«Trotskisme» var opprinnelig et nedsettende uttrykk som først ble tatt i bruk i 1924 av Stalin-støttespilleren og formannen i Den kommunistiske internasjonale Grigorij Zinovjev (1883–1936). Stalin selv tok det snart i bruk for å tilsidesette Trotskij og den «opposisjonelle venstresiden» i det sovjetiske kommunistpartiets indre maktkamp i kjølvannet av Vladimir Lenins død i 1924. Trotskij ble anklaget for å være en kjettersk og splittende figur, og med Stalins økende innflytelse ble han først ekskludert fra det sovjetiske kommunistpartiet i 1927 (samtidig som flere hundre «trotskister» ble arrestert som følge av deres kritikk av Stalins utenrikspolitikk i Kina), så utvist fra Sovjetunionen i 1929. Flere tusen kommunister anklaget for å være Trotskij-tilhengere døde i GULagens fangeleirer under Stalins styre.
Den stalinistiske propagandaen mot trotskismen tiltok gjennom 1930-tallet mens Trotskij i eksil fortsatte å skrive politiske tekster og bedrive politisk virksomhet. Blant annet uttalte Den kommunistiske internasjonale (Komintern) at kampen mot trotskismen var en av de viktigste oppgavene for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Samtidig ble Trotskij en samlende figur for internasjonale kommunister som var kritiske til Stalins autoritære og byråkratiske politikk samt til den stalinistiske fortolkning av marxisme-leninismen, især når det kom til doktrinen om «sosialisme i ett land».
Under den store terroren i 1937–1938, igangsatt av Stalin for å «renske ut» opposisjonelle enkeltpersoner og grupper, ble en rekke kommunister ekskludert fra Komintern. Mot den ortodokse Moskva-kommunismen som hersket over Komintern, også kalt Den tredje internasjonale, deltok Trotskij i å stifte Den fjerde internasjonale i Frankrike i 1938. Denne skulle være den sosialistiske revolusjonens verdensparti. Medlemmene kalte seg «trotskister».
Etter at Trotskij ble myrdet i Mexico 20. august 1940 av en sovjetisk agent, ble Den fjerde internasjonale og trotskismen en stadig mer fragmentert bevegelse. Gjennom andre verdenskrig vedvarte konflikten mellom stalinister og trotskister. Den påfølgende fremveksten av den kalde krigen satte trotskistene i en kinkig situasjon: På den ene siden var de kritiske til Sovjetunionens stalinistiske kommunisme og på den andre siden kjempet de mot vestlig kapitalisme. Det oppsto splid mellom to trotskistiske faksjoner, nemlig mellom «pablister» (etter Michalis Raptis alias «Pablo») og «lambertister» (etter Pierre Boussels alias «Pierre Lambert»). Den fjerde internasjonale ble snart dominert av pablistene, mens lambertistene opprettet en internasjonal komité for en alternativ fjerde internasjonale.
I 1960-årenes politiske radikalisering fikk trotskismen på nytt en viss politisk innflytelse, for eksempel i Frankrike og Storbritannia, deriblant i det britiske Labour Party. Trotskismen har også vært innflytelsesrik i revolusjonære partier i Latin-Amerika. I 2007 erklærte den venezuelanske presidenten Hugo Chávez at han var trotskist, skjønt dette ble møtt med kritikk fra trotskistiske organisasjoner i Venezuela.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.