Sentral-Asia

Gjennom årtusener har Sentral-Asia trukket til seg erobrere og imperiebyggere, fra skytere og mongoler til russere og briter. Den som behersket denne geostrategiske regionen, kunne påtvinge store omkringliggende områder sin vilje. På 1800-tallet stod kampen om Sentral-Asia mellom Storbritannia og Russland; det som kaltes The Great Game – 'Det store spillet'.

Fra 1922 til 1991 var de sentralasiatiske landene en del av Sovjetunionen. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, kom et storpolitisk spill i gang på ny. Også denne gang dreier det seg om en strategisk region mellom Europa og Kina, Russland og Iran. Dertil naturressursene – ikke minst svære forekomster av olje og gass.

Etter tusenårsskiftet kom «krigen mot terror» inn som et nytt vesentlig moment. For Russland har Sentral-Asia alltid vært viktig som en buffersone mot sør. Etter 11. september 2001 var det maktpåliggende for USA å få fotfeste her i kampen mot islamske ekstremister; særlig i Afghanistan. Kina er bekymret for militante muslimer i grenseprovinsen Xinjiang og nabolandene lenger vest. Tyrkia, Iran og Pakistan søker også innflytelse hos ulike sentralasiatiske folkegrupper, med egne økonomiske interesser og regionale stormaktsambisjoner som mål.

Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble de sentralasiatiske sovjetrepublikkene politisk og sikkerhetsmessig hjemløse. Etter 11. september 2001 kom de fem nye selvstendige statene – Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan – for alvor i storpolitisk fokus. Maktbalansen i regionen lot til bli endret, med flere av statene nå i en midlertidig rolle som USAs støttespillere. Strengt autoritære regimer fikk til gjengjeld økonomisk bistand og tilsynelatende også fritak for kritikk av brudd på menneskerettighetene.

Regionen har siden tusenårsskiftet budt et broket bilde. De fem «stan-landene» er blant verdens nyeste og foreløpig fattigste nasjoner, naboer og til dels bitre fiender. Grenser var tidligere blitt trukket uten særlig hensyn til hvor de ulike folkeslag – i alt ca. 60 millioner mennesker – hørte hjemme. De fem bærer på arven fra halvannet århundres russisk og stalinistisk regime. Dette er blitt videreført av en korrupt maktelite med røtter i det gamle Sovjethierarkiet. Flere av lederne har latt seg velge til statsoverhoder på livstid og synes i ferd med å bygge familiedynastier med ofte dominerende posisjoner i næringslivet.

Etter krigen mot Taliban-regimet høsten 2001 tok USA åpenbart sikte på å bygge et permanent militært nærvær i gammelt fiendeland; i det som før var sovjetisk territorium og senere russisk interesseområde. Washington satset særlig på flybaser i Usbekistan og Kirgisistan, med adgang til militære operasjoner fra deres territorium. Derimot holdt Turkmenistan på en demonstrativ nøytralitet.

Regimene i Sentral-Asia har siden midten av 1990-årene følt seg truet av islamske fundamentalister. Etter å ha satt sin lit til amerikanske sikkerhetsgarantier, ble det fra 2005 merkbart at regionen på ny orienterte seg mer mot Russland. I 2001 godtok Moskva, om enn motstrebende, at USA-tropper rykket inn i Russlands sentralasiatiske bakgård, men fastholdt definisjonen av Sentral-Asia som russisk interesseområde. Russland lot til å akseptere USA-basene på det vilkår at amerikanerne dro hjem etter den nye Afghanistankrigens slutt. Med sine fremstøt for å gjenreise gamle posisjoner, oppnådde Moskva i 2003–2004 å etablere nye flybaser i Kirgisistan og Tadsjikistan.

I 2005 led USA et tilbakeslag da Usbekistan forlangte at amerikanerne skulle forlate den viktige Khanabad-basen; dette kom som reaksjon på amerikansk kritikk av en massakre i byen Andizjan. I 2006 fremmet Kirgisistan krav om flerdoblet leiesum for USA-basen Manas ved Bisjkek. Også Kina intensiverer sine diplomatiske og økonomiske aktiviteter for fastere fotfeste i regionen, særlig med sikte på kasakhiske oljeressurser.

De sentralasiatiske regimer har først og fremst villet ha stormaktene som forbundsfeller i kampen mot militante ekstremister. Bortsett fra Tadsjikistan, hvor det etter en blodig borgerkrig (1992–1997) er kommet en regjeringskoalisjon mellom religiøse og sekulære bevegelser, eksisterer det i hele regionen et fiendtlig og høyspent forhold mellom islamsk fundamentalisme og statsmaktene. Makthaverne har slått hardt ned på radikale islamske bevegelser. Russland, USA og Kina har brukt terrorfrykten som grunnlag til å posisjonere seg i regionen. Inntil 2001 ble Islamic Movement of Uzbekistan (IMU) betraktet som en alvorlig trussel. Dens tusener av «hellige krigere» drev gerilja både i Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan, men høsten 2001 trakk IMUs hovedstyrke seg tilbake til baser i Afghanistan. Her ble den så godt som utslettet av amerikanske bomber. Bare sporadiske IMU-aksjoner er siden blitt rapportert.

Kina fører sin egen kamp mot muslimske separatister i den vestligste grenseprovinsen Xianjiang. Militante grupper fra uigur-minoriteten vil ha løsrivelse fra Kina, mens en kvart million uigurer krever utvidet selvstyre i det østlige Kasakhstan.

De sentralasiatiske herskerne godkjenner en folkelig utgave av islam, med innslag av sufi-mystikk. Fundamentalistene vil derimot «rense» islam og vende tilbake til røttene. I det ytre fremstår presidentene som troende og gjør gjerne bruk av islamsk seremoniell. Med sin Sovjet-bakgrunn ser de imidlertid med uro på større religiøs glød som en potensiell trussel mot staten. En religiøs vekkelse som drog frem gjennom regionen i 1990-årene, ble møtt med stadig striksere kontroll. Usbekistan og Turkmenistan holder islam i særlig stramme tøyler. Fundamentalismen brukes gjerne som påskudd til å slå ned både religiøs og annen dissens.

Det nye stormaktspillet dreier seg også om noen av verdens mest betydelige olje- og gassressurser ved Det kaspiske hav. Russland har villet holde på en viss kontroll over disse energiressursene, som lenge for det meste ble fraktet i rørledninger over russisk område. Vestlige selskaper har imidlertid siden 1990-årene kommet inn med alternative prosjekter som vil føre mer av oljen utenom Russland.

Det selvstendige Sentral-Asia står overfor sikkerhetspolitiske utfordringer. Selv om Taliban ikke lenger rår grunnen, antas Afghanistan å forbli et uromoment. USA, Russland og Kina har alle ivret for å styrke regionens sikkerhetssystem, som brøt sammen med Sovjetunionen. Bilaterale og regionale sikkerhetsavtaler er etablert, men med tvilsom effekt. Erklæringer er ikke fulgt opp med bevilgninger. Den kollektive sikkerhetspakten for Samveldet av uavhengige stater (SUS) dekker regionen bare delvis, og har ikke vist særlig handlekraft. Derimot har Shanghai Security Organization (SCO) siden tusenårsskiftet fått økende betydning, også som økonomisk samarbeidsorgan; særlig innen energisektoren.

Et antiterrorsenter og en slags utrykningsstyrke er opprettet, og felles militærøvelser blir holdt. Både Kirgisistan og Kasakhstan har for eksempel hatt årlige fellesøvelser med kineserne ved grensen til Xinjiang. Men regionale spenninger, ulik militær kapasitet og forskjellige sikkerhets- og utenrikspolitiske holdninger, har underminert forsøkene på en bredere forsvarsallianse.

Selv om de fem republikkene i noen grad deler en felles historie, er ulikhetene påfallende. Tidlig oppstod det her en kulturell kløft mellom nomadene fra fjell og steppeland, stort sett kasakher, kirgisere og turkmenere, og de fastboende, mer urbane usbekere og tadsjikere, som slo seg ned på de brede elveslettene. Kulturelle, religiøse og politiske særpreg går på tvers av landegrensene. Hvert av landene sliter med store etniske minoriteter.

Mye av dagens problemkompleks føres tilbake til Josef Stalins splitt-og-hersk-politikk. Oppdelingen av sovjetrepublikkene skjedde til dels på tvers av naturlige etniske, religiøse og kulturelle skillelinjer. Noen pennestrøk på kartet, uten hensyn til folkeslagene, ble til Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. Disse støter sammen i Ferganadalen – en konstant kilde til konflikt den dag i dag. Etnisk og økonomisk press fikk etter sovjettiden utløp i nasjonale og religiøse vekkelser.

Det regionale samarbeidet er siden 1990-årene gjerne blitt betegnet som en fiasko. I sine innbyrdes forhold preges nasjonene ofte mer av konfrontasjoner enn samvirke. Forholdet mellom Usbekistan og Tadsjikistan/Kirgisistan har især vært anstrengt. Nye handelshindre er reist. En særlig trussel mot det gode naboskap er striden om regionens knappe vannressurser. Ny autoritet for nasjonale grenser og suverenitet bryter opp et marked på ca. 60 millioner mennesker og gjør Sentral-Asia mindre attraktiv for utenlandske investeringer – bortsett fra olje- og gassektoren. Et underutviklet rettssystem og korrupsjon på alle plan, har vist seg som en bremse på samhandelen.

Fra Vesten øves et moderat press for menneskerettighetene, noe de sentralasiatiske lederne stiller seg avvisende til. Som tidligere sovjetiske partisjefer deler de åpenbart overbevisningen om at sikkerhet og stabilitet best kan sikres gjennom kontroll. Kontrollen finnes i ulike varianter, fra brutal undertrykkelse i Usbekistan og Turkmenistan til en mer moderat underkuelse av opposisjonelle i Kasakhstan og Kirgisistan.

I alle «stans» er valgsvindel satt i system. Inntil «Tulipanrevolusjonen» i Kirgisistan våren 2004, da president Hejdar Alijev ble styrtet, hadde alle de fem statssjefene forlenget sine mandatperioder, eller latt parlamentene velge seg til president på livstid. Nasjonalforsamlingene er blitt gradvis underminert mens lederne har samlet stadig mer av makten i sine hender.

Regimene har siden 1991 slått inn på noe forskjelligartet politisk kurs. Kasakhstan og Kirgisistan er gått lengst når det gjelder økonomiske og politiske reformer. Med sin store russiske minoritet og mer utviklede økonomi, betegnes Kasakhstan som betraktelig mer europeisk enn naboene. Kirgisistan var det første landet som innførte egen valuta i 1993, og ble medlem av WTO i 1998. I Usbekistan har reformprosessen stått mye i stampe. Med sine rike gassfelter har Turkmenistan latt reformstrevet være. Tadsjikistan var ennå i 2006 ikke kommet seg etter borgerkrigen (1992–1997), som tok livet av minst 50 000 mennesker, gjorde 700 000 hjemløse og ødela mye av infrastrukturen.

Når det gjelder ressurser er oljelandene Kasakhstan og Turkmenistan i en helt annen klasse enn de fattige fjellrikene Kirgisistan og Tadsjikistan. Men knugende fattigdom preger folkeflertallet også i de potensielt rike landene, noe som synes å gi grobunn for religiøs og annen ekstremisme. Rusproblemet synes å være i dramatisk vekst. Mens Afghanistan i 2005 produserte 87 prosent av all opium/heroin i verden, ifølge FNs narkotikabyrå, er Sentral-Asia blitt stadig viktigere som smuglerrute til Europa, med Tadsjikistan som selve hovedåren. Sentral-Asia er blant de regioner i verden der tallet på heroinavhengige stiger raskest, viser tall fra narkotikabyrået. En lignende stigning registreres for spredningen av hiv og aids.

• Kasakhstans historie
• Kirgisistans historie
• Tadsjikistans historie
• Turkmenistans historie
• Usbekistans historie
• Asias historie