Brasils befolkning

Befolkningen er meget blandet, og kalles ofte for en regnbue av folk og kulturer. De fleste har sin opprinnelse fra urbefolkningen, afrikanere, europeere og folk fra Midtøsten. Det portugisiske kolonisamfunnet så på de ulike folkegruppene som et kontinuum, og hadde ikke det samme skarpe svart–hvit-skillet som for eksempel i USAs sørstater. En blandet befolkning utviklet seg derfor raskt, og det portugisiske språket ble rikt på termer som beskriver herkomst. For eksempel kalles en person med blandet europeisk/afrikansk bakgrunn mulata, europeisk/urfolksbakgrunn for cabloco eller mameluco, mens afrikansk/urfolksbakgrunn kalles cafuzo. Det er også vanlig å beskrive hudfarge, og folketellingene har spørsmål om det (til forskjell fra i dagens Nord-Amerika, hvor det fokuseres mer på etnisitet).

Ved folketellingen i 2010 oppga 47,7 prosent at de anser seg som «hvite» (branca), 7,6 prosent anser seg som «svarte» (preta), én prosent anser seg som «gule» (amarela; med østasiatisk opphav), 43,1 prosent anser seg som «blandet» (parda) og 0,4 prosent anser seg som tilhørende urbefolkningen (indígena). Det er regionale forskjeller. I Sør-regionen er andelen hvite 84 prosent, mens den er rundt 30 prosent i Nordøst- og Nord-regionen. Det er en klar trend i folketellingene at andelen med blandet herkomst blir mer og mer vanlig, og i Nord- og Nordøst-regionen tilhører allerede en klar majoritet denne gruppen.

Den afrikanskættede befolkningen stammer fra slaver tatt fra Vest-Afrika, Nigeria, Angola og Mosambik. Det er svært usikkert hvor mange slaver som alt i alt ble brakt over til Brasil, men det er generelt akseptert at tallet mest sannsynlig ligger mellom 3,5 millioner og fire millioner. Gjennom 300 år var det meste av arbeidskraften og hele økonomiens fundament basert på brutal utnyttelse av mennesker tvangsflyttet fra et annet kontinent. De første slavene ble satt til å arbeide på sukkerplantasjer i Nordøst-regionen og i Rio de Janeiro, hvor de erstattet slaver fra urbefolkningen. Senere, på 1700-tallet da gull ble funnet i Minas Gerais, ble nye slaver satt til å arbeide i gruvene. Til tross for at dødeligheten blant slavene var ekstremt høy, oversteg antall slaver raskt antall europeiske innvandrere. Det er beregnet at på begynnelsen av 1800-tallet var ²/₃ av Brasils i underkant tre millioner innbyggere uten urfolksopphav afrikanske slaver.

Etter slaveriets opphevelse i 1888 befant nesten alle de frigitte slavene seg i dyp fattigdom. Fortsatt i dag er tilgangen til utdannelse, helsetilbud og arbeidsmarked generelt vesentlig dårligere for dem med afrikansk enn med europeisk herkomst. Blant annet er gjennomsnittslønningene mer enn dobbelt så høye for europeiskættede som for afrikanskættede. Tradisjonelt er det nesten utelukkende innenfor områdene kunst, underholdning og sport at man finner mennesker med afrikansk opphav med yrkesmessig suksess. Størst antall etterkommere av slavene er bosatt i delstaten Bahia, fulgt av São Paulo, Rio de Janeiro, Minas Gerais og Maranhão.

Det er vanskelig å anslå hvor mange mennesker som bodde i dagens Brasil ved den europeiske ankomsten i år 1500. Et vanlig anslag er cirka fem millioner spredd over 1400 stammer og med 1300 ulike språk. Ved folketellingen i 2010 anså 817 963 personer seg som urbefolkning. Det er en drastisk økning siden 1990, hvor det inntil da var en jevn nedgang. Dagens urbefolkning representerer cirka 215 etniske grupper og snakker 180 ulike språk og dialekter. I Amazonas er det fremdeles mindre grupper mennesker som ennå ikke har hatt kontakt med storsamfunnet.

Antallet personer som identifiserer seg som urbefolkning øker langt kraftigere enn befolkningen generelt, dels fordi forbedret helsetilbud effektivt har forbedret sosiale indikatorer som levealder og barnedødelighet, og dels fordi avgrensningen av urfolksland er intensivert med basis i grunnloven av 1988. I alt er 13 prosent av Brasils areal registrert (eller befinner seg i en registreringsprosess) som urfolksland. De største arealene er i delstatene Amazonas, Pará og Roraima, men det er avsatt landområder i samtlige delstater foruten Piauí og Rio Grande do Norte. Imidlertid er det et stort problem at deres landområder invaderes av nybyggere, gullgravere og andre som ønsker å utnytte skogressursene og/eller anlegge plantasjer. Et beslektet problem er folk fra storsamfunnet som bringer med seg sykdommer, blant annet malaria, og som ellers har en negativ påvirkning på deres miljø og kultur.

De første europeerne, som kom fra Portugal, bosatte seg i dagens Brasil så tidlig som i 1531. Innvandringen fra Europa var relativt liten de første 300 årene. De portugisiske innvandrerne var vanligvis ikke arbeidsfolk, men lykkejegere som ønsket materiell rikdom fortest mulig, bestyrere og eiere av plantasjer eller koloniadministratorer. Moderne immigrasjon startet først etter uavhengigheten fra Portugal. Mellom 1819 og 1883 kom det cirka 500 000 immigranter. Senere økte takten i innvandringen, og mellom 1884 og 1954 kom 4,6 millioner immigranter fra Europa. Av disse siste var cirka 32 prosent italienere, 30 prosent portugisere, 14 prosent spaniere og fire prosent tyskere.

Tyskerne begynte å komme i 1820 og bosatte seg først i Rio Grande do Sul, senere også i Santa Catarina. Østerrikere og ungarere ankom fra 1884 og bosatte seg i São Paulo. Slavere (polakker, russere, ukrainere og jugoslaver) ankom mellom 1875 og 1890 til Paraná. Hovedtyngden av spanierene ankom mellom 1901 og 1913 og bosatte seg først og fremst i São Paulo, men også i Rio de Janeiro, Minas Gerais og i Rio Grande do Sul. Italienerne ankom fra 1861 og bosatte seg først i Rio Grande do Sul, senere i São Paulo. De tre sørlige delstatene (Sør-regionen) har fortsatt den dag i dag bevart mye av sitt europeiske særpreg.

I Brasil bor det i dag dessuten i underkant av én millioner etterkommere etter japanske og koreanske immigranter som er særdeles aktive i kaffeproduksjon, bomullsproduksjon og teproduksjon. São Paulo har i dag verdens største koloni av japanere utenfor Japan.

Det er stor mobilitet i befolkningen. En vedvarende strøm av fattige mennesker flytter fra Nordøst-regionen og sørover til det relativt rike og industrialiserte Sørøst med de enorme storbyene São Paulo, Rio de Janeiro og Belo Horizonte. Periodevis siden 1960 har store grupper også flyttet til de enorme, tynt befolkede områdene i Nord og Sentral-Vest. Pionerbyene her vokser med fem prosent eller mer i året. Hit flytter ressurssterke pionerer (entreprenører) fra regionene Sørøst og Sør samt store grupper av fattige arbeidssøkende fra Nordøst. Åpningen av disse områdene begynte med byggingen av den nye hovedstaden Brasília i 1960 («marsjen mot vest»), og har fortsatt med anleggelsen av nye veier gjennom Amazonas. Disse veiene har også åpnet for en rural migrasjon av kolonister som kjøper opp land og anlegger enorme plantasjer og kvegfarmer. En ny flyttetrend oppsto i 1990-årene, da folk i stort antall begynte å returnere tilbake til sine opprinnelige hjemdistrikter i Nordøst-regionen grunnet forbedret livskvalitet og jobbmuligheter på hjemstedet.

I forhold til arealet er Brasil tynt befolket: 25 innbyggere per kvadratkilometer. Befolkningen er imidlertid meget ujevnt fordelt, og den overveiende andelen bor i et belte langs kysten. Regionen Sørøst, med São Paulo og Rio de Janeiro, har 43 prosent av befolkningen på 11 prosent av arealet. Regionene Nord og Sentral-Vest, med 65 prosent av arealet, har til sammenligning bare 14 prosent av befolkningen. Den interne migrasjonen fører til at byene vokser raskt, og Brasils befolkning blir stadig mer urbanisert. I 2021 bodde 87 prosent av Brasils befolkning i byer, en økning fra 56 prosent i 1970.

Landets offisielle språk og morsmål for den overveiende delen av befolkningen er portugisisk. Blant de mest utbredte urfolksspråkene er gê, arawak, karib og tupí-guaraní.

• Brasils geografi
• Brasils historie
• økonomi og næringsliv i Brasil
• religion i Brasil