De islandske sagaene har mange beretninger om Olav Tryggvason barndom og karriere før han ble konge i Norge, men mange av dem bærer preg av å anvende legender og ridderlitteraturens litterære grep. Dette gjør de biografiske opplysningene av sagaskriverne, som regel skrevet ned på slutten av 1100-tallet og senere, usikre som kilder til hans bakgrunn og liv.
Skaldediktene om Olav har sterkere troverdighet, særlig de som ble diktet av islendingen Hallfred Vandrådeskald, men de har knappe opplysninger om kongens kongsgjerning. Enkelte referanser i utenlandske kilder er nokså samtidige, men er til gjengjeld svært kortfattede.
Sagaene forteller at Olav var sønn av Tryggve Olavsson, konge i Viken på 950- og begynnelsen av 960-tallet, og Astrid, datter av Eirik Bjodaskalle fra Oprekstad, som siden Oluf Ryghs studie av norske gårdsnavn har blitt identifisert som Obrestad i Hå på Jæren. Fortellingen om hvordan Tryggve blir drept av Eirikssønnene (sønnene til Eirik Blodøks og dronning Gunnhild), og hvordan Astrid og Olav må rømme til Kievriket, blir fanget av sjørøvere og solgt som treller i Estland, er av de aller fleste forskere avfeid som senere sagn. Olavs barndom i Kievriket kan heller ikke bekreftes entydig av skaldediktene. Noen av de eldste norske skriftene, Historia Norwegie og Ágrip forteller at Astrid rømte vestover, til Orknøyene, snarere enn østover mot Kievriket. Opplysningen om at Astrids bror, Sigurd Eiriksson, var i tjeneste hos Valdemar den store av Kievriket, er isolert sett heller ikke til å stole på. Likevel er det ikke usannsynlig at Olav gjennom sine slektninger kan ha hatt andre forbindelser til Kiev, siden det var betydelige bånd mellom disse områdene og Skandinavia på slutten av 900-tallet.
Sagaenes beskrivelse av Olavs reiser og opplevelser i Vendland, Irland og England må for en stor del avfeies som sagn. Sikrere er opplysningen i Hallfred Vandrådeskalds dråpa om Olav at han kjempet i ellers ukjente slag i Skåne og sør for Hedeby, i begge tilfeller innenfor det danske kongedømmet. Så skal han, ifølge samme dikt, ha kjempet mot saksere, frisere og flamlendere, før han ledet kamper på Bornholm og i Russland. Deretter reiste han til England, der skalden sier han kjempet i Northumbria, og i områdene på begge sider av Irskesjøen. Rekkefølgen på versene i denne dråpaen er imidlertid usikker, noe som også gjør reiseruten usikker. Det er derfor flere som foreslår at Olavs kamper i Sachsen foregikk etter oppholdet i De britiske øyer.
Olavs karriere som omreisende kriger på 980-tallet virker å ha hatt en forbindelse med det skandinaviske miljøet i vikingtidens Jumne eller Jomsborg, ved nåtidens Wolin i nordvestre Polen. Her holdt jomsvikingene til, som delvis hadde en nokså selvstendig posisjon i grenselandet mellom det danske kongedømmet, vendernes territorium og det polske kongedømmet, og ikke minst gjennom en strategisk posisjon ved inngangen til Østersjøen.
I 991 omtales høvdingen Anlaf i Den angelsaksiske krøniken, sannsynligvis er dette Olav Tryggvason. Da er han i England som fører for en skandinavisk styrke som plyndret mange steder rundt Irskesjøen. Et dokument fra 990-årene nevner ham i sammenheng med to andre høvdinger, Justin og Gudmund Stigandeson. Den første av disse kan vært den Jostein som sagaene sier var Olavs morbror, mens Gudmund er ellers ukjent. Krøniken sier at Anlaf, eller Olav, ledet den norrøne hæren ved slaget ved Maldon i Essex 11. august 991. Der vant skandinavene, mens angelsaksernes leder, Byrhtnoth, ealdorman av Essex, ble drept. Kong Ethelred II sluttet fred med Olav og hans hær samme år, og avtalte å betale 10 000 pund for å holde på freden. Dette er første gang danegjeld ble betalt, og avalen er fremdeles bevart.
Olav ser likevel ikke ut til å ha holdt freden særlig lenge. Trolig ledet han nye angrep i Wales i 992 og på Banburgh og Lindsey i 993. Det er foreslått at hans flåte reiste til Sachsen og Frisland i 994, da vikingangrep er notert i de lokale annalene, før de returnerte til England igjen. Høsten 994 synes Olav å ha sluttet seg til flåten til danskekongen Svein Tjugeskjegg. De angrep London, men trakk seg tilbake til områdene rundt Southampton for overvintring. Kong Ethelred II sluttet da på ny fred med den skandinaviske hæren, denne gangen for hele 16 000 pund.
Olav ble i forbindelse med fredsslutningen opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt før denne fredsslutningen, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder. Han ga også Olav fyrstelige gaver for å binde hans lojalitet til seg. Olav lovet til gjengjeld å aldri angripe England igjen. Han inngikk dermed en særlig avtale med den engelske kongen, uavhengig av sitt tidligere forbund med kong Svein Tjugeskjegg. Sommeren 995 dro Olav tilbake til Norge med et stort følge av både krigere og prester, og må vi tro, med en stor formue etter innkrevingen av danegjeld og fredsslutningen med Ethelred II.
Kommentarer (8)
skrev Reidar Astås
svarte Odd Arve Manum
skrev Per G. Norseng
skrev Marte Ericsson Ryste
skrev Lars Notto Birkeland
svarte Ida Scott
svarte Lars Notto Birkeland
svarte Ida Scott
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.