Faktaboks

Olav Tryggvason

Olav 1., Olav I

Olaf Tryggvason, Olaf Tryggvesøn

Olav Kråkebein

Født
968
Død
1000
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Virke
Konge
Familie

Foreldre: Småkonge Tryggve Olavsson (død ca. 968) og Astrid Eiriksdatter.

Gift med Tyra Haraldsdatter (død 1000), datter av den danske kongen Harald Blåtand og svenske Gyrid Olofsdotter.

Svoger til Erling Skjalgsson (død 1027).

Olav 1 Tryggvason)

Olav Tryggvason regnes som grunnleggeren av byen Trondheim, og Wilhelm Rasmussens statue av ham står på en høy søyle på Trondheims torg.

Av /NTB Scanpix ※.
Ormen Lange

Ormen Lange, bygd av Torberg Skavhogg, var kong Olavs flaggskip. Ifølge Snorre var det «det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest». Christian Krohgs tegning.

Ormen Lange
Av .
Lisens: fri

Olav Tryggvason var konge i Norge fra 995 til 1000. Han var sønn av småkongen Tryggve Olavsson og Astrid Eiriksdatter. Før han ble norsk konge deltok Olav i vikingferder, spesielt i England i begynnelsen av 990-årene. Her vant han store rikdommer i danegjeld som han hadde med seg til Norge.

Sammen med Håkon den gode og Olav den hellige er Olav Tryggvason kjent som en av de norske kristningskongene. Han er også den som ifølge tradisjonen kristnet Island. Imidlertid var kristendommen allerede forholdsvis utbredt i deler av Norge før Olav ble konge, spesielt i Viken og på deler av Vestlandet.

Olav regnes som grunnleggeren av Nidaros (Trondheim). Grunnleggelsen skjedde i 997 ifølge sagaenes kronologi.

Ifølge sagatradisjonen var Olav sønnesønns sønn av Harald Hårfagre, men dette regnes som svært usikkert.

Olav falt i slaget ved Svolder omkring år 1000.

Det ble skrevet en rekke sagaer om Olav, først og fremst på Island. De første ble skrevet på latin av munkene Odd Snorresson og Gunnlaug Leivsson rundt 1190, men ble snart oversatt. På disse bygger senere versjoner, som Snorre Sturlasons Heimskringla fra omkring 1230.

Olavs tidlige karriere

Angelsaksiske krønike
Et blad fra den angelsaksiske krønike. Her fortelles det om vikinghøvdingen Anlaf, som trolig er Olav Tryggvason.

De islandske sagaene har mange beretninger om Olav Tryggvason barndom og karriere før han ble konge i Norge, men mange av dem bærer preg av å anvende legender og ridderlitteraturens litterære grep. Dette gjør de biografiske opplysningene av sagaskriverne, som regel skrevet ned på slutten av 1100-tallet og senere, usikre som kilder til hans bakgrunn og liv.

Skaldediktene om Olav har sterkere troverdighet, særlig de som ble diktet av islendingen Hallfred Vandrådeskald, men de har knappe opplysninger om kongens kongsgjerning. Enkelte referanser i utenlandske kilder er nokså samtidige, men er til gjengjeld svært kortfattede.

Sagaene forteller at Olav var sønn av Tryggve Olavsson, konge i Viken på 950- og begynnelsen av 960-tallet, og Astrid, datter av Eirik Bjodaskalle fra Oprekstad, som siden Oluf Ryghs studie av norske gårdsnavn har blitt identifisert som Obrestad i Jæren. Fortellingen om hvordan Tryggve blir drept av Eirikssønnene (sønnene til Eirik Blodøks og dronning Gunnhild), og hvordan Astrid og Olav må rømme til Kievriket, blir fanget av sjørøvere og solgt som treller i Estland, er av de aller fleste forskere avfeid som senere sagn. Olavs barndom i Kievriket kan heller ikke bekreftes entydig av skaldediktene. Noen av de eldste norske skriftene, Historia Norwegie og Ágrip forteller at Astrid rømte vestover, til Orknøyene, snarere enn østover mot Kievriket. Opplysningen om at Astrids bror, Sigurd Eiriksson, var i tjeneste hos Valdemar den store av Kievriket, er isolert sett heller ikke til å stole på. Likevel er det ikke usannsynlig at Olav gjennom sine slektninger kan ha hatt andre forbindelser til Kiev, siden det var betydelige bånd mellom disse områdene og Skandinavia på slutten av 900-tallet.

Sagaenes beskrivelse av Olavs reiser og opplevelser i Vendland, Irland og England må for en stor del avfeies som sagn. Sikrere er opplysningen i Hallfred Vandrådeskalds dråpa om Olav at han kjempet i ellers ukjente slag i Skåne og sør for Hedeby, i begge tilfeller innenfor det danske kongedømmet. Så skal han, ifølge samme dikt, ha kjempet mot saksere, frisere og flamlendere, før han ledet kamper på Bornholm og i Russland. Deretter reiste han til England, der skalden sier han kjempet i Northumbria, og i områdene på begge sider av Irskesjøen. Rekkefølgen på versene i denne dråpaen er imidlertid usikker, noe som også gjør reiseruten usikker. Det er derfor flere som foreslår at Olavs kamper i Sachsen foregikk etter oppholdet i De britiske øyer.

Olavs karriere som omreisende kriger på 980-tallet virker å ha hatt en forbindelse med det skandinaviske miljøet i vikingtidens Jumne eller Jomsborg, ved nåtidens Wolin i nordvestre Polen. Her holdt jomsvikingene til, som delvis hadde en nokså selvstendig posisjon i grenselandet mellom det danske kongedømmet, vendernes territorium og det polske kongedømmet, og ikke minst gjennom en strategisk posisjon ved inngangen til Østersjøen.

I 991 omtales høvdingen Anlaf i Den angelsaksiske krøniken, sannsynligvis er dette Olav Tryggvason. Da er han i England som fører for en skandinavisk styrke som plyndret mange steder rundt Irskesjøen. Et dokument fra 990-årene nevner ham i sammenheng med to andre høvdinger, Justin og Gudmund Stigandeson. Den første av disse kan vært den Jostein som sagaene sier var Olavs morbror, mens Gudmund er ellers ukjent. Krøniken sier at Anlaf, eller Olav, ledet den norrøne hæren ved slaget ved Maldon i Essex 11. august 991. Der vant skandinavene, mens angelsaksernes leder, Byrhtnoth, ealdorman av Essex, ble drept. Kong Ethelred II sluttet fred med Olav og hans hær samme år, og avtalte å betale 10 000 pund for å holde på freden. Dette er første gang danegjeld ble betalt, og avalen er fremdeles bevart.

Olav ser likevel ikke ut til å ha holdt freden særlig lenge. Trolig ledet han nye angrep i Wales i 992 og på Banburgh og Lindsey i 993. Det er foreslått at hans flåte reiste til Sachsen og Frisland i 994, da vikingangrep er notert i de lokale annalene, før de returnerte til England igjen. Høsten 994 synes Olav å ha sluttet seg til flåten til danskekongen Svein Tjugeskjegg. De angrep London, men trakk seg tilbake til områdene rundt Southampton for overvintring. Kong Ethelred II sluttet da på ny fred med den skandinaviske hæren, denne gangen for hele 16 000 pund.

Olav ble i forbindelse med fredsslutningen opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt før denne fredsslutningen, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder. Han ga også Olav fyrstelige gaver for å binde hans lojalitet til seg. Olav lovet til gjengjeld å aldri angripe England igjen. Han inngikk dermed en særlig avtale med den engelske kongen, uavhengig av sitt tidligere forbund med kong Svein Tjugeskjegg. Sommeren 995 dro Olav tilbake til Norge med et stort følge av både krigere og prester, og må vi tro, med en stor formue etter innkrevingen av danegjeld og fredsslutningen med Ethelred II.

Olav som norsk konge

Sommeren 995 seilte Olav Tryggvason til Norge. Han hadde trolig ikke vært der siden barndommen, og flere historikere har reist tvil om at det at han skal ha vært etterkommer etter Harald Hårfagre, var av sentral betydning på denne tiden. Derimot er hans far nevnt i samtidig skaldedikting, slik at hans fars kongetittel kan ha vært viktig for ham. Rikdommene han hadde med seg fra England, kan ha vært enda mer sentralt for å vinne støttespillere i Norge.

Da Olav kom til Norge i 995, hadde Håkon jarl vært den fremste styreren på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge i flere år. Sagaene forteller at trønderske stormenn hadde startet et opprør mot Håkon jarl, noe som endte med at med at ladejarlen ble drept av sin egen trell. Detaljene i denne historien er satt i tvil, men misnøye med Håkon jarl kan ha gjort Olavs vei til makten lettere.

Ekteskapspolitikk og alliansebygging

Olav og Sigrid Storråde
Olav skal ha fridd til den svenske enken Sigrid Storråde. Han stilte ifølge Snorre krav om at Sigrid måtte bli kristen, noe hun avslo. I stedet giftet hun seg med den danske kongen Svein Tjugeskjegg.
I tegningen av Erik Werenskiold (1899) har Olav tydelig fått Fridtjof Nansens ansiktstrekk.

Etter å ha blitt hyllet til konge i Trøndelag må etableringen av et nettverk av støttespillere innenfor kongedømmet ha vært viktig for Olav. Kort etter hans vei til makten giftet han bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste stormannen på Sør-Vestlandet. En annen søster, kalt Ingeborg i sagaene, ble gift med Ragnvald jarl i Västergötland eller Östergötland. Dette tyder på at kong Olav hadde ambisjoner også østover mot de svenske områdene.

Sagaenes historier om Olav Tryggvasons egne ekteskapsstrategier er imidlertid mer usikre. Fortellingene om hans mange ekteskap før han kom til Norge, er kun kjent gjennom sagaene og kan ikke bekreftes gjennom andre kilder. Etter at han kom til Norge, skal han ha giftet seg med den trønderske stormannen Jernskjegges datter, Gudrun, men han skal ha blitt sendt bort etter at hun angrep kongen med kniv på bryllupsnatten. Olav skal så ha gjort et fremstøt overfor Sigrid Storråde, enke etter kong Erik Seiersæl (død 995) i Sverige. Både sagaenes portrett av Sigrid, og usikkerheten om hun i kildene er sammenblandet med Gunnhild, datter av den polske fyrsten Miezsko, gjør at historikere har satt Olavs frieri til Sigrid i tvil. Imidlertid kan historien gjenspeile Olavs forsøk på å etablere en allianse østover.

Sikrere er det at Olav giftet seg med Tyra, datter av Harald Blåtann og Svein Tjugeskjeggs søster. Tyra skal tidligere ha vært gift eller trolovet med den polske kongen Bolesław, sønn av fyrst Mieszko. En kilde sier at hun også hadde vært gift med Styrbjørn Sterke, bror eller nevø av svenskekongen Erik Seiersæl og høvding i Jomsborg. Giftermålet mellom Tyra og Olav skal ifølge sagaene ha vært imot kong Sveins vilje, og Tyra egget Olav til strid mot hans svoger. Dette er høyst usikre opplysninger, selv om det viste seg at ekteskapet ikke hindret fiendskap mellom kongene Svein og Olav. Denne rivaliseringen kan også ha omfattet interessene rundt Viken. Her er det mye som tyder på at Svein Tjugeskjegg hadde kontroll, eller i det minste sterk innflytelse og interesser.

Kristningskongen

Olavs kongsgjerning er særlig sterkt forbundet med kristningen av Norge. Olav må ha hatt prester med seg fra England til Norge, og alt tyder på at han støttet kirkebygging og misjonering. I flere regioner, som i Viken og deler av Vestlandet, tyder mye på at kristendommen var kjent og nokså utbredt før Olavs ankomst. Hendelsesforløpet i Olavs kristningsverk gjennom påbud om dåp, faste og kristen begravelse er vanskeligere å etablere med sikkerhet, men mye tyder på at Olav hadde sterk interesse av å markere sitt nærvær gjennom å bygge kirker på sentrale steder langs kysten på Vestlandet og i Midt-Norge.

Kong Olav er også forbundet med kristningen av Island. Han sendte en tysk misjonær, Tangbrand, til Island og ifølge sagaene holdt han islendinger i Norge tilbake som en form for gisler. Tangbrand møtte motstand på Island, men i år 1000 (eller, som noen kilder antyder, i år 999) ble kristendommen vedtatt på Alltinget.

Bygrunnlegger og myntherre

Penning

Kort tid etter at han var blitt tatt til konge i Norge sommeren 995, begynte Olav Tryggvason å slå sølvpenninger i sitt eget navn med omskriften ONLAF REX NORmannorum, «Olav nordmennenes konge».

Norges første mynt år 995.
Av /Myntkabinettet.

Olav var den første norske kongen som lagde egen mynt. På forsiden, eller adversen, er det et bilde av et kongshode med scepter, mens på andre siden (reversen) finner vi navnet Godwine rundt et kors med det latinske ordet crux. Disse sølvpenningene har trolig vært smeltet om av fra penningene han hadde med seg fra England. Trolig er de preget av en engelsk myntmester, Godwine, som Olav hadde meg seg til Norge i 995. Noen likhet mellom myntens portrett og Olav kan vi ikke regne med. Det er heller ikke sannsynlig at det ble laget store mengder mynt i Olavs regjeringstid, det er først ved midten av 1000-tallet at norsk mynt fikk økt betydning.

Olav kan ha forsøkt å fremme og kontrollere handel langs kysten og eksporten til kontinentet og de britiske øyer. Han er forbundet med grunnleggelsen av Nidaros, som ifølge sagaenes kronologi skjedde i 997. Utgravningene av Klemenskirken i Trondheim i 2015–2017 tyder på at det her kan ha foregått handel allerede før Olavs tid, og at de eldste sporene av en kirke her kan gå tilbake til før årtusenskiftet. Nidaros ser dermed ut til å ha blitt etablert som en viktig kjøpstad og et kongelig støttepunkt av Olav. De andre byene som gjennom arkeologiske funn er sett på som grunnlagt i denne tida, finner vi særlig i Viken (som Oslo, og muligens Skien og Tønsberg), og kan heller være forbundet med Svein Tjugeskjeggs interesser i dette området. Nidaros’ bygrunnleggelse og Olavs utmyntning er i denne forstand en del av en trend som foregikk i hele Skandinavia på slutten av 990-tallet.

Slaget ved Svolder

Svolderslaget
Olav falt i slaget ved Svolder, som trolig stod i år 1000. Tegning av Louis Moe.

Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er få samtidige kilder til slaget, først og fremst minnediktet etter Olav av Hallfred Vandrådeskald, men desto flere myter.

For det første er det ikke slått fast hvor Svolder er. Siden sagaene har plassert stedet et sted på Olavs vei fra Vendland (dagens nordøstlige Tyskland og nordvestlige Polen), har mange steder fra Wolin i sør og helt opp til Bohuslän og Østfold blitt foreslått.

Bakgrunnen for slaget er også usikker. Sagaenes forklaring er at Olav skulle hente medgiften til dronning Tyra, som tidligere skal ha vært gift med den polske kongen Bolesław. Svein, som skal ha giftet seg med den hevngjerrige og eggende Sigrid Storråde, benyttet da sammen med Olof og Eirik jarl anledningen til å ligge i bakhold og vente på Olav ved Svolder. En annen forklaring kan knyttes til politiske begivenheter i Polen. Om Olav virkelig var på vei til Bolesław i år 1000, var det samme år som den tysk-romerske keiser Otto III kom til Gniezno for å møte den polske kongen og gjøre ham til sin allierte. Om Olav var involvert i en slik allianse, samtidig som han hadde sterke bånd til Ethelred II, er det nærliggende at dette ble oppfattet som en trussel av de danske og svenske kongene. Eirik jarl fremstod da som en bedre og mer lojal alliert i Norge.

Sjøslaget endte med at Olav og hans flåte ble overvunnet. Olavs lik ble imidlertid ikke funnet. Sagaene forteller at han hoppet over bord og forsvant. Dette ga senere grobunn for legender om at han overlevde og levde som munk i Det hellige land.

Olav i senere tradisjon

Statue
Statuen av Olav Tryggvason på torget i Trondheim. Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Da sagaer og krøniker tok til å bli skrevet ned på 1100-tallet, var det Olavs etterfølger, Olav Haraldsson, som fikk størst oppmerksomhet i Norge som Norges skytshelgen. På Island var derimot interessen for Olav Tryggvason større, og han fikk både skaldedikt og sagaer diktet om seg i siste halvdel av 1100-tallet. En av de første sagaene skrevet på Island er munken Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason, som også senere kongesagaforfattere brukte som kilde. Odd munk var opphavet til mange av de legendariske beretningene om Olavs barndom, vikingferder og giftermål i utlandet før han kom til Norge, og hans saga viser påvirkning fra både ridderlitteratur og hagiografi. Olavssagaen av Odds samtidige, Gunnleiv Leifsson, var skrevet på latin, men denne versjonen er nå i stor grad tapt.

Den islandske interessen for Olav Tryggvason vokste utover i middelalderen. Dette hadde trolig å gjøre med at kong Olav ble oppfattet som den kongen som kristnet Island, og at noen krefter ønsket å gjøre ham til en skikkelse som hadde et lignende forhold til St. Olav som døperen Johannes hadde til Jesus i evangeliene. Mange av de fantastiske historiene og legendene ble samlet i den såkalte Store sagaen om Olav Tryggavson.

Moderne fremstillinger

Fra første utgave av Aschehougs leksikon (1906–1913).

/Store norske leksikon.
Lisens: fri

Sagaenes portrett av Olav Tryggvason som en dyktig svømmer og idrettsmann, ved siden av hans betydning for kristningen, gjorde at han ble løftet fram under nasjonsbyggingen på 1800-tallet. I Erik Werenskiolds tegninger for nasjonalutgaven av Snorres kongesagaer, utgitt første gang i 1899, ble han gitt samme ansiktstrekk som nasjonalhelten Fridtjof Nansen.

Wilhelm Rasmussens statue av Olav Tryggvason på torget i Trondheim ble reist i 1921. Det går mange historier om Olavs eventyr på vikingferder. Han var kjent som en stor kriger og idrettsmann og er regnet som en av de store heltekongene.

Operaen «Olav Trygvason» med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson og musikk av Edvard Grieg ble aldri ferdigskrevet, men foreligger i fragmenter. Operaen ble fremført av Ragnar Söderlind i 2000. I denne ble blant annet sangen «Brede seil over Nordsjø går» inkludert.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (8)

skrev Reidar Astås

Jeg vet ennå ikke hvordan jeg finner fram til og kan redigere slike artikler. Men for denne artikkelens vedkommende vil jeg nevne følgende som må rettes. Det går ikke an å si "Det går mange historier om Olavs eventyr på sine vikingferder". Enten må en bytte ut "sine" med "hans", eller så må en helt sløyfe ordet "sine". En kan også velge å bytte ut "på sine" med "under hans". Dette er slikt som rettes i skolestiler.Med vennlig hilsenReidar Astås

svarte Odd Arve Manum

Enig med Astås om sine og hans.Det kan også nevnes at Norges eldste (kjente)mynt er preget under Olav T."Norges mynthistorie begynner med Olav Tryggvason, som utgav sølvpenninger etter angelsaksisk forbilde."

skrev Per G. Norseng

Enig med Manum i at opplysningen om Olavs utmyntning bør med (gjerne med bilde av en mynt). Og det går selvsagt ikke an å være uenig med ham og Astås om bruken av "sine" og "hans". Men jeg finner ikke den siterte setningen i artikkelteksten, hverken i den någjeldende eller eneste tidligere versjon.Vennlig hilsen,Per Norseng

skrev Marte Ericsson Ryste

Jeg har nå lagt inn noen linjer om Olav Tryggvasons plass i mynthistorien. Vi får dessverre ikke lagt inn noen bilder av myntene enda, fordi det nye verktøyet for opplasting av bilder ikke er helt klart. Når det er på plass vil vi legge inn bilder også. I mellomtiden har jeg lagt inn lenke til Mynkabinettets utstilling, der man også kan se myntene.Når det gjelder kommentaren til Astås så må det ha skjedd en endring av teksten her (som ikke synes i historikken?), for jeg finner heller ikke formuleringen det er snakk om.Med vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev Lars Notto Birkeland

Hei, det er feil at "Brede seil over Nordsjø går" er en del av Griegs og Bjørnsons operafragment Olav Tryggvason. Bjørnsons dikt "Brede seil" er derimot best kjent som en enkeltstående mannskorsang av Rikard Nordraak.

svarte Ida Scott

Hei! Det har du nok rett i. Det ser imidlertid ut til at "Brede seil" tas med i moderne oppføringer av Grieg og Bjørnsons operafragment, så misforståelsen ligger nok der. Mvh Ida Scott, redaksjonen

svarte Lars Notto Birkeland

Ragnar Søderlinds opera Olav Tryggvason, som ble urfremført ved Den Norske Opera i 2000 tar utgangspunkt i Griegs og Bjørnsons operafragment. I tillegg er også Nordraaks "Brede seil" og Griegs og Bjørnsons "Landkjenning"inkorporert i verket.

svarte Ida Scott

Det stemmer. Jeg skal endre på artikkelen så det blir riktig. Mvh Ida Scott

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg