Cister er et vanligvis pæreformet, gitarlignende musikkinstrument som er kjent helt tilbake til middelalderen, da instrumentet var utbredt særlig blant trubadurene. På 1700-tallet ble cisteren svært populær i nordlige deler av Europa, blant annet i form av den klokkeformete nord-tyske sitrenken. I Sverige ble instrumentet mye brukt til å akkompagnere visesang, blant annet av Carl Michael Bellman. Også i Norge ble cisteren flittig benyttet i perioden ca. 1750–1820, og flere norske instrumentmakere både bygde og solgte cistere. På Den iberiske halvøy og i deler av Tyskland er cisteren fortsatt i bruk i ulike folkelige former.
cister
Historikk
Cisteren regnes som en etterkommer av det gamle strykeinstrumentet fidel. Instrumentet hadde fra starten av flat kropp, tverrbånd og fire strenger av stål eller messing som ble knipset med et plekter. På 1500-tallet har cisteren fått sin klassiske form med doble strenger, såkalte strengekor, akkurat som på mandolinen. Samtidig ble plekteret gradvis byttet ut med fingerspill. Ved midten av århundret fikk vi de første komposisjonene for cister, notert i lutt-tabulatur.
Utover på 1600-tallet økte antallet strengekor, og vi finner alt fra firekorige til tolvkorige cistere. Fram til begynnelsen av 1700-tallet ble det skrevet en god del solo- og ensemblemusikk for instrumentet. Samtidig hadde cisteren blitt svært populær i barbersalongene, til forlystelse for kunder som satt og ventet. I Frankrike fortelles det at også barbererne selv fra tid til annen spilte for kundene.
Omkring 1700 oppsto det i Hamburg en litt mindre cistertype med klokkeform og fem eller seks strengekor. Denne cisteren ble kalt sitrenk og oppnådde raskt stor popularitet i både Nord-Tyskland og Skandinavia. Noen av eksemplarene hadde i tillegg hull boret inn i halsen for feste av en capotast, slik at fingergrepene ble de samme i alle tonearter. Dette ble gjort som et mottrekk til gitarens stigende popularitet.
I England fikk instrumentet sin store oppblomstring omkring 1750 i form av den italienske cisteren, som var noe mindre, hadde dypere korpus (bredere sarger) og fem eller seks strengekor, gjerne bestående av fire doble og to enkle metallstrenger. Instrumentet ble spesielt populært blant kvinnene i de fornemme kretser. Flere av de engelske cisterne ble også utstyrt med en tangentmekanisme, som skulle skåne kvinnenes fingre når de spilte. I tillegg ble det innført en stemmemekanisme, som ved hjelp av en liten stemmenøkkel, strammet eller slakket strengene.
Cisteren i Norge
I Norge er cisteren kjent helt tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, da instrumentet ble benyttet under en fest på Bryggen i Bergen. På 1700-tallet finnes cisteren nevnt flere ganger i de norske kildene, gjerne omtalt som cithar eller cither. Instrumentet ble ofte traktert av kvinner og var først og fremst regnet som et byinstrument. Cisteren omtales brukt både som soloinstrument, i samspill og til å akkompagnere sang. Det oppsto blant annet såkalte «citherviser». Det er cisteren dikteren og presten Johan Nordahl Brun henspiller på i teksten til Bergens bysang fra 1775, «Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde ...», skrevet til en av tidens mest populære menuettmelodier.
I Sverige ble den engelske cisteren introdusert mot slutten av 1760-årene og vant snart stor popularitet. Trolig kom den også til Norge omtrent på denne tiden. Det var likevel den nord-tyske sitrenken som fikk størst utbredelse i Norge, omtalt første gang i 1744 i musikklæreboken til stadsmusikanten i Trondheim, Johan Daniel Berlin. I 1782 forteller en kilde fra Kristiansand at instrumentet spilles med en kort pennefjær.
Norske cistermakere
Det var flere instrumentmakere i Norge som bygde sitrenker, blant andre Andreas Lunde på Bragernes, Anders Rognaldsen Kleive i Bergen og Berner Hansen fra Haugesten ved Fredrikstad. Aller mest kjent var utvilsomt Amund Hansen, født i Vinger, men aktiv både som militærmusiker og instrumentmaker gjennom mange år i Fredrikshald (Halden). Hansen startet med å lage sitrenker i den karakteristiske nord-tyske klokkeformen. I begynnelsen av 1780-årene gikk han over til å lage pæreformete sitrenker, men begynte fra omkring 1787 å kombinere de to typene og utviklet såkalte klokkepæreformete instrumenter, noe har fortsatte med fram til han døde ca. 1812. Hansen må ha hatt en stor produksjon. Til tross for den store bybrannen i Halden i 1826, er det i dag bevart godt over 30 sitrenker fra hans hånd. Hansen må ha vært godt kjent også utenfor Norge, blant annet fordi flere av instrumentene hans finnes på museer rundt om i Europa. Dessuten skal visstnok selveste Bellman ha skaffet seg en Amund Hansen-sitrenk under oppholdet sitt i Halden i 1763.
Cisteren etter 1820
I de fleste europeiske land ble cisteren på begynnelsen av 1800-tallet gradvis fortrengt av gitaren. Det samme skjedde i Skandinavia, selv om cisteren i Sverige fikk en relativt populær etterfølger i den svenske lutan, som er utstyrt med et antall basstrenger løpende ved siden av halsen. Dette instrumentet ble ofte benyttet til å akkompagnere viser av artister som Evert Taube og norske Bokken Lasson. Vi finner fortsatt varianter av cisteren i bruk innen den folkelige musikken i enkelte europeiske land. Dette gjelder spesielt den portugisiske gitaren, som er en fast ledsager til den karakteristiske fado-sangen. Også i deler av Spania (bandurria) og Tyskland (Waldzither) finner vi fortsatt en god del musikere som trakterer cisterinstrumenter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.