latin

Men også andre indoeuropeiske språk var representert på Apenninerhalvøya: i nordøst venetisk (muligens en tredje gruppe av italiske språk), i sørøst illyrisk (messapisk, se illyriske språk) og endelig keltisk (på Po-sletta, men først fra cirka 400 fvt.); dertil kommer ikke-indoeuropeiske språk, både før-italiske (for eksempel ligurisk i nordvest) og fremfor alt det senere, cirka 1000–800 fvt. etablerte etruskisk (i Etruria, det nåværende Toscana, se etruskerne (språk).

Fra omtrent alle de nevnte språkene har latin tatt opp ord i varierende, men i regelen ikke i særlig stort omfang (bortsett fra gresk, se nedenfor), for eksempel meget tidlig fra sabinsk (en sabellisk, det vil si oskisk-umbrisk dialekt): bos 'okse'; rufus 'rød', og fra etruskisk: persona 'person'; satelles 'satellitt' (på 500-tallet hersket etruskerne i Roma og gav også byen navn: etruskisk ruma).

Siden latinerne, innbyggerne i Latium, snart etter etruskerherredømmets fall (cirka 500 fvt.) inngikk politisk forbund med den romerske republikken, bastionen mot nord, ble lingua Latina den felles benevnelse for de mange lokale varianter som utgjorde et dialektkontinuum sør for Tevere og innbyrdes var lett forståelige.

Fra dette beskjedne utgangspunkt i et gammelt bondesamfunn spredte latin seg i takt med Romas militære ekspansjon i løpet av de neste 500–600 år over et svært stort landområde.

I mesteparten av keisertiden var latin felles administrasjonsspråk i Romerriket fra Skottland til Egypt, fra Marokko til Kaukasus, og – enda viktigere – som talemål fortrengte det etter hvert ikke bare dialektene i Latium (slik at lingua Latina virkelig ble ensbetydende med byen Romas språk), men også alle andre språk, så vel i Italia ellers (siden cirka 100 evt., dog unntatt gresk i Magna Graecia, ennå i dag finnes her et par gresktalende enklaver), som i hele den vestlige del av riket (med enkelte unntak, for eksempel baskisk), samt i Dacia i øst i det nåværende Romania og på Balkan sør for Donau utenom hellensk område. Det er verdt å merke seg at denne utstrakte og for en vesentlig del permanente romanisering av de vestlige provinser ikke skyldes noen bevisst språkundertrykkende eller minoritetsfiendtlig politikk fra romernes side, men snarere den overlegne kulturelle prestisje latin fikk.

Til tross for den store utbredelsen forble språket alltid preget og bestemt av sin opprinnelse som språket i byen Roma, den kulturelle hovedstad og setet for sentraladministrasjonen, og er derfor prinsipielt uten dialekter. Iallfall gjelder det skriftlatin med en offisiell ortografi, som var rigorøst fastlagt allerede cirka 100 fvt., og som ikke endret seg nevneverdig senere.

En sterkt medvirkende årsak til og samtidig forutsetning for den kraftige ytre vekst og spredning var den gradvise indre omforming av latin fra et språk for bønder og soldater til et fullendt kulturspråk, brukt til diktning (Catull, Vergil, Horats, Ovid) og prosa (Cicero, Caesar, Sallust, Livius).

Denne prosessen ble fullført i det siste halve århundre av republikktiden og begynnelsen av keisertiden («gullalderen») under dyptgående innflytelse fra gresk språk og kultur, som var fremherskende i de østlige deler av riket og i Magna Graecia med Sicilia. Den greske påvirkning rekker for øvrig langt tilbake (for eksempel innføring av latinsk alfabet alt på 600-tallet fvt.), og den omfatter i første rekke både vokabular (for eksempel gamle lånord som machina, (norsk maskin via fransk machine), nyere lån som philosophia, 'filosofi', samt oversettelseslån som conscientia etter gresk syneidesis, fra latin tilsvarende norsk samvittighet) og syntaks (komplisert, men logisk klar og oversiktlig periodebygning, tallrike partisippkonstruksjoner med mer).

Men verken disse eller noen av de nye (germanske) språk kunne erstatte latin som internasjonalt kulturspråk. Også etter at latin (i noen rimelig betydning av ordet) hadde opphørt å eksistere som morsmål, antagelig fra 600-tallet, fortsatte derfor latin sin eksistens som det man treffende har kalt tradisjonsspråk, det vil si de intellektuelles tillærte felles kulturspråk, i skriftlig og muntlig bruk innen kirke, stat og den lærde verden gjennom hele middelalderen og langt inn i nyere tid (for eksempel i de banebrytende hovedverker av Copernicus, Johannes Kepler, Hugo Grotius, René Descartes, Isaac Newton og Carl von Linné).

Hele denne europeiske kulturtradisjonen var altså i bunn og grunn latinspråklig (med sterkt innslag fra gresk, ofte i kombinasjon med latinske elementer). For Europas nye nasjonalspråk ble latin, som vitenskapenes og skolens språk, det selvfølgelige felles långiverspråk på alle kulturområder.

Mengden av lånordene i de fleste europeiske språk er uoverskuelig og i stadig videreutvikling både formelt og semantisk (nye avledninger og sammensetninger, nye betydninger, for eksempel gresk-latin tele-visjon, 'fjern-syn'; til na-sjon, fra latin na-tio – jamfør na-tura, 'natur', videredannet nasjon-al, nasjonal-isere, inter-nasjonal og så videre). Et lite utvalg andre lånord med latinsk opphav på norsk er kultur, litteratur, tekst, prosa, satire, komposisjon, universitet, professor, studere, dokument, eksperiment, argument, element, klasse, form, struktur, prinsipp, konklusjon, definisjon, moral, absolutt, primær, sekundær, kvantitet, kvalitet, human.

Ved siden av disse «lærde» ord, som har tiltatt sterkt i mengde siden renessansetiden og i norsk ofte peker seg ut blant annet ved aksentens plass, finnes for øvrig i de fleste europeiske språk en lang rekke eldre lån, i regelen allerede fra senlatin eller tidlig middelalderlatin, som er helt innarbeidet i vedkommende språk og ikke føles som fremmedord, for eksempel i norsk kjøkken, kjeller, vin, mur, tegl (stein), mynt, skrive, kjøpe, prost, alter.

Men virkelig verdensomspennende utbredelse har latin i betydningen gresk-latinske ordstammer og orddannelseselementer først oppnådd i moderne tid.

Dette har dels skjedd gjennom global spredning av vestens vitenskap og teknologi, der så å si hele begrepsapparatet uttrykt i terminologi og nomenklatur bygger på gresk-latin, dels gjennom den europeiske kolonisasjon fra 1500-tallet av, som brakte språk av direkte eller indirekte latinsk avstamning til alle verdenshjørner (ikke minst engelsk, som siden normannernes erobring av England år 1066 er blitt gjennomgripende romanisert og latinisert i ordforråd, avledning med mer).

Arkaisk latin (cirka 600–240 fvt.) er representert bare på ytterst få innskrifter, som delvis er fragmentariske, delvis ikke sikkert tydet (Duenos-innskriften), i ett tilfelle sannsynligvis forfalsket (den berømte og omstridte gullspennen fra Praeneste, nåværende Palestrina), og dessuten gjennom en del litterære sitater (blant annet fra De tolv tavlers lover).

Fra det indoeuropeiske grunnspråket har latin allerede fjernet seg ganske langt både gjennom en viss forenkling (for eksempel sammenfall av konjunktiv og optativ, av perfektum og aorist), og særlig ved tallrike innovasjoner, til dels felles med andre italiske språk, så vel i lydsystem (for eksempel spiranter, mest f, fra okklusiver), som i morfologi (især verbalbøyning, for eksempel imperfektum på -ba-, gerundiv, videre relativt aspekt og fast tidfølge, consecutio temporum).

Store virkninger fikk innføringen av trykkaksent på første stavelse av ordet (fra gammellatin erstattet av aksent på nest eller tredje siste stavelse) i form av synkope (dexter 'høyre', jamfør gresk deksiteros) eller vokalsvekkelse i mellomstavelser (factum, men affectus, afficere, alle av fac- 'gjøre'; norsk faktum, affekt, affisere).

Gammellatin (240–100 fvt.). Hovedkilder er komedieforfatterne Plautus og Terents samt Cato den eldres skrifter.

Særlig Plautus' latin står det talte språk forholdsvis nær og har flere eiendommeligheter som peker frem mot og først dukker opp igjen i senlatin og vulgærlatin, etter å ha vært undertrykt i skriftlatin i det mellomliggende tidsrommet (for eksempel bruk av preposisjonsuttrykk for kasus).

Frem til cirka 150 fvt. utvikler de fleste gamle diftonger seg til lange vokaler (for eksempel unus 'én', av gammellatin oinos).

Klassisk og postklassisk latin (100 fvt.–200 evt.). Med grunnlag i særpregede stilforskjeller inndeles perioden i gullalderlatin (100 fvt.–14 evt.), som er kjennetegnet ved blant annet en endelig kodifisering av tillatte former, elegant og klar setningsbygning etter strenge syntaktiske regler og markert purisme i ordforrådet.

Sølvalderlatin (14–120 evt.) har en mer kunstlet, sterkt retorisk og ofte poetisk farget stil, uttrykt i korthugde, poengterte setninger, som for eksempel hos filosofen Seneca, Tacitus og Juvenal; og den arkaiserende perioden (120–200 evt.) med programmatisk tilslutning til gammellatin som stilmønster (Fronto, Apuleius, sml. den samtidige attisisme i gresk litteratur). Det innebærer også mindre puristisk ordvalg, samt flere innslag fra dagligtale, en tendens som fortsettes i neste periode.

Senlatin (200–cirka 600 evt.). I den omfangsrike litteraturen fra denne perioden gjør vulgærlatinsk innflytelse seg stadig mer gjeldende, ikke minst i kirkelatin, således hyppig bruk av analytiske (omskrivende) konstruksjoner for tidligere (syntetiske) bøyningsformer (for eksempel preposisjonsuttrykk: voluntas de Deo istedenfor genitiv: voluntas Dei 'Guds vilje'; bruk av perifrastisk perfektum med habere 'ha').

Mot romansk peker likeledes den fundamentale omlegning av vokalsystemet: opphevelse av den fonemiske distinksjonen mellom lange og korte vokaler, samt visse endringer ellers i uttalen: tsi for skrevet ti foran vokal (for eksempel i natio, jfr. it. nazione, norsk nasjon etter uttalen i fransk nation) og ts for skrevet c foran fremre vokaler, det vil si e, i, y, ae, oe (sml. afficere, norsk affisere og uttalen av Cicero i norsk mot klassisk latin k).

Middelalderlatin (600–1500 evt.). Inntil cirka 800 (karolingisk renessanse) er latinen utsatt for tendenser til vulgarisering (i denne form også kalt lavlatin), senere normert som tradisjonsspråk etter senlatinsk skriftspråk, som tidlig middelalderlatin direkte fortsetter.

Som et språk i levende bruk, om enn ikke lenger morsmål, opptar middelalderlatin mange lån fra andre språk, danner tallrike nye avledninger, utvikler nye betydninger og oppviser til og med regionale forskjeller etter forfatternes nasjonale tilhørighet. Dette sammen med de enorme litteraturmasser gjør leksikografi til en viktig oppgave i middelalderlatinsk forskning.

Nylatin (fra 1500-tallet, etter en overgangsperiode siden cirka 1350 især i Italia, se Petrarca).

Renessansens lærde foraktet middelalderlatin som «klosterlatin» eller «munkelatin», og etablerte gullalderlatin, fremfor alt Cicero, som stilideal til etterligning. Litterær nylatin, som for eksempel i Holbergs roman om Niels Klim og i hans levnetsbrev, er derfor lingvistisk av mindre interesse.

Viktigere er den fortsatte nyskapning av nomenklatur og nye termini som uopphørlig skjer i nylatinske vitenskapelige verker, inntil etter hvert de store europeiske nasjonalspråk (fransk, engelsk, tysk) overtar på 1700- og 1800-tallet, og latin dermed skifter rolle fra vitenskapelig mediumspråk til långiverspråk.

Nylatin var også diplomatiets språk frem til 1700-tallet, da det ble erstattet av fransk, og er fremdeles offisielt språk innen den romersk-katolske kirke, riktignok i sterkt avtagende grad, særlig på 1900-tallet.