Nordlandene lå Helgeland, Salten, Lofoten og Vesterålen, Andenes, Senja og Troms. Finnmark var et eget len med navnet Vardøhus.

I det nåværende Østfold fantes en rekke smålen: Idd og Marker, Rakkestad, Verne klosters len, Onsøy, Tune, Vemme og Åbygge samt Mossedal, foruten flere fogderier under Akershus hovedlen (se Smålenene).

Godslen

Rester av Værne kloster: døråpning mellom kor og sakristi i klosterkirken
Etter reformasjonen i 1536 ble Værne kloster et kongelig len, blant annet for Peder Brockenhuus på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet, og for viseadmiral Sigvard Gabrielsen Akeleye fra 1617 til 1659.

En annen type len var godslenene (også kalt klosterlen). Etter reformasjonen ble en del klostre og andre geistlige enheter ført videre som egne len. Eksempel på slike len var de tidligere klostrene Nonneseter i Oslo, Halsnøy i Hordaland og Reins kloster og Bakke kloster under Trondhjem hovedlen. Det fantes også godslen som Giske på Sunnmøre, et stort adelsgods som fru Gørvel Fadersdatter i 1574 makeskiftet bort til kongen mot jordegods i Skåne, men som ble holdt sammen som et gods som ble forlenet bort, blant annet til stattholder Hannibal Sehested. Små godslen kunne også bestå av prebender ved domkirkene, som ble benyttet som avlønning for presteskapet, men som ofte også ble benyttet for å lønne ulike embedsmenn, ikke bare geistlige. Inntektene av disse prebendene kunne også benyttes som stipendier for studenter.

Senere len: grevskap og baronier

Laurvigen og Jarlsberg grevskap
Norge hadde to grevskap, Laurvigen og Jarlsberg. Som vi ser av kartet, utgjorde Laurvigen den søndre delen av det senere Vestfold fylke, og Jarlsberg den midtre og nordre.
Av .

I Danmark-Norge ble det fra 1671 opprettet en ny type len, da det ble gitt nye privilegier til adelen. Dette innebar at grever og baroner (friherrer) fikk rett til å opprette grevskap og baronier, som ble forleninger. Grevskapene og baroniene gikk i arv til et medlem av slekten, men skulle slekten dø ut, tilfalt godset kongen.

Det ble i perioden 1671–1843 opprettet 27 grevskap og 30 baronier i Danmark og Norge. I Norge ble grevskapet Laurvig (Larvik) opprettet for Ulrik Frederik Gyldenløve i 1671. Grevskapet Jarlsberg ble opprettet som grevskapet Griffenfeld i 1673. Grevskapet Laurvig ble substituert med en fideikommisskapital i 1805. Norges eneste baroni, Rosendal i Hardanger, ble opprettet for Axel Rosenkrantz i 1678. Det hjemfalt til kongen i 1723, men ble gjenopprettet som stamhus for titulærbiskop Edvard Londemann af Rosencrone i 1749 og som baroni i 1779. Godset tilfalt Universitetet i Oslo i 1927.

Lensvesenet i Danmark ble avskaffet ved lov av 1919, da det fantes 21 grevskap og 14 baronier. Disse overgikk til fri eiendom frem til 1930.

I Norge eksisterer fremdeles stamhuset Jarlsberg, som er en etterfølger av grevskapet av samme navn. Kongens arverett til dette godset er overført til Universitetet i Oslo.

Len i Sverige og Finland

I Sverige ble det på 1600-tallet utdelt store mengder jordegods som len, kalt grevskap og friherrskap, med utstrakt styringsrett for lensinnehaveren. Disse lenene fikk ingen lang levetid, men ble inndratt igjen i forbindelse med kong Karl 11.s store reduksjon fra 1680 og fremover. Senere ble län en betegnelse på svenske provinser.

I Finland ble betegnelsen län (finsk: lääni) brukt frem til 2009, og i Sverige brukes fortsatt betegnelsen län på provinser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg